Til tross for at Kulturrådets pengebinge stadig vokser, så krangler kunstnerne. Det er selvsagt ikke nok til alle, for Norge er vel det land i verden som har flest kunstnere. I dag antar man at det er langt over 30 000, og antallet vokser med enorm hastighet. Å sile ut de beste blant disse hvert eneste år krever enorm innsats og effektive kriterier, men ingen aner hvordan det foregår, bortsett fra Kulturrådets utvalgsmedlemmer. Når selve kvalitetsvurderingen er hemmelig så lurer nok mange på hvordan det foregår, særlig skuffede kunstnere og selvsagt skattebetalerne.

Sløseriombudsmannen har vist oss noen eksempler på hvilke evner og kvaliteter som trengs for å få tusket til seg fete stipendier. Det har gjort folk forarget og andre kunstnere forbannet. Når de ubegavede og mest selvsentrerte kunstnerne blir tildelt de største stipendiene, må det være noe galt med evalueringen i Kulturrådet. Vi vet at utvalgsmedlemmene er stemt inn av sine respektive fagforeninger, men det er bare en nødvendig funksjon av medlemskapet og sier ingen ting om medlemmets evner til å vurdere andre kunstnere. Snarere tvert imot. De er konkurrenter og har som regel et horn i siden til enkelte kolleger, eller er kompis med andre.

Et annet tvilsomt aspekt ved denne hemmelige juryordningen er at medlemmene bare består av kunstnere. I en slik konstellasjon med hemmelighold er det ikke uvanlig at man tilgodeser venner og støttespillere. Før het det nepotisme, i dag kalles det vennskapskorrupsjon. Men slikt kan unngås. Dropp hemmeligholdet og velg andre fagfolk innen kunstfeltet som har solid kompetanse på både å tolke og vurdere kunst. Med en slik blandet kunstfaglig kompetanse i juryer og utvalg, vil evalueringen av stipendsøkere bli mer nyansert og rettferdig. Og ikke minst tryggere.

Vennskap og uvennskap mellom kunstnere, spesielt når det gjelder å karre til seg millionbeløp i støtte fra Kulturrådet, er trolig den mest utslagsgivende faktoren i det hemmelige juryarbeidet. Ja, for nå er det store penger i potten. Tenk bare på Morten Traavik, som søkte Kulturrådet om støtte på 22,5 millioner til et langtidsprosjekt, men fikk avslag. Om vurderingen her var riktig, er umulig å avgjøre, men siden juryens avgjørelse er hemmelig fylles kunstfeltet med mistanke. Traavik er tydeligvis ikke kunstpolitisk stueren, han har provosert de radikale scenekunstnerne og det gir langt fra plusspoeng.

Det viktigste for flertallet av dagens kunstnere er å kunne skape og vise sine verker. En utstilling er altså målet der kunsten kan bli vurdert og verdsatt for sine høye kvaliteter. Venstresiden har her vært mer opptatt av ytringsfrihet på egne premisser enn av kvalitet, men det er en faglig avsporing. Den forskyver oppmerksomheten fra kunst til politikk. Denne koblingen mellom kunstnerstøtte og ytringsfrihet ble kjørt frem i 2013 av kulturminister Hadia Tajik og stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell, som hevdet at ytringsfrihet var synonymt med statsstøtte.

Nå er det selvsagt forskjell på ytringer. Kunsten sett som ytring har en rekke egenskaper som er spesifikke for denne uttrykksformen, og det er disse som skal vurderes av Kulturrådets fagutvalg. Vi kaller dem kunstneriske kvaliteter som utvalgets medlemmer skal drøfte og bestemme verdien av. Disse kunstneriske kvalitetene og -kriteriene ble dekonstruert på 80-tallet under den konseptuelle vendingen. De forsvant bokstavelig talt ut av synsfeltet, omtrent som keiserens nye klær. Dermed havnet også borgerskapets siste kulturelle skanse på historiens skraphaug. Det var neppe tilfeldig.

I den hemmelige juryvirksomheten til Kulturrådet blir pengene nå kanalisert etter sosial og politisk profil. De kunstneriske kvalitetene og vurderingskriteriene som ble dekonstruert på 80-tallet er blitt skiftet ut med mangfold, ytringsfrihet og radikal provokasjon. De to første er politiske styringsprinsipper, mens det tredje er et overvintret aksjonskrav fra avantgardens glansdager da borgerskapet skulle terges og trakasseres. Eksempelvis da Willibald Storn dro ned buksa og pisset i et askebeger på Henie Onstad Kunstsenter (Høvikodden).

Kulturrådets hemmelighold i kunstevalueringen er egentlig en faglig nødvendighet. Den er en strategisk dekkoperasjon, i den hensikt å opprettholde illusjonen om kunstneriske verdier og dermed hvem som skal få finansiert sine provokasjoner og sin ytringsfrihet i det offentlige rom. Fordi det kunstneriske ikke lenger kan vurderes og verdsettes, koker det hele ned til politisk styring, helt uavhengig av hvilke partier som har regjeringsmakt. Kunstfeltet har blitt en venstreradikal beitemark for de som vil ha fete stipendier. Det private kunstmarkedet fungerer etter helt andre prinsipper som også neglisjerer kvalitetsbegrepet. Her er det kapitalen som styrer, med fortjenesten som målestokk.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.