Kommentar

 

Lorenzo Lotto: Madonna with a Bishop and St. Onuphrius (1508) Mennesket har behov for skjønnhet, så hvordan og hvorfor kunsten utviklet seg til noe heslig? Det er mot normalt. Likevel betales det i dyre dommer for søppel og ting som mangler enhver kvalitet for å fortjene betegnelsen kunst.

Det er ikke bare vanlige publikummere, men også et stort antall kunstnere og profesjonelle kunstsakkyndige, som stiller seg uforstående til mye av samtidskunsten. Ikke bare stilles det ut dårlige verker og alskens skrot, men noe av det blir også kjøpt inn til våre museer, som om det er kunst av ypperste klasse.

Ser man på den slags innkjøp, må man lete lenge etter de egenskaper som er spesifikke ved et kunstverk. Hverken kunstnerne, som har produsert disse objektene, eller innkjøpskomiteens medlemmer, synes å vite hva kunstneriske kvaliteter er for noe, og hvordan de er uttrykt i det innkjøpte verket.

I dag finnes det ingen grenser for hva som er kunst, heller ikke et eneste kriterium som kan peke på noe kunstnerisk i et utstilt verk. Dagens definisjon av kunst er så vid at alt kan stilles ut og kjøpes inn av et prestisjefylt museum. Hvordan det er mulig, er ikke noe mysterium, selv om verkene er komplett uforståelige og blottet for estetiske kvaliteter. Kunstbegrepet er blitt innholdstomt og ubrukelig, følgelig også helt uegnet til å vurdere de spesifikke egenskaper som gjør et objekt til kunstverk.

Det er et historisk faktum at kunsten gjennom det siste hundreåret har gjennomgått en radikal verkforvandling. Kunstnerne har målbevisst endret gjenstandskarakteren og verkets iboende betydninger, alt i frigjøringens navn. I denne renselsesprosessen har også de kunstneriske kvalitetene og estetiske verdiene forsvunnet, slik at det ikke lenger finnes vurderingskriterier. Kunstfeltet er tømt for normative holdepunkter og kunstnerne har mistet enhver estetisk rettesnor i sin kreativitet.

Denne dekonstruksjonen av det kunstneriske er verdinihilistisk, og har implementert seg i samtidskunsten som en antikunstnerisk kreativitet. Dette til tross for at vi har hatt et enormt kunstinstitusjonelt apparat, med århundrelang historie, som har gitt kunsten en samfunnsmessig funksjon og legitimitet. VI har kunstskoler og akademier, kunstmuseer og kunstforeninger, som historisk sett har vært opprettholdt og finansiert med offentlige midler. De utgjør et omfattende institusjonelt reisverk med stor stabilitet, uten hvilke kunsten ikke kunne blitt formidlet og bevart.

Det vi skal merke oss her, er at alle disse kunstinstitusjonen, er basert på og utviklet gjennom et helt annet kunstbegrep enn den meningstomme estetikken som i dag styrer det meste av samtidskunsten. Alle våre etablerte kunstinstitusjoner har altså en fortid, en kunst- og kulturhistorie, som ligger implisitt i deres funksjoner og bygninger. Hva som også ligger implisitt i disse kunstinstitusjonen er, tro det eller ei, et klassisk forankret kunstbegrep. Det er den betydningen og dimensjonen publikum forholder seg til, og de forventer derfor at kunstinstitusjonene også bringer denne tradisjonen videre.

Men slik er det ikke lenger. Kunstinstitusjonene er også blitt infisert, og har mistet for- ankringen i det klassisk/normative kunstbegrepet. Med «klassisk» i denne sammenheng, menes ikke en kunstnerisk klassisisme, men en logisk oppbygget begrepsforståelse, som forlanger at begrepsdefinisjonen inneholder de nødvendige kjennetegn for at et objekt kan subsumeres under et kunstbegrep. Dagens operative kunstbegrep i kunstinstitusjonene er like tomt og ubrukelig, som hos kunstnerne. Mesteparten av samtidskunsten har hverken gjenstandskarakter eller kunstneriske egenskaper/kjennetegn som gjør dem subsumerbare under et kunstbegrep.

Selv om kunstinstitusjonene ikke lenger er normativt utrustet til å bestemme et verks kunstneriske egenart og verdi, så står de solid plantet i kunstfeltet og den offentlige finansieringen. Her får de penger og samfunnsmessig legitimitet, som om de fortsatt formidlet tradisjonsbærende ideer og verdier. Jeg skriver «som om», fordi denne tilsynelatende formidlingen har en ren simulacrum-karakter, hvilket betyr at den ikke formidler hva den institusjonelt er forpliktet til, men bare sprer kunstnerisk tomhet og verdinihilisme.

Det er tydelig at det kunstinstitusjonelle reisverket og den kunstneriske kreativiteten ikke er på bølgelengde. De institusjonelt ansatte er derimot helt på linje med den frigjorte og normløse tidsånden, som er samtidskunstens varemerke. Hele det institusjonaliserte kunstfeltet er en kulturpolitisk fasade, bak hvilken de fleste prøver, i spann med kunstnerne, å realisere den radikale avantgardens utopi, nemlig å skape en gjennompolitisert kunst. Strategien var enkel og forlokkende: en frigjøring av kunsten til nullpunktet av mening.

Siste stadium i denne historiske prosessen mot kunsten frigjøring, går for tiden tregt, men nå står iallfall kunstinstitusjonene for tur. Kunsten kan nemlig ikke bli helt fri før det kunstinstitusjonaliserte reisverket blir revet. Da har kunstnerne endelig nådd nullpunktet, og en ny start kan begynne, uten kulturpolitisk overstyring og samfunnsmessige forpliktelser. Da er de også frie til å gjøre hva som helst, eller noe som helst. Men hvem skal nå betale for nullinnsatsen, når kunstinstitusjonene er nedkjempet og den offentlige pengestrømmen opphører. En løsning kunne jo være å selge seg til en milliardær, en kunstnersamler. I renessansen var det mange fyrster som samlet på kunstnere, men helst de med glød og geniale evner.

Hvis staten skulle kutte overføringene til kunstnerne og vårt historisk viktige Nasjonalmuseum, som nå skal huses i et heslig museumsbygg, så finnes det sikkert milliardærer som vil drifte det med grumsete penger. Museet er allerede på glid i den retningen, gjennom en dubiøs samarbeidsavtale med et par milliardærdøtre. De vil gjerne kjøpe samtidskunst og har betalt fett for å kunne bruke museets ekspertise til det formål. Trolig finnes det mange milliardærer som kunne tenke seg å forvandle Nasjonalmuseet til en upolitisk kunstinstitusjon styrt av frie markedskrefter, under parolen: En fri kunst, en fri formidling. i et fritt marked.