Det er litt av et paradoks når en kunstner med høye ambisjoner og stort ego samtidig har et selv- utslettende jeg-prosjekt. Nå kjenner ikke jeg den psykiatrisk diagnosen til kunstneren Yayoi Kusama, som nå fyller salene på Henie-Onstad Kunstsenter med sine særegne verker, men både tankegangen og kunstproduksjonen virker ganske forskrudd.
At Kusama gjennom et langt liv, hun er nå 87 år, har hatt problemer med psyken, er en kjensgjerning, men nødvendigvis ikke noe som diskvalifiserer hennes kreativitet, med mindre verkene er mer sykdomsbetinget enn forankret i et fritt skapende sinn. Å gå rundt i Henie-Onstad-senterets mange saler der Kusama har pyntet gulv og vegger med prikker i ulik størrelse, er som å bevege seg inn i et kraftfelt der galskapens ustyrlige emanasjoner herjer. Hun har tydeligvis fått polkadotter på hjernen.

Her er det ikke mye igjen av Descartes fornuft og Kants kategorier, eller Freuds overjeg, for den sakens skyld. Kunstens kommunikative orden har brutt sammen, så også kunstnersubjektet, som monomant prøver å utslette enhver forbindelse mellom selvet og virkeligheten. Yayoi Kusamas kunstneriske prosjekt er åpenbart selvutslettende på egne vegner, trolig som terapi og selv- behandling, men det blir aldri noen bedring: jeget og virkeligheten oppløser seg alltid i prikker.

Betrakter man Kusamas mange verker på utstillingen, ser man at kunstneren fra år til annet jakter på kunstneriske holdepunkter. Da hun om sider finner et fotfeste i New York på 50-tallet, var det i et kunstnermiljø preget av popkunst og minimalisme. Her fikk hun god kontakt med Andy Warhol, Claes Oldenburg, Donald Judd og George Segal, fremtredende medlemmer av New York-avant- garden. I dette miljøet utviklet hun også sine tanker og teorier om selvutslettelsen og uendeligheten, to begreper som ble retningsgivende for hennes kreativitet.

ANNONSE

Yayoi_Kusama_3018813b
Å bevege seg inn blant Kusamas arbeider er som å havne i en barnehage der ungene har fått herje vilt. Blikket blir møtt med kanonader av visuelle inntrykk, av fargesterke stimuli som gjør at det svimler i ganglaget. Festlig kanskje for unger, som elsker fyrverkeri og visuelle overdrivelse, men etter en kort stund inntrer trettheten. Sinnet forventer noe mer enn bare monoman prikking i synsnerven. Det gjelder for barn, som for voksne.

Grunnen er den at Kusamas kunstneriske eksesser utelukkende beveger seg i overflaten, i sanseimpulsenes pirring på netthinnen. Her i ligger et slektskap med impresjonistenes fysiologiske teorier om sansningen og fargenes egenart. I praksis prøvde de å utnytte dette i en prikkende malemåte, som skulle være vitenskapelig korrekt, men heldigvis var de større kunstnere enn teoretikere, så derfor hører også deres malerier til kunsthistoriens mesterverker.

Dette med den visuelle overflaten og den sanselige pirringen i øyeeplene, var opplagt en blindvei. Det å se har også noe med psyken å gjøre, for synet er like mye en aktivitet i sinnet som i det visuelle sanseorganet. Dermed er vi over på meningsplanet, der det å se handler om betydningsdannelse og kommunikasjon. I den sammenheng gir Kusamas kunst oss stener for brød. Sagt på en annen måte, hun serverer oss fargede polkadotter som konsekvent eliminerer et hvert tilløp til betydningsdannelse.
På det punkt er hun systematisk undergravende for en naturlig sansning. Ved sin plassering av polkadotter unngår hun behendig å skape mønstre eller strukturer. Der ved oppstår det heller ingen ledetråder mot en eller annen skjult mening. Alle polkadotter er tilfeldig plassert, slik at blikket kontinuerlig bare beveger seg i overflaten og det meningstomme. Det hele handler naturligvis om selvutslettelse, at selvet ikke finner noen holdepunkter som kan bekrefte eksistensen av et subjekt og en faktisk virkelighet.

kusama.dots.obsession.day

                                                    Bilde: Yayoi Kusama: Dots obsession day (2009)

Det som forundrer meg ved dette kunstnerprosjektet, er mangelen på fantasi og skapende for- nyelse. Kusamas bilder og installasjoner kretser alltid om det samme, polkadotter ad infinitum.
Men det ligger nok i prosjektets natur: en uendelig selvutslettelse, der det ikke er rom for nye motiver og nye perspektiver. Tydeligvis dreier det seg mer om selvsensur enn selvutslettelse, noe som i praksis går ut på ett. En privat hjernevask av den sorten er, etter mitt skjønn, ikke noe å maskere som kunst og prakke på andre. Men det er greit å ha sett det, og blitt kvitt det

 

 

Henie-Onstad Kunstsenter:
Yayoi Kusama
I uendeligheten. Malerier, installasjoner, skulptur
Varer fra 19. februar – 15. mai

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629