Kultur

Direktøren for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, får mye kjeft i mediene for tiden. Hun har nemlig takket nei til innkjøp av Marianne Heskes verk «Gjerdeløa» (uten tomt) for den nette sum av 2 millioner kroner. Den gamle vestlandske utløa ble i sin tid utpekt av Heske til kunstverk, fraktet til Pompidou-senteret i Paris for deretter å bli luftet hos Henie-Onstad på Høvikodden og endelig svinge innom Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen for en siste estetisk velsignelse før løa ble kåret til tidenes norske mesterverk i Nasjonalmuseet.

Men der sa altså museumsdirektøren nei takk. Til den konseptuelle kunstelitens store forskrekkelse. Til min store forundring dukket det også opp en tidligere professor i religionsvitenskap, Gro Steinsland, som i Aftenposten på kronikkplass kunne bekrefte de kunstneriske verdiene i Heskes utløe.

Steinsland holdt en proper og saklig tone og redegjorde for løetradisjonens kvaliteter og historiske røtter, men intet om den kunstneriske dimensjonen i Heskes «Gjerdeløa». Steinsland er da heller ingen kunsthistoriker eller kunstekspert. Følgelig fikk vi heller ikke vite hvorfor den skulle plasseres i vårt Nasjonalmuseum for kunst. Tvert imot fikk vi en god begrunnelse for at den burde doneres til et folkemuseum på Vestlandet.

Fra kritikerhold, spesielt fra Dagsavisens kunstkritiker Lars Elton, ble det ingen proper og saklig imøtegåelse av Nasjonalmuseets avgjørelse, derimot en journalistisk drittpakke. Han påstår at Karin Hindsbos avslag var en «kunsthistorisk bommert av enorme dimensjoner», og at hun som direktør mangler både faglig kompetanse og ledelseskompetanse. Til selv å være så faglig høy i tuten har ikke Lars Elton så mye kunstfaglig kompetanse å rutte med. Han har et par mellomfag fra UIO, det ene i teater, det andre i litteraturvitenskap, i tillegg noen uker ved Arkitekthøyskolen.

Ingen av disse fagene gir noen tellende kompetanse i kunsthistorie og det spesifikt kunstneriske. Elton har heller intet hovedfag og er egentlig en amatør som har skrytt seg opp ved å fisle for kunstelitens maktmennesker. Når museumsdirektør Karin Hindsbo blir faglig hudflettet av en slik kunstkritisk minusvariant, kan hun ta det med knusende ro. Med tanke på at Nasjonalmuseet har mer enn nok med intetsigende konseptkunst, kan det virke nokså uforståelig at Heskes utløe ikke får innpass. Den har jo også nasjonale kvaliteter i seg, i en rotnorsk byggeskikk med folkelig forankring.

Det er tydelig at de skriftkloke og innviede har problemer med hva som er kunstnerisk god latin, på samme måte som prester og biskoper har kranglet om nattverdens innhold og funksjon. Det som i teologien kalles transsubstansiasjonslæren. Blir substansen i brødet og vinen virkelig forvandlet til Jesu legeme og blod? Oversatt til vårt estetiske fagfelt: Blir substansen i utløa virkelig forvandlet til et kunstverk når Marianne Heske sier den er det? Det blir den, hvis vi kjøper tankegangen til de to amerikanske kunstteoripavene Arthur Danto og George Dickie, som i snart tre tiår nå har hjernevasket norske samtidskunstnere.

Denne amerikanske hokuspokus-filosofien har ført til at mange av dagens toneangivende kunstnere ikke lenger skaper noe som helst. De bare plukker opp noen objekter herfra og derfra, peker på dem og forvandler dem til unike kunstverk. Problemene oppstår når det dukker opp et konkurrerende presteskap, som insisterer på å ha den eneste rette lære. For noen er utløa til Heske et kunstnerisk mesterverk, mens Nasjonalmuseets skriftlærde er dypt uenig. Nå er jeg ingen katolikk på kunstens område, bar en upersonlig kristen, som er avhengig av mine sanser og min fornuft når jeg betrakter utstillingsobjekter. 

Det har jeg lært i kunstutdanningen og i det faktaorienterte kunsthistoriefaget. Her var det ingen plass for hokuspokusfilosofi, eller konseptuelt hjernespinn. Vi kunne ikke spekulere fritt på selvets grunn, men måtte begrunne enhver påstand med empiriske referanser før en tolkning kunne stables på bena. Holdbarheten var helt avhengig av etterprøvbarhet. I dag er det helt umulig å etterprøve holdbarheten i kunstpresteskapets påstander. Språkbruken er helt uten forankring i noe synlig som viser objektets kunstneriske egenskaper. 

I dette konseptuelle tåkehavet kan man heller ikke skjelne mellom skriftkloke og skrullinger. Kunstfeltet er som dårekisten i Kairo, hvor ingen kan tas for pålydende. Når selv en amatør- kritiker som Lars Elton kan bli sannhetsvitne for de kunstneriske kvalitetene i ei gammel utløe, så har den faglige galskapen fått fullt gjennomslag. Nå gjenstår det bare at kulturministerpave Trine Skei Grande overtrumfer Nasjonalmuseet og proklamerer kunstidiotiet som statlig norm og styringsform.