De tre kunstnerne Morten Krogh, Victor Lind og Willibald Storn, gammelraddiser fra 70-tallet, er opprørte og jamrer seg i Klassekampen denne uken. Nasjonalmuseet er nå av den oppfatning av at kunsten i 70-årene må skrives om. Kunsthistorikerne har siden den gang lagt alt for stor vekt på det politiske engasjementet i perioden, noe som har ført til at andre impulser og strømninger ble skjøvet ut av det faglige synsfeltet.

Det er i og for seg et greit forskningsprosjekt, om ikke de ansvarlige hadde vært så faglig uforsiktige at de samtidig også ønsket å ta et oppgjør med datidens politiske radikalisme og ml-hegemoni. Dette oppgjøret er bakt inn i et seminar, utklekket av Nasjonalmuseets kurator Ingvild Krogvig, som synes det er på tide at de venstreradikale kunstnerne, slik forfatterne har gjort, tar selvkritikk og beklager sin ideologiske brøde

 

rød.fane.morten.krogh

                                              Bilde: Morten Krogh Rød fane

Nå kunne det selvsagt vært interessant å få gjennomført en faglig seriøs utredning om den doktrinære venstresiden dominans og definisjonsmakt i dette tiåret. På det feltet kunne jeg ha bidratt med mye spesifikk informasjon. Jeg gikk på Kunstakademiet fra 1969 til 1974 og ble daglig konfrontert med dette politiske uvesenet. Kunstmiljøet var politisk betent på alle nivåer. I Dagbladet hadde de en kulturredaktør og en kunstanmelder som favoriserte alt som smakte av politisk radikalisme. Revolusjonen var like rundt hjørnet, og Dagbladet var frigjøringens uredde fanebærer.

ANNONSE

Det er klart at Nasjonalmuseet har en agenda i forhold til 70-tallets kunst, men utspillet mot den doktrinære, venstreradikale kunsten har neppe vært hovedmålet. For et oppgjør med den totalitære tenkningen hos Grasgruppas medlemmer og medløpere, er på ingen måte Nasjonalmuseets anliggende. Mange ville sikkert ha ønsket seg en slik politisk renovering, spesielt på kunstens område, men det er et prosjekt som ligger utenfor museets mandat og kompetanse.

At herrene Krogh, Lind og Storn får hakeslepp og blir forbannet over en slik snusing i deres politiske fortid, er forståelig. I sin artikkel i Klassekampen fastslår da også Morten Krogh at dette er et politisk utspill fra Nasjonalmuseet, som ønsker å usynliggjøre den kritiske, politiske kunsten i 70-åra. Han påstår videre at museet har en fordekt målsetning, som handler om at kunsten nå skal tilpasses den høyrebølgen som for tiden raser gjennom Europa. Museets forskningsprosjekt er å forstå som et skalkeskjul for høyrepolitikk.

Nei, kommunisten Morten Krogh er ikke død, men her er han på politisk bærtur. Han tror han spiser blåbær fra Holmenkollåsen, i stedet gomler han på fleinsopp fra Grünerløkka, med den effekt at han hverken ser eller skjønner hva Nasjonalmuseet har iscenesatt. Først og fremst handler dette prosjektet om en nedtoning og bagatellisering av venstresidens kunstneriske betydning i perioden. Ikke av politiske grunner, men fordi museet ønsker å tydeliggjøre og befeste sin definisjonsmakt i dagens normløse kunstliv.

Men det forutsetter en forankring i et historisk materiale, med samme kunstneriske praksis og estetiske overbygning som den Nasjonalmuseet styrer etter i dag. Dette historiske materialet er allerede lokalisert, og for tiden utstilt i Museet for Samtidskunst under tittelen «Stille revolt». Her skal vi merke oss at revolten er stille, ikke støyende, slik den politisk engasjerte kunsten profilerte seg på 70-tallet. Snedig og polemisk, og i klartekst en dose museumsfaglig avføring.

Utstillingen «Stille revolt» blir av Nasjonalmuseet omtalt som en mønstring av prosesskunst og konseptuelle verker fra 70- og 80-tallet. Det er de første på norsk jord, laget av norske kunstnere, og er slik sett forløperne til de kunstneriske strategier som først fikk gjennomslag på 90-tallet og befestet seg i årene etterpå. For Nasjonalmuseet er det selvsagt viktig at disse historiske referansene er på plass. De bekrefter og begrunner at museets konseptuelle overbygning er i tråd med historiens gang. Definisjonsmakten har dermed oppnådd en institusjonell gyldighet og legitimitet som gir absolutt og uangripelig faglig autoritet.
At den radikale og engasjerte kunsten på 70-tallet får nedskrevet sin historiske betydning, er selvsagt surt for Morten Krogh, Victor Lind og Willibald Storn. På den annen side gjør Krogh hva han kan for å bagatellisere de engasjerte kunstnernes totalitære ambisjoner. Svært få i Grasgruppa var med i ml-bevegelsen, mens resten bare hadde en eller annen løs, venstreorientert tilhørighet, som i datidens kunstliv ikke på noen måte var politisk plagsom eller maktbefengt. I følge Morten Krogh.

Situasjonen er både selsom og komisk. Nasjonalmuseet prøver febrilsk å nedgradere den engasjerte kunsten historisk, mens Morten Krogh gjør sitt beste for å bagatellisere den politisk. Det er en ynkelig strategi fra Kroghs side. Den er ikke bare politisk misforstått, men spiller egentlig kortene rett opp i fanget på den kunstneriske maktinstitusjonen, som han og hans tilårskomne kolleger nå burde ha tatt et betimelig oppgjør med. Men tiden har gått fra dem, og engasjementet er forvandlet til politisk impotens. Og Klassekampen bare jatter med.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629