Kommentar

Hieronymus Bosch Mankind beset by Devils (1504)

Neste års kulturbudsjett er på bortimot 15 milliarder kroner. Det er et ufattelig høyt pengebeløp, som selvsagt blir spredd til mange nyttige felter, bla. til medieformål, kirke, tros- og livssynsamfunn, og frivillighetsarbeid. Men den feteste potten går til kulturformål, som stikker av med godt over halvparten, nemlig 8,5 milliarder kroner. Kulturfeltet er også det største, derfor mangfoldig og kravstort, med institusjoner som skal driftes og sultne munner som må mettes.

Klart det trengs mye penger. Folk må jo betale for landets kulturelle mangfold, der det fra faglig hold blir reklamert med kvalitet i alle ledd. Politikerne snakker om kvalitet og bevilger over en lav sko, og Kulturrådet fordeler penger i hytt og pine basert på strenge kvalitetskrav, men ingen kan si oss hva denne kvaliteten består i. Kunstnerisk kvalitet er visstnok noe underforstått, noe man ikke spør om. Det ville jo være høyst upassende om politikerne og byråkratene etterlyste kvalitet. De folka har ikke greie på den slags dypsindigheter.

Faktisk vet svært få hva kunstnerisk kvalitet er, men avgjort ikke dagens kunstkritikere, som er mestere i å tåkelegge dette temaet. Allikevel brukes kvalitetsbegrepet som en kunstnerisk verdimarkør når staten bevilger penger og kulturfolket pukker på sin store samfunnsmessige betydning. Går man samtidskunsten etter i sømmene, ser man umiddelbart at dette er selvskryt og skjønnmaling. Det er mange tiår siden kvalitetsbegrepet hadde noen praktisk og teoretisk gyldighet. For kunstnerne var kvalitet en borgerlig undertrykkelsesstrategi som hindret det frie, skapende uttrykk. Kunstnerisk frigjøring handlet derfor om anti-kvalitet.

I den posisjonen havnet kunstnerne i en utrivelig klemme. De kunne ikke motarbeide kvaliteten og samtidig bruke den som en begrunnelse for statlig støtte. Men så lenge ingen påpeker fraværet av kvalitet i verkene, kan kunstnerne stadig melke staten for penger. Her burde kritikerne kommet på banen og påvist dobbeltspillet, men de er selv så innsauset i det kunstneriske frigjøringsprosjektet at de skygger unna. De har heller ikke så mye å hente av klingende mynt, for dem handler det mer om ideologisk infiltrasjon og faglig innflytelse, i likhet med den ferske kuratorstanden, som begge nå profilerer seg innenfor maktsfæren til den institusjonelle kunsteliten.

Både kritikerne og kuratorene er teoretisk skolerte og drillet i depresisering, det vil si at de kan oppløse ethvert spørsmål om verkbaserte kvaliteter. For dem finnes all relevant informasjon i konteksten, som enten er politisert, eller diktert av oppdragsgivere, hvilket går ut på ett. Det potensielle kunstverket har ingen iboende egenskaper/kvaliteter, de oppstår alltid i en politisk/ideologisk kontekst som fortolkerne enten tydeliggjør eller tilslører, alt etter hvem de solidariserer seg med.

For å si det i klartekst, så brukes kvalitetsbegrepet som en politisk markør, mer enn et kunstnerisk kjennetegn ved et objekt. Siden kunstverket ikke lenger har noen gjenstands- karakter, står kritikerne og kuratorene fritt til å bestemme hva et utpekt verk formidler og besitter av kvaliteter. Ulempen med en slik vinkling er at kvaliteten ikke kan kontrolleres ad empirisk vei, noe som ville vært normalt for et hvilket som helst annet fagområde med krav til dokumentasjon. I kunsten derimot trenger man ikke å få bekreftet noe som helst ved selvsyn. De kunstneriske kvalitetene befinner seg bare i kunstnerens hode.

Historisk sett har kunsten trukket seg mer og mer bort fra det virkelige og materielle. Det er en følgeriktig utvikling der bildet og skulpturen unndrar seg det mimetiske, for så å ende opp i det tomme lerret og den naturgitte steinblokk. Kunstnersubjektet forsvinner dermed fra synsfeltet, men gjenoppstår i det konseptuelle hjernespinn. Her er det ingen allmengjøring av det kunstneriske, bare et subjektivt oppkok av begreper som må tolkes og utlegges av spesielle fagfolk, eksempelvis kritikere, kuratorer og kunsthistorikere. Ut fra sine faglige profesjoner gjenskaper de kunstnerens konsepter, i en prosess som forvandler stoffet til deres eget kunstneriske produkt. I denne kreative prosessen forsvinner selvsagt også den konseptuelle kunstneren. Han har nå utspilt sin historiske rolle, og leverer bare råmateriale til de egentlige samtidskunstnerne, nemlig de skriveføre fortolkerne.
Dette er det foreløpig siste stadium i kunstens moderne utvikling. Kunsten er blitt en litterær sjanger, der vi allerede nå kan øyne konturene av en politisert kreativitet som prøver å forvandle alle faglige utsagn til ideologiske påstander. Fordi både verket og kunstneren er blitt utdefinert, gjenstår bare konteksten og dens fortolkere, som innebærer at politiske aktivister med teoretisk skolering og næringsvett bestemmer kunstens kvaliteter. Et anskuelig eksempel er her Black Box-teaterets stykke «Ways of seeing».

Slike utspill vrimler det av i kunstfeltet, de er ikke så teatralske som Black Box-varianten, men preges mer av kunstteoretisk kvalitetsvurdering på basis av venstreradikal samfunnsforståelse. Les et par kunstanmeldelser på kunstkritikk.no, et nettsted finansiert med offentlige midler, men styrt av en marxistisk redaktør, Jonas Ekeberg, som hevder at kvalitet ikke er noe som hefter ved verket, men ved kunstneren. Mer presist heter det at dagens/fremtidens kvalitetsbegrep er basert på kunstnerens bakgrunn, seksuelle identitet og hudfarge.

Det skal bli artig å se om disse synspunktene vil få noe gjennomslag i det norske kunstlivet, i kulturdepartementet og i kulturrådet. Der hersker fortsatt forestillingen om at kunstens kvaliteter er verkrelaterte, men med variabelt markedspotensial. Kunstnerne vil avgjort sette seg på bakbeina, når det blir flere å dele med og mange nye munner å mette. Trolig vil den store potten bli delt opp i mindre, en for de skeive, en annen for de mørkhudede, en tredje for samer, for ikke å glemme de norske kunstnerne, og i tillegg kommer alle krysskoblingene og grensetilfellene. Helvete for en heksegryte. Skal man få en rettferdig fordeling må også stipendjuryene utvides med nye typer fagkompetanse, som må vurdere kvaliteten på kjønnet, sexidentiteten og hudfargen til søkerne.

Etter mitt skjønn mangler det nye kvalitetsparadigmet til Jonas Ekeberg et viktig element, nemlig politisk legning. Her finnes det mye å hente, men det må også settes grenser. Siden både marxismen og kommunismen er historisk utdaterte, bør slike bakstreverske aktivister utestenges fra kunstfeltet i sin helhet. De undergraver ikke bare kunstens kvaliteter, men også de norske kunstnernes statlig finansierte levebrød.