Kultur

Stein Erik Hagen har en stor samling Robert Mapplethorpe-bilder som han låner ut. Her Mapplethorpe med Patti Smith.

Forrige uke presenterte Kulturrådet en rapport om «Å samla kunst – samlingsutvikling ved norske kunstmuseum på 2000-tallet». Rapporten var en bestilling fra Kulturdepartementet og ble forfattet av kunsthistorikeren Jorunn Veiteberg. Et viktig punkt i rapporten er at den drøfter det problematiske forholdet mellom offentlig innkjøp av kunst og de private samlernes stadig mer offensive kjøp av samtidskunst og deres pågående press for å få sine verker innlemmet i museenes samlinger, enten som donasjoner eller utlån.

Enkeltstående gaver fra kunstnere og sporadiske innlån fra samlere er i og for ikke noe problem. Da beholder museene den normative styringen, men når samlerne pusher på med store donasjoner, langsiktige utlån av hele samlingen, eller deler av den, får musene problemer med å fastholde sin selvstendige kvalitetsprofil og kunsthistoriske troverdighet. Aktuelle eksempler på en slik kvalitetskonflikt er Stein Erik Hagens utlånsutspill overfor Nasjonalmuseet og Nicolai Tangens normative intervensjon av Silomuseet i Kristiansand.

Begge er store kunstsamlere, men de er enkeltsamlere, med en personlig smak, skjønt Hagen har kapret en kunsthistorisk rådgiver som støttespiller, mens museene gjør sine innkjøp ut fra et nasjonalt perspektiv og med flere fagfolk involvert i vurderingen. Det innebærer en helt annen og langt mer kyndig kvalitetssikring. De offentlig finansierte museene har en langsiktig nasjonal og historisk forpliktelse, mens samlerne følger en smak og behag-metode fra dag til dag.

Etter hvert som en privat samling vokser, vokser også samlerens behov for å vise hva han duger til, hvor flink han vært til å velge gode verker. Kort sagt få dem faglig kvalitetssikret av kunstfaglige eksperter. Det er forståelig, men det bør han fikse på egen hånd og med egne midler. Problemet for samleren er at han trenger kunstfaglig bekreftelse fra de ekspertene som jobber i våre største museer, der den nasjonale kvalitetssikringen foregår. Da gjelder det for samleren å komme på innsiden, og få påført verkene den ettertraktede museums-logoen som bekrefter kvalitetsvurdering på høyt nivå.

Denne fremgangsmåten er velkjent i det internasjonale kunstmiljøet. Private samlere i Europa og USA står i kø ved de mest prestisjefylte museene for å deponere hele eller deler av sine samlinger. Siden de har penger i fleng tilbyr de også å finansiere oppbevaringen, eventuell bruken av utvalgte verker. Andre løsninger blir også diskutert, til fordel for begge parter. Museene har alltid en stram økonomi, de trenger konstant driftskapital, og samlerne kan bidra med store millionbeløp.

Går avtalen i boks får samleren tilført verkene det ønskede kvalitetsstemplet, som samtidig gir samlingen en formidabel vekst i det internasjonale kunstmarkedet. Dette er ren butikk for samlerne. De er primært interessert i få samlingen til å vokse i pengeverdi, og tar gjerne noen smarte grep, godt sminket og parfymert, for å dekke over de egentlige motivene. Kulturrådets rapport berører ikke dette økonomiske aspektet ved kunstsamlernes pågående kurtise av museene. Dette er merkelig, da den økonomiske siden ved fenomenet er godt belyst og dokumenter av kultursosiologer i utlandet. Kan her nevne den franske forfatteren og sosiologen Nathalie Heinich, som har gjort grundige studier i det internasjonale kunstmarkedet.

I boken «Le paradigme de l’art contemporain. Structures d’un revolution artistique» (2014) dokumenterer Heinich inngående hvilke interesser som det siste tiåret har invadert kunstfeltet og tatt kontrollen over formidling og omsetning. Den kunstfaglige evalueringen og styringen som tidligere ble forvaltet av kritikere og museumsfolk, er nå ifølge henne, overtatt av samlere og investorer. Her dreier det seg om hvordan kvalitetsvurderingen av kunst mer og mer blir influert og dominert av økonomiske interesser. Kunstens kvaliteter og egenverdi blir nedprioritert på bekostning av hva slags verker markedet, det vil si samlere og investorer, etterspør og promoterer gjennom reklame og finansielle strategier.

Sett i forhold til Nathalie Heinichs forskning er Kulturrådets rapport tannløs og unnfallende. Riktignok påpeker Jorunn Veiteberg det problematiske i at de private samlerne, ved sine offensive «gaver» og museale visningsbehov, øver et normativt press på museene. Effekten er at kvalitetskravene svekkes og de kunstneriske verdiene utvannes, men rapporten stiller ikke spørsmål om hvilke interesser som dikterer en slik utvikling. Bare at de private samlerne skaper problemer for den museale kvalitetssikringen.
Nettopp på det punkt er de offentlige museene unnfallende og rapporten utilstrekkelig, for ikke å si ubrukelig. Det er bred enighet om at den seriøse kvalitetssikringen blir utsatt for stadig sterkere press, så også hvor den kommer fra, nemlig de private samlerne, men intet om hva slags interesse den representerer. Samlernes fromme ønske om kvalitetssikring fra en museumsfaglig instans, er selvsagt bare et skalkeskjul. Den underliggende interessen er selvsagt penger, innflytelse og vurderingsmakt. Kunstens verdier skal kommersialiseres.

Det er dette fordekte spillet Nathalie Heinich dokumenterer og kritiserer: at kapitalkreftene driver en systematisk nivellering av kunsten og de kunstneriske verdiene. Men slike bakenforliggende interesser og strukturer er ikke nevnt i Kulturrådets rapport. Her i landet er man jo på så god fot med de private samlerne. De er jo så gavmilde og samfunnsengasjerte. Det ville være direkte ufint å tro noe annet, selv når museumsbransjen med egne ord rapporter at den er bekymret for de private samlernes uheldige innflytelse på kunstvurderingen, her i Norge. Et blikk ut av den nasjonale boblen, mot det internasjonale kunstmarkedet, ville ha gjort dem skrekkslagne. Der er det kapitalmakten som bestemmer kunstkvaliteten.