Museet for Samtidskunst viser nå et tilbakeblikk på norsk konsept- og prosesskunst i 70- og 80-årene. Det er et tilbakeblikk på en gjeng ubegavede kunstnere som gikk til angrep på kunstens begrep og tradisjoner. Utstillingen kalles «Stille revolt», og introduseres derved som en radikal utfordring mot den herskende estetikk og kunstneriske praksis, men på en stillferdig måte.

Skjønt det eneste stillferdige med denne mønstringen, er at de fleste verkene har gått i glemmeboken. Og godt er det.
De fleste kunstnerne har også havnet der, bortsett fra Bård Breivik og Marianne Heske. Førstnevnte blir nok best husket for sine stygge og malplasserte «søyler» på Torvallmenningen i Bergen (bildet), mens her på mønstringen er nok hans bakk med mugne og halvråtne brød av det mer iøynefallende. Jeg må si brødene har holdt seg godt, skjønt mattilsynet neppe ville ha klarert dem for hverken menneske- eller museføde. Uansett har det nok vært mye prosess i dette bakverket, og det var vel poenget.

bård.breivik.torvallmenningen

Marianne Heske er den av de 13 kunstnerne som fortsatt er still going wrong. I over 40 år har hun gnagd på ulike konsepter, og hver gang fått omfattende mediedekning. De fleste husker nok Gjerde-løa og Den rødmalte stua foran Stortinget, begge varianter av en konseptkunst som insisterer på at det kunstneriske er et mentalt fenomen. Jeg har skrevet om dette tidligere, og skal ikke gjenta meg selv, bare sitere den amerikanske kunstneren Sol Lewitt: «Konseptuell kunst er bare god når ideen er god». Enten er det en tautologi, eller så er det rent pølsevev.

ANNONSE

Den stille revolten på denne mønstringen gikk inn i glemselen på 80-tallet, da det postmoderne maleriet feide over hele Europa, og særlig her i Norge. Av den grunn gikk mange av de revolterende prosess- og konseptkunstnerne over i undervisning, særlig på kunstskoler og akademier, der de hjernevasket kunststudentene med filosofiske teorier og konseptuell tenkning. Det er denne ny- utdannede generasjonen kunstnere som i dag dominerer kunstfeltet med sine konseptuelle strategier og uforståelige verker.

Betrakter man den eldre generasjonens prosess- og konseptkunst nå i Museet for Samtidskunst, virker verkene ganske famlende, både i praktisk henseende og på idéplanet. Det er tilfeldige påfunn og tankespinn, som på gjenstandsplanet er dødskjedelige og uinteressante. 70- og 80-tallets konseptkunst var kanskje ny og uvanlig på den tiden, men uansett en avsporing i forhold til det kunstneriske. Det er den samme avsporingen vi finner i dagens toneangivende kunst. Der det konseptuelle rommet virker fullstendig tørrlagt og blottet for kreativitet. Men det er utvilsomt en arv fra første generasjon.

Hvorfor Museet for Samtidskunst nå graver frem dette dødskjedelige materialet, må bero på at fagfolkene har mistet gangsynet. Konseptkunsten er jo historisk uinteressant, for ideene eller konseptene er jo tidløse, det vil si hinsides tid og rom. Dermed blir også kunsthistorien overflødig, i likhet med kunsthistorikerne. Den relevante fagdisiplinen for den slags materiale må være konsepthistorien, eller mer presist idehistorien. På det punkt har ikke Museet for Samtidskunst noen relevant kompetanse. Derfor blir også kurateringen den rene dårskap.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629