Kultur

Jordan Peterson er den som mest kraftfullt har advart mot en likestilling som betyr en likestilling av resultater. Det vil undergrave kvalitetskravene et samfunn må bygge på hvis det skal bevare konkurransen. Like muligheter, er en ting, men å kvotere resultater betyr middelmådighetens diktatur. Men der er vi nå. Det krev proporsjonal representasjon innen politikk, kunst, innkjøpsordninger, universiteter og fagplaner. Foto: Jordan Peterson / Wikimedia Commons.

«50 % av innkjøpte verker skal være laget av kvinnelige kunstnere fra og med 2021» er nå fremmet som krav fra Equality Check, en kampanje som arbeider for å fremme likestilling mellom kjønnene. Aftenposten (6/10) har en bredt anlagt artikkel om denne kampanjen, der det dokumenteres med prosenter og tall hvor forfordelt innkjøpene til offentlige samlinger har vært gjennom mange år. I parentes bemerket så kan innkjøpene de siste fem årene vise at andelen innkjøpte verker av kvinner har steget til 40 prosent.

Om det er mulig å få øket prosentandelen med 10 poeng frem til nyttår, er lite sannsynlig. For dem som jobber med evalueringssystemet fra innsiden, og særlig kvalitetsvurderingen av kunstverk, blir det ingen enkel sak å justere de estetiske kvalitetene etter ikke-kunstneriske krav. Likestillingen mellom kvinnelige og mannlige kunstnere med henblikk på innkjøp er da heller ikke et kunstnerisk kvalitetsproblem, men et politisk krav uavhengig av det kunstneriske. Innkjøp av kunst handler nemlig primært og prinsipielt om kvalitetsvurdering, ikke likebehandling ut fra kjønn, etnisitet eller gruppeidentitet.

Derfor blir det å presse de offentlige kunstmuseene til en bestemt fordelingspolitikk når det gjelder innkjøp, et direkte inngrep i museenes frihet og faglige uavhengighet. Generelt sett er det også et overgrep mot den kunstneriske kreativiteten. Denne uforstanden kommer tydeligst til uttrykk hos Tone Hansen, som er direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, når hun i den før nevnte artikkelen hevder: «Kvinner er ingen minoritet og skal selvfølgelig ha like mye plass som menn i våre samlinger».

Her burde direktøren ha presisert at det dreide seg om kvinnelige kunstnere sett i relasjon til mannlige kunstnere, og da fulgt opp med en oversikt som viste at det var like mange kvinnelig kunstnere som mannlige i det norske samfunnet. I det perspektivet er nok kvinnelige kunstnere fortsatt en minoritet, men det vil nok endre seg etter hvert. Uansett er likestillingsargumentet helt malplassert i denne sammenheng, der det går på juryering ut fra kunstneriske kriterier og ikke kjønnsfavorisering.

På den annen side er ikke likestilling i kunstfeltet uaktuelt, men det er altså en politisk kamp som må utkjempes med helt andre strategier. At offentlige og privat museer har flere verker av mannlige kunstnere enn kvinnelige kunstnere i sine samlinger skyldes ulike faktorer. Historisk sett har kunstutdanningen vært forbeholdt menn, men det har gradvis endret seg det siste hundreåret. I dag kan kvinner få kunstutdanning uten problemer, men det er ingen faglig selvfølge at de skal bli innkjøpt til offentlige og private samlinger fordi de er kvinner. Den prosessen er styrt av estetiske kvalitetsprinsipper og ikke politiske kjønnskvalifikasjoner.

En annen viktig faktor som innvirker på ulikebehandlingen av mannlige og kvinnelige kunstnere er markedet. De siste 20 årene har den internasjonale kunsthandelen satt standarden for hvilken type kunst som treffer markedet og investorene. Her måler man ikke kvaliteten på kunstverkene, heller ikke kvinneandelen, men den potensielle salgsverdien. Her er kjønnet helt irrelevant, selv om det omsettes mest kunst av mannlige kunstnere. Det er da også de som oppnår de høyeste prisene og legger dermed føringer for kunst av høyest status i det internasjonale kunstmarkedet.

De private samlerne og privateide kunstmuseene i Norge følger nøye med på den internasjonale kunsthandelen og omsetningen av verker med økonomisk vekstpotensial på verdensbasis. Den franske kunstsosiologen Natalie Heinich har i flere år studert og kartlagt den internasjonale kunsthandelens økonomisk-normative innflytelse på verkutvalget. Hennes konkusjoner er interessante på flere punkter, spesielt hvordan markedets verdivurderinger forplanter seg nedover i de nasjonale kunstinstitusjoner og influerer deres egne innkjøp av norske og internasjonalt høyt estimerte kunstnere.

I dette kretsløpet av millionbeløp, økonomiske kalkyler og nese for hvilke verker som kan stige eller falle i markedet, er det minimale muligheter for kjønnsbalanse. Det vil jo ødelegge hele kunstmarkedet og den verkrangeringen som den internasjonale kunsthandelen livnærer seg av. Denne verkrangeringen ut fra en rent økonomisk målestokk ligger selvsagt også til grunn for kunstomsetningen i det norske samfunnet. Den gjennomsyrer ikke alle nivåer, men uansett vil ethvert innkjøp bli vurdert ut fra det pekuniære vekstpotensialet, selv om både kjøper og selger kan ha blikk for det kunstneriske.

I et likestillingsperspektiv er denne verkrangeringen vanskelig å bryne seg på. Det finnes også en del kvinnelige kunstnere på denne rangstigen, men de har gått gradene i dette selektive systemet uavhengig av kjønn. Likestillingskampanjen som nå går landet rundt med konkrete krav om at innkjøp av kunst til offentlige og private museer skal kjønnsvurderes slik at kvinnelige kunstnere får en andel på 50 %, er en ren undergraving av det kunstneriske. Den spesifikt kunstneriske verdivurderingen er allerede krympet ned på grunn av det internasjonale kunstmarkedets innflytelse. Og nå skal likestillingskravet forsyne seg av resten.

Både prinsipielt og praktisk betyr det at vi får stadig flere innkjøpte verker som ikke holder kunstneriske mål. Det finnes allerede verker av den sorten i landets samlinger, både av mannlige og kvinnelige kunstnere, som aldri skulle ha vært innkjøpt. Ser vi på dagens kunstutdanning, med en mangelfull vekt på det spesifikt kunstneriske, er det ikke gode utsikter til at landet får tilført kunstverk det er verd å kjøpe inn. Det minner meg om to kvinnelige kunststudenter som fikk godkjent hver sin mastergrad, den ene ved å slikke på en trepinne et halvt år, den andre ved å føre en åndelig dialog med fossiler.