Kultur

Jakob Weidemann, (1923–2001). Hestehovens skygge er blå, 1973. Foto © Øystein Thorvaldsen / © Jakob Weidemann / BONO 2018

Første gang jeg skrev om Jakob Weidemanns kunst var i forbindelse med hans festspill-utstilling i Bergen. Året var 1973 og jeg var en nokså fersk kritiker i Morgenbladet, men ikke ukjent med kunstnerens ulike uttrykksmåter fra etterkrigstiden og fremover. Straks min anmeldelse sto på trykk i Morgenbladet, ringte en skipsrederfrue til avisens kulturredaktør og forlangte at jeg skulle sparkes. De hadde investert millioner i Weidemanns kunst, sa hun, og avisens kritiker ødela markedsverdien.

Skipsrederfruen fikk ikke særlig napp hos kulturredaktøren og jeg fortsatte i mange år som avisens faste kunstkritiker. Festspillutstillingen hadde som tittel «I lys av hestehoven» og viste en Jakob Weidemann i full blomst, selv om det ikke var så mange hestehover å se. Kunstneren hadde den gang malt seg inn i en periode av lyriske abstraksjoner, av noen omtalt som det nonfigurative maleriets sublime høydepunkt i norsk billedkunst. For et høydepunkt var det for kunstneren, han var nå på høyden av både positiv omtale og lukrativ omsetning.

Denne stigningen i prestisje og kunsthistorisk status er nå godt dokumentert i Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Utvalget bilder er omfattende og presentasjonen ryddig med henblikk på en oversiktlig kronologi. Her ser vi tydelig de forskjellige periodene i Jakob Weidemanns varierte billedproduksjon, fra den enkle figurasjon på 40-tallet, over kubistisk maleri og abstraherte skogbunnsmotiver til blomstertematikk og religiøs mystikk i søtladen koloritt på 70- 80- og 90-tallet.

Den lyriske abstraksjonen med blomstermotiver og religiøse temaer dukker allerede opp på 60-tallet, da som en ny Jakob Weidemann. Den mørke og tunge skogbunnsperoden var over, nå var det en lyshungrig maler som manifesterte seg. Penselføringen er lettere og mer impulsiv og fargebruken skimrende og atmosfærisk, i en slags ny-impresjonisme på nonfigurative premisser. Særlig motiver som «Tåke i Getsemane» og «Veien til Jerusalem» (begge fra 1965) var mektige og monumentale, men lite teologisk avklarende. Uten titlene kunne de like gjerne være utsnitt fra Bygdøy eller Vinderen.

Det er heller ikke mye teologisk informasjon å finne i Weidemanns illustrasjoner til Johannesevangeliet, eller «Kjærlighetens evangelium», som også boken kaltes. Motivene er umulig å identifisere, det er stort sett noen uforståelige kruseduller som ikke engang er dekorative, snarere kjærlighetsløse. Men Jakob Weidemann var enormt populær i den abstrakt lyriske perioden, og bildene ettertraktet. Alle visste hvem Weidemann var og han ble skrevet om i aviser og tidsskrifter, og museene og samlerne sto i kø for innkjøp.

Men etter sin død i 2001 gikk han raskt i glemmeboken, og bildene sank i pris på auksjoner. I dag er det neppe noen tvil om at Jakob Weidemann var overvurdert og overpriset. Som kritiker har jeg i alle år vært skeptisk til hans fremskutte posisjon i norsk kunst. Mitt inntrykk var at hans malerier var overfladiske og de stadige skiftningene i formuttrykk mer skyldtes utenlandske trender enn indre nødvendighet. De modernistiske kunstnerne har alltid vært moteriktige, mens de her hjemme har blitt dyrket som nyskapende.

Den store utstillingen av Weidemanns verker i Henie Onstad Kunstsenter gir oss et godt innblikk i denne kunstnerens maleriske prestasjoner gjennom et langt liv. Spørsmålet er om den kan blåse nytt liv i en ellers ganske blodfattig produksjon. I dag trenger vi ikke noe kritisk blikk, for verkene er ikke lenger hva de var, de mangler konteksten og det høystemte skrytet. Til tross for profesjonell kuratering og stram kronologi hefter det noe mistrøstig over hele utstillingsprosjektet, som om ikke bare kunstneren har vandret heden, men også verkenes vitalitet.

 

Henie Onstad Kunstsenter:
Jakob Weidemann, malerier
Varer fra 16/6 til 14/10, 2018

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.