Kultur

Bilde: Barbara Krüger Untitled (We don’t need another hero) 1986. (wikiart.org)

Den nye direktøren for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, ligger ikke på latsiden. Som sjef for landets viktigste kunstinstitusjon må hun selvsagt markere seg i mediene. Det er jo der kunsten blir synlig og debattert. Derfor går hun rett på sak og publiserer en kronikk i Aftenposten (31.03.17) der hun betoner viktigheten av en sterkere kobling mellom kunst og medier.

Men artikkelen handler ikke om at mediene bør presentere mer kunst- og kulturstoff, slik vi er vant til å høre. Nei, ambisjonene og perspektivene er langt mer ambisiøse og vidtrekkende. Direktøren vil at kunsten skal bli medie-kritisk og journalistisk utforskende, «som en vakthund for vakthunden». Hindsbo mener at norske medier, som for tiden er inne i store omstillinger, bør se til kunsten, der enkelte kunstnere omkring på kloden har tatt noen grep for å vise medienes utilstrekkelighet.

Det er en utbredt praksis i samtidskunsten at alle fagfelter kan invaderes og brukes som springbrett for kunstneriske interesser. Kunstnerne innbiller seg at de kan og vet alt om alle ting, og at estetikken er overordnet enhver menneskelig aktivitet. I gamle dager kalte man det hybris, men i dag er det blitt en kunstnerisk strategi med full ryggdekning hos Nasjonalmuseets direktør, som nå mener at også mediene må la seg diktere av dette forskrudde perspektivet.

På norsk har vi uttrykket «dum som en stut», på fransk heter det «bete comme un artiste», som på godt norsk betyr «dum som en kunstner». Det er neppe tilfeldig, for de fleste moteriktige samtidskunstnere tenker og uttrykker seg som om de var mindre begavet.

Ser vi på verkene til den typen kunstnere, blir man umiddelbart i villrede om hva dette er. Produktene vitner om minimal innsikt i materialbruk, formgivning og målrettet kommunikasjon. Gjennomgående er verkene blottet for faglige kunnskaper og skolering. Alt er uttrykt på selvets ubegavede grunn.

I den situasjonen skjønner kunstnerne heller ikke at kunsten har sine faglige grenser. De fleste fagområder har sin spesifikke kunnskap og sine metodiske retningslinjer, kort sagt en fagkompetanse som er helt avgjørende for å kunne utøve sin profesjon. Slik var det også i kunsten for noen tiår tilbake. Da var Kunstakademiet en viktig utdanningsinstitusjon som ga studentene kunnskap og innsikt i faget. Men den tid er forbi. I dag blir studentene striglet i kunstteorier og estetisk filosofi som er helt uten praktisk verdi.

Det man lærer, er at kunstens frihet er ubegrenset, at kunstnerne kan skape hva de vil, for uansett vil det bli et kunstverk, selv om man beveger seg inn i fagfelt man ikke har peiling på. Kunstens vesen er å overskride, oppdage nye veier og nye beitemarker. Kunstnerne er blitt indoktrinert at estetikken er overordnet alle andre fagfelter og samfunnsfunksjoner, og at de i kraft av denne posisjon kan belære og instruere fagfolk i andre profesjoner.

Den nye direktøren for vårt Nasjonalmuseum har tydeligvis fått innpodet denne kunstteoretiske vrangforestillingen i sitt akademiske hode. Nå har hun funnet ut at pressen og mediene trenger kunstnerisk blodoverføring, slik at de kan finne nye kreative løsninger på sine omstillingsproblemer. Det høres ut som en aprilspøk, at kunstnerne skulle kunne gi mediene veiledning og gode omstillingsløsninger. Kunstnerne kan jo ikke en gang livnære seg selv eller finne nye veier til formidling og økte inntekter på egne vegne.

Som direktør ved Nasjonalmuseet må Karin Hindsbo gjerne skrive om aparte og marginale kunstnere som går andre veier for å markedsføre seg, men å gjøre disse sære utspillene til en overordnet strategi for norsk kunst, virker ganske forskrudd. Hva i alle dager har kunstnerne å bidra med av kunnskaper og kompetanse som skulle være relevant for aviser og andre medier? De har jo ikke engang peiling på sin egen profesjon, annet enn at den befinner seg høyt hevet over alle andre fagområder. Hvis relevansen er så unik og opphøyet, hvorfor ikke kanalisere alle disse utforskende kunstnerne inn i sykehusbransjen, slik at køene kunne avvikles på en nyskapende måte?

Det er tydelig at museumsdirektøren er meget ambisiøs på vegne av kunsten, men at kunstnerne nå, i kraft av sin spesielle, skapende kompetanse, dermed skulle være kvalifisert til å løse omstillingsproblemene i media, er et pinlig utspill. De kunsteksemplene hun referer til, har aldri tematisert dagens mediale problemer i samfunnet. De har vært isolerte stunt, med høy egofaktor, som riktignok har vært samfunns- og mediekritiske, men allikevel uten å insistere på at kunsten står i en særstilling i forhold til andre fagområder.

At kunsten er et eget fagfelt og et bestemt gyldighetsområde, var gjeldene teori helt frem til 1980-tallet. Da ramlet bunnen ut av fagfeltet, og med det alle de normative prinsipper som ikke bare avgrenset fagligheten, men også den kunnskapsbaserte kompetansen som gjorde det mulig å bestemme hva som var et kunstverk. I tråd med den postmoderne relativismen og fornuftsoppløsningen sto man fritt til å velge en profesjon helt uten forankring i fakta og fag. Man trengte heller ingen dømmekraft, siden det å vite noe om og vurdere kunst bare var en borgerlig fordom og et tilbakelagt stadium.

Men nå skal altså denne gjengen av faglige nulliteter, ifølge Nasjonalmuseets direktør, drive mediekritikk og utforskende journalistikk, og veilede den fjerde statsmakt i omstillingen. Det er ikke til å tro. Men det er uansett meget bekymringsfullt at sjefen for vår fremste kunstinstitusjon til de grader har mistet den faglige bakkekontakten. Museets styre burde umiddelbart lære direktøren noe om begrensningens kunst.

Mest lest

Den franske tragedie