Vi er nå godt kjent med at mye av samtidskunsten er utilgjengelig og uforståelig. Publikum kjenner seg ikke lenger igjen i dagens kunstverden. Den åpner hverken for noe synbart virkelig, eller de påståtte dybder av mening som visstnok skjuler seg i en eller annen utstilt installasjon eller et singulært objekt. Til tross for at gallerier og museer driver en massiv formidlingsvirksomhet, kommer publikum allikevel aldri i nærkontakt med denne kunstens dybder og kvaliteter.

there-isnt-time

Bilde: John Baldessari, Goya series: THERE ISN’T TIME, 1997

Derfor har Kunstnernes Hus nå brukt store ressurser, både av økonomi og personell, på et omfattende formidlingsprosjekt som skal åpne øyne og sinn for konseptkunstenes estetiske egenart. Selve utstillingsmaterialet er situert i Kunstnernes Hus, mens performancer vil bli fremført i Grotten og de litterære innslagene i Litteraturhuset.

Perspektivet for dette evenementet følger tittelens doble temaer, nemlig «Seeable/Sayable». Hva nå det skal bety. Trolig har det med hva som er mulig å uttrykke i bilder og ord når det visuelle blandes med det skrevne.

ANNONSE

Hensikten er selvsagt å vise at kunsten i de siste tiårene har vært en blandingskategori, en type bastardkunst, som i praksis hverken er billedkunst eller litteratur, men visstnok en enhet av begge deler. Å lese katalogen er som å bevege seg inn i et galehus av tåkeprat og teoretisk visvas. Bedre blir det ikke om man bruker katalogen som veileder til utstillings- materialet. Tekstene mer villeder enn avklarer, og den påkostede Seeable/Sayable-effekten lot vente på seg. I stedet ble både blikket og tanken stadig mer forvirret. Her har vettet virkelig gått fra konseptene.

Da jeg tok runden i Huset, sammen med en student fra et helt annet fag, var det bare ett annet menneske i lokalene. Det var en ung jente som nistirret på en video av Mathias Faldbakken. Rundt videoskjermen var det bygget en flislagt vegg, nærmest en baderoms- installasjon, som trolig skulle illudere et eller annet av konseptuell art. Hva som fanget jentas oppmerksomhet er like gåtefullt som selve skulpturverket. Hadde enda videoen vist oss et badekar med bokstaver og begreper oppi, hadde den kanskje gitt oss et konseptuelt hint, i retning av noe seeable og sayable.

Skjønt heller ikke da ville vi ha blitt penset inn på den særegne og kreative kombinasjonen av språk og bilde. Hva som ellers henger på veggene og ligger på gulvet er så trivielt og intetsigende at man gremmes. Det hjelper ikke om man prøver å se og assosiere ut fra det kuraterte perspektivet om språkets involvering i det visuelle og omvendt. Verkene faller fra hverandre i det reneste nonsens, som om både sansningen og tenkningen ikke lenger fungerer på egne premisser.

Den mest vellykkede kobling mellom bilde og språk finner vi i de egyptiske hieroglyfene, skjønt de i egentlig forstand hverken var bilde eller språk, men et visuelt tegnsystem med definerte betydninger. Det dreier seg altså ikke om et språk i bilder, for de avbilder ikke, men er symbolbærende tegn, som må tolkes ut fra tegnets gitte betydninger. Språk- formuleringer, slik vi er vant med, dukker opp i billedfremstillinger langt senere, ofte som dekorative innslag med referanser til personer og begivenheter. Men de overskred aldri bildets visuelle premisser.

Dagens kunst prøver seg på en umulig sammenkobling av vesensforskjellige elementer fra språk og bilder. Dette til tross for at samtidskunsten er basert på begreper og teorier, som i sin konseptuelle egenart ikke har visuelle ekvivalenter. Derfor kan heller ikke dens verbale virkemidler brukes til annet enn vilkårlige bokstaver og tekstbrokker på billedflaten. Tekstens visualitet er nemlig av en helt annen orden enn den som skaper et billeduttrykk. Nettopp dette var problemet med de middelalderske inkunablene (illuminerte skrifter), der dekoren og figurfremstillingen etterhvert ble så realistisk at dens uttrykk distraherte og kolliderte med tekstens innhold.

Slik også når språket invaderer et billeduttrykk. Men bilder er mye mer resistente mot språk, enn omvendt. Bortsett fra i de tilfeller hvor bokstaver og tekst blir formmessig dekorert, men selv da kommer ikke teksten på innsiden av bildets mening. Dette har vært kunstkritikkens problem i hundrevis av år. Språket butter alltid imot bildets visuelle egenart, men det kan vi ikke gjøre noe med, annet enn å se og tolke med respekt for annerledesheten.

Det som slår meg ved denne kaotiske og kakofoniske utstillingen, er den manglende respekt for billedkunstens visuelle særpreg. I alle fall slik den er blitt skapt gjennom noen tusen år. At dagens kunstnere bryter radikalt med fortidens uttrykkskonvensjoner, er for så vidt greit, men bare under den forutsetningen at de kan skape nye, med en tilsvarende kommunikativ åpenhet. Beklageligvis er mye av samtidskunsten blottet for en slik åpenhet. Kunstnerne har nærmest blitt billedskapende autister, i praksis en ny og evigvarende behandlingskategori, som finansieres via Kulturrådet og andre offentlige pengepunger, mens sugerøret egentlig burde plasseres i helsevesenet.

 

Kunstnernes Hus Sayable/Seeable

28. oktober  2016 – 29. januar 2017

 

Link til fullt program på Kunstnernes Hus

Link til fullt program på Litteraturhuset

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629