John Heartfield Still Again and Again (1934)

Nå er det helt kaos i kunstlivet. Til tross for alt maset om meningsmangfold og ytringsfrihet er det lavt under taket i kunstnerkretser. De er som hyener rundt et kadaver og sloss seg imellom om de største stykkene på skrotten. Da er det ikke mye toleranse og omsorg for de svakeste i flokken. I den situasjonen er det for kunstnerne bare næringsvett og ytringsmakt som teller. Kort sagt å få mest mulig ut av Kulturrådets millionpengesekk til seg og sine. Derfor skriker de høyest og blir plassert først i køen. De kjemper jo for mangfold må vite, så da fortjener de å få de feteste stipendiene.

Takket være Sløseriombudsmannen har vi fått innsikt i hvordan kunstnerhyenene blir tilgodesett med store pengesummer uten at de har produsert kunst av verdi. Snarere tvert imot. Den kunstneriske innsatsen er på nivå med avfallsproduksjon, noe også kommentarene på Facebook-siden til Sløseriombudsmannen har notert seg. Der legger de ikke fingrene imellom, men skriver klart og tydelig i krasse ordelag at den slags kunst burde kjøres på fyllinga.

For de berørte kunstnerne er det nok hard kost, men det er allikevel relevante ytringer. Til kritikk å være er kommentarene tidvis usaklige og emosjonelle, men de peker på noe sentralt i kunstproduksjonen som ingen andre våger å gjøre. Her tenker jeg på kunstkritikerne som aldri leverer en kritisk vurdering av samtidskunsten. Tvert imot så opptrer de som løpegutter og støttespiller for kunstnerne, selv om produktene de lager er helt blottet for estetiske kvaliteter og formale verdier.

Dette er et stort problem innen kunstfeltet. Det er ingen som tør å si hva de synes om den norske samtidskunsten. Kritikerne er feige og kulturjournalistene har ikke peiling, alle snakker kunstnerne etter munnen. Tenk kunstnerne kunne jo bli krenket og forlange at en frittalende skribent må bli fratatt retten til å ytre seg. Meningsmangfoldet gjelder selvsagt ikke for kritiske røster, og spesielt ikke om skribenten har et annet kunstsyn enn det som den venstreradikale kunstnerklikken forfekter.

Den kunstoppfatningen som ligger til grunn for den radikale samtidskunsten har egentlig ikke noe med kunst å gjøre. Produktene som stilles ut står ikke i en estetisk tradisjon og er heller ikke tilvirket med henblikk på kunstnerisk verdi. Allikevel blir produktet definert som et kunstverk, til tross for at det mangler det vesentligste, nemlig en formgitt prosess som er målbestemt fra begynnelse til slutt. I det fullførte verket kan man se både prosesstilvirkning og den kunstneriske meningen.

Den typen verktenkning og metodisk kreativitet blir det ikke lenger undervist i ved våre akademier. I dag skal kunstnerne eksperimentere med materialer og forske seg frem til ny kunnskap, på samme måte som forskere i vitenskapelige fag. På 1980-tallet utformet kunstpedagoger og -teoretikere et nytt paradigme for den kunstneriske virksomheten. Kunstakademiene var nå blitt likestilt med universitetene og trengte en mer intellektuell forståelse av kreativiteten. Det å skulle skape kunst ut fra intuisjon og inspirasjon virket både for emosjonelt og bakstreversk. Nå måtte man tenke og forske seg frem til ny kunnskap på kunstens område.

Dette må man ha i bakhodet når man betrakter samtidskunsten. Den er ikke skapt på samme måte som Edvard Munchs malerier og Gustav Vigelands skulpturer. Nei, så langt kommer ikke dagens «vitenskapelige» kunstnere. Deres forskning har ingen hypotese eller metode som kan føre til et genuint kunstverk på nivå med Munch og Vigeland. De kan selvsagt lage mye annet rart, men er det vitenskap eller er det kunst. Trolig er det ingen av delene, for ser vi på disse raritetene så ligner det hverken vitenskap eller kunst.

Kanskje disse kunstnerne nå skaper en helt ny type objekter som hverken er kunst eller vitenskap, men hva da med prestisjen og prisverdien? Så lenge objektene sirkulerer innenfor et kunstmarked med tunge kunstinstitusjoner som støttespillere, er det neppe noen av disse produsentene som vil gå inn i avfallsbransjen. Man har da næringsvett, akademisk utdanning og forskningsstatus, i tillegg åpne kanaler til Kulturrådets store pengebinge. Klart man vil være kunstner med privilegier og stor nok ytringsmakt til å holde meningsmangfoldet på sparebluss.

At kunstnerne nå har blitt forskere på selvets grunn representerer et radikalt brudd med en 600 år gammel tradisjon. På 1400 og 1500-talet forlot malerne laugsvesenet og insisterte på sin nye status som frie kunstnere. De påtok seg nå oppdrag og skapte betydelige verker som hører til kunsthistoriens mest beundrede gjenstander. Den måten å skape på finnes ikke i samtidskunsten. Det nye kunstparadigmet bygger ikke på en historisk kontinuitet eller identitetsskapende estetikk, men er utviklet for helt andre formål. Nemlig å fjerne fortidens kunstneriske idealer og transformere dagens skapende behov til en forskningspolitisk styrt antiestetikk.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!