«Floker av tråder og tau» fra taket henger

Installasjonsfoto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter

Den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz sine arbeider er berømte for sin høye kvalitet og sanselige skjønnhet. Ja, hun er verdenskjent, særlig for sine tekstilskulpturer, som på 1960- og 1970-tallet sto på gulvet. Det var slik vi kunne se dem første gang da Henie Onstad Kunstsenter i 1977 presenterte et større utvalg av hennes tekstile arbeider. I dag derimot henger kunstnerens tekstilskulpturer fra taket. Det gir en helt annen vinkling på verk og materialitet, men ganske uklart hva gevinsten består i. Når det hverken finnes base eller strukturert bærekraft for skulpturene, så leter man etter et kreativt hengefeste.

Dette er selvsagt et kuratorisk problem, en omvendt skulpturmontasje som her og der virker mer komisk enn utdypende. Noe mer uforståelig er Kunstsenterets trivielle titulering av mønstringen med «Floker av tråder og tau». Det virker ikke særlig flatterende, snarere nedlatende når skulpturene ellers blir berømmet for sine taktile og skulpturale kvaliteter. Kritikerne derimot har tatt frem superlativene. I NRK er utstillingen «Fullstendig overveldende», i Kunstavisen er det en «praktfull utstilling», mens Morgenbladets anmelder er mer reflektert: «Dette er kunstverk som ikke er ferdig sett med ett blikk.».

Det som slår meg ved dagens mønstring i forhold til utstillingen i 1977, er at førstnevnte har en større uttrykksfylde, en visuell intensitet som ikke går på meningsplanet. Poenget med de hengende tekstilskulpturene er jo ikke at de skal henge, de skal sveve. Snorene de henger i er en nødløsning som i liten grad er synlige, nettopp for å fremheve at tyngdekraften nærmest er opphevet. Det er et visuelt aspekt som peker i retning av flyvende tepper/tekstiler, et kunstnerisk grep som hverken Abakanowicz eller kuratorene har utnyttet og iscenesatt.

De hengende tekstilskulpturene, også kalt «abakanere» preges da heller ikke av noen letthet. De henger som store, tunge flak i rommet, noen fra tak til gulv, uten at de form- og fargemessig skaper noen skulptural mening. Det mest iøynefallende og imponerende er den tekstile stoffligheten og iboende koloritten. Her gløder det noen ganger i fargestoffet. På det nivået er det treffende å tale om «Floker av tråd og tau», en karakteristikk som hverken sier noe om skulpturkarakteren eller tekstilenes farge og formstruktur.

At tekstilskulpturene, enten de er runde eller flate, hengende eller stående, har et sanselig og taktilt uttrykk er særdeles iøynefallende, men det beror på teknikk og materialitet og ikke en skulptural ide. Det er på det punkt disse tekstilskulpturene blir visuelt og kunstnerisk problematiske, de mangler formskapende ideer som avgrenser og utdyper det enkelte verk. Etter mitt skjønn er Magdalena Abakanowicz en meget profesjonell tekstilarbeider, en målbevisst maur når det gjelder å skape taktile kvaliteter og ulmende koloritt i en vevnad, men hun er ingen skulptør.

Det er forståelig at en kunstner gjennom et langt liv får behov for å utprøve nye formuttrykk og kunstneriske strategier. Når Magdalena Abakanowicz prøver å frigjøre sine tekstiler fra vegg og gulv til fritthengende skulpturformer, så beveger hun seg inn i en romdimensjon som gir uvanlige utfordringer. Her krever rommet en annen utforming enn den flate tekstil. Det hjelper ikke å kalle vevnaden en skulptur og så henge den på ulike steder i rommet. De skulpturale kvalitetene kommer ikke av seg selv. Men om de mangler, stiller kunstkritikerne promte opp med de fornødne kvaliteter. De er profesjonelle forvandlingskunstnere som kan omskape ethvert objekt til høyverdig kunst.