Bildet: Claes Oldenburg Two Cheeseburgers, With Everything (Dual Hamburgers) (1962)

Aftenpostens kunstkritiker Kjetil Røed har omsider oppdaget at fagspråket som brukes av den kunstsakkyndige eliten er vanskelig å forstå. Under overskriften «Kunstformidlingens frykt for enkelhet» serverte han forleden noen eksempler på  kunstekspertenes tåkeprat, samt noen refleksjoner over hva denne tåkepraksisen kan komme av.

Vi skal merke oss at dette utspillet fra Kjetil Røed, i utgangspunktet, ikke kommer av bekymring for kritiker- og kuratorstandens uforståelige skriverier, men skyldes en debatt i Bergens Tidende, der de kunstsakyndige tåkefyrstene får på pukkelen. Om ikke andre hadde tatt initiativet til debatt, ville Kjetil Røed aldri ha fulgt opp med sin tilsynelatende innforståtte og kritiske kommentar i Aftenposten.

For det er en kjent sak at Kjetil Røed har vært en av de fremste tåkeprodusentene i norsk kunstkritikk. Det har han fått høre både titt og ofte. Særlig krass var kunstneren Tonje Gjevjon, som i Aftenposten for et par år siden karakteriserte ham som en av de minst faglig kyndige og troverdige kritikere i norsk kunstliv. En kritiker man absolutt burde holde seg unna, hevdet hun. At Røed ikke har kunstfaglig kompetanse merker man med en gang, og det er ikke så rart, for han har en mastergrad i allmenn litteraturvitenskap, og følgelig mer orientert i bøkenes verden enn i billedkunstens.

Det er klart at en slik kritiker må skrive ullent og uforståelig. Han er da også av den typen kritikere som ikke analyserer og tolker bilder, han leser dem. Det er en metode og et perspektiv som er hentet fra litteraturvitenskapen, der man har langt bedre redskaper for å tilegne seg og forstå et litterært verk. I samtidskunsten derimot, finnes det ikke lenger noen holdepunkter for å vurdere et verk. Dagens kritikere og kuratorer har selvsagt ikke annet å gjøre enn å tåkelegge, det vil si å simulere en type kritikk som skjuler deres egen tilkortkommenhet og faglige feighet.

For det er klart at kritikerne oppfatter og skjønner hva de ser på en utstilling, men de tør ikke si sin mening. I alle fall ikke på en forståelig måte. Overskriften på Kjetil Røeds artikkel «Kunstformidlingens frykt for enkelhet» peker i samme retning, men den angir ingen yrkesgruppe. Det er bare kunstformidlingen som har frykt, ikke bestemte aktører i kunstfeltet, som for eksempel kritikere og kuratorer. Og avgjort ikke Kjetil Røed, som nå har blitt så modig at han kan skrive åpent om noe som tydeligvis bare er en struktur- eller systemsvikt.

Men hvorfor skulle man frykte enkelheten? Publikum ville jo ha elsket den typen formidling, så hva er problemet? For tåkespråket har jo ikke skapt seg selv, eller oppstått som en defekt i kunstsystemet. Det begynte på 80-tallet, med den konseptuelle vendingen i kunstlivet. Da fikk vi en ny kunstdefinisjon som insisterte på at all kunst er språk og begreper, og at det kunstneriske ikke lenger lå i en materiell gjenstand, men i tankelivets konsepter. Dermed ble også språkbruken viktig, den ble en normativ strategi for å styre kunsten inn i konseptuelle baner. Og pådriverne var kritikere, kuratorer og andre oppblåste kunstsakkyndige som målbevisst dyrket frem et tåkespråk som kunne etablere hegemonisk kontroll over kunstlivet.

Aftenpostens kunstkritiker Kjetil Røed har vært en sentral aktør i denne maktbefengte produksjonen av tåkespråk. Han kom riktignok sent inn i dette språkstyrte kraftfeltet, men hadde ingen problemer med å gli inn blant likesinnede. Dessuten var han litteraturviter og dermed en ekspert på å håndtere den konseptuelle normen, det vil si å produsere tåkeprat om samtidskunsten, som kunstnerne på sin side hadde klekket ut i tråd med tidens konseptuelle krav.

Men nå ser det ut til at Kjetil Røed er i ferd med å snu kappen etter vinden. Skjønt hans tese om at kunstformidlingen har hatt frykt for å skrive for enkelt, tyder ikke akkurat på nevneverdig selvinnsikt. For neppe noen i hans faglige maktkrets har hatt frykt for enkelhet i det språklige. Tvert imot oser deres tekster av språklig beruselse over å kunne spre tåke og kunstnerisk uklarhet i det offentlige rom. Denne tåkespredningen er selvsagt en herske- teknikk, som har to formål, det ene er å hindre folk i å forstå, det andre er å skjule maktstrukturene i kunstfeltet.

At frykten for den enkle språkbruk skulle drive kritikere og kuratorer inn i den verbale tåkeheimen, er et synspunkt som ikke akkurat vitner om innsikt i kunstfeltets interne prosesser og styringsprinsipper. Enhver som har jobbet i dette feltet noen år, vet hva som skjer og hvorfor, ikke bare her hjemme, men også i det internasjonale kunstmiljøet. Det vet også Kjetil Røed, så vitsen med denne dustete fryktforklaringen kan bare bety en ting, avsporing og mer tåke i spaltene.