Griselda Pollock får Holberg-prisen 2020. Foto: Anthony Bryant / UIB / NTB scanpix

Det slår meg at årets Holberg-prisvinner Griselda Pollock har mye til felles med den første prisvinneren for 14 år siden, nemlig Julia Kristeva. De har samme kjønn, er hvite og politisk radikale. I tillegg har de vært dypt engasjert i å endre premissene for forskning innen de fagområdene de selv har spesialisert seg i. Julia Kristeva er lingvist, språk-filosof og psykoanalytiker, en fagkombinasjon som har sporet henne inn på skjulte dypstrukturer i språk, tekstanalyse og litteraturforskning. I så henseende har hun vinklet forskningen sin ut fra mistankens hermeneutikk.

Man kan vel si det samme om Griselda Pollocks kunsthistoriske forskning, som også setter kunstens historie og sosiale funksjon under mistanke, men i hennes tilfelle er perspektivet mye snevrere. Griselda Pollock er primært en feministisk kunsthistoriker og politisk aktivist, der den faglige vinklingen har en forutbestemt agenda. Hun har altså ingen uhildet forskningsmodus, men et rigid program for å dekonstruere kunsthistorien og dens mesterverker ut fra peilepunktene kjønn, klasse og rase.

Opplegget høres tilforlatelig ut, men de tre begrepene er jo ikke spesielt relevante for å belyse kunstverk ut fra en estetisk synsvinkel. Begrepene kjønn, klasse og rase er sosiologiske kategorier som kan være nyttige når man skal forstå samfunnet i en bestemt periode, men de sier minimalt om kunstens spesifikke kvaliteter og verdi. Utgangspunktet for tolkning av kunst er det konkrete verket, mens den sosiale konteksten kan gi supplerende informasjon om tidsepokens ulike interesser. Her snur Pollock denne metodiske vinklingen på hodet og reduserer verkidentiteten til en refleks av kjønn, klasse og rase.

For Griselda Pollock er feminismen også det overstyrende prinsipp i tolkningsprosessen. At kvinnelige kunstnere har vært fraværende i kunsthistorieskrivingen, har hun rett i. Før 1900 fikk kvinnen ikke tilgang på kunstutdannelse, og frem til annen verdenskrig var det få av dem som våget seg inn på den galeien. Noen av dem var meget begavede og skapte betydelig kunst, men kunstfeltet var mannsdominert og lite innstilt på å fremheve representanter for det svake kjønn, skjønt de overhodet ikke var svake på det kunstneriske feltet.

I den sammenheng har et feministisk opprør vært berettiget. Etter 1945 i norsk sammenheng har denne prosessen gått på skinner, også jobben med å trekke frem kvinnelige kunstnere som tidligere ble satt i skyggen av mannlige kolleger. Så langt strekker det feministiske perspektivet seg, men bare under den forutsetning at både fortidens og dagens kvinnelige kunstnere blir vurdert ut fra kvaliteten på deres verker. De får ingen ekstra bonus fordi de er kvinner med kunstneriske ambisjoner, uansett historisk periode.

I prinsippet er kjønn sekundært i forhold til kunstneriske prestasjoner, det samme gjelder for klasse og rase. På det punkt har Griselda Pollock problemer med kategoriene og empirien. Det kunsthistoriske materialet blir presset inn i et teoretisk skjema som bare har en hensikt: å avsløre de maktinteresser som dikterer alle aspekter ved det kunstneriske. Ifølge henne blir dermed kunsten et speilbilde av samfunnsforholdene, og ikke en særegen uttrykksform som formidler noe dypt menneskelig og tidløst.

Jeg har mer sans for Griselda Pollocks heftige utfall mot den internasjonale kunsthandelen, som i stigende grad har latt investorer og samlere overta styringen av de normative kriteriene som ligger til grunn for kunstvurderingen. Mer presist så blir de kunstneriske kriteriene erstattet av økonomiske kalkyler som regulerer utvalg og omsetning av verker. Disse økonomiske utvalgskriteriene bryr seg ikke om kunstnerisk kvalitet, derfor ser vi også at de objekter som omsettes i den internasjonale kunsthandelen, har lite til felles med kunstverk.

Her har Pollock et poeng når hun påpeker kapitalkreftenes normativt negative innflytelse på kunstfeltet. Men det er heller ikke noen nyhet. Den franske kultur- og kunstsosiologen Nathalie Heinich har levert en rekke empiriske studier over sammenhengen mellom den internasjonale investormafiaen og nedbrytingen av kunstfeltets normative grunnlag, uten at hun har brukt de politiserte begrepene kjønn, klasse og rase som styringsprinsipper i sine empiriske studier. Det ligger allikevel mye politisk sprengkraft i Nathalie Heinichs konklusjoner, men hun blander allikevel ikke politikken inn i forskningen. I klassisk metodisk forstand foretar hun en nøytralitetsmodifikasjon.

En slik metodisk reservasjon er det vanskelig å finne hos Griselda Pollock. Hennes kunsthistoriske engasjement er i altfor høy grad influert av politisk aktivisme, enten det er på kjønnets vegne, rasens eller klassens. Dermed sauser hun til kunsthistorieforståelsen med ingredienser som mer grumser til enn avklarer kunstens egenart og dens historiske situering. Når hun nå har fått Holberg-prisen for sin kunsthistoriske og vitenskapelige innsats, synes jeg prisen burde hatt et mer treffende navn. I Holbergs ånd hadde kanskje Erasmus Montanus-prisen gitt bedre mening.