Kultur

Bildet: Tino Sehgal’s The Kiss, at the 4th Berlin Biennale for Contemporary Art

Kunstnerne er i vinden for tiden, men ikke på noe flatterende måte. Nokså uventet leverte Dagbladet sist lørdag et flengende angrep på kunstnerkorrupsjonen i Kulturrådets faglige utvalg.

Avisen har i alle år støttet kunstnerne i deres kamp for stadig bedre og mer fete støtteordninger, for kulturlivet har jo vært selve arnestedet for utklekking av venstrevridd radikalisme.

At Dagbladet, som i egne øyne er en samfunnskritisk publikasjon, nå våger å belyse vennskapskorrupsjonen i kunstnerkretser, er på høy tid. Jeg vil ikke si det er modig gjort, for det er mange kunstnere og folk ellers i kulturlivet som i mange år har påpekt dette uvesenet uten at mediene har gjort det døyt. Vennskapskorrupsjonen er altså godt kjent, men beskyttet av naive byråkrater og kulturpolitikere innad i systemet og smiskende medløpere i kunstnerorganisasjonene.

Her dreier det seg om innarbeidede nettverk, som i Dagbladets artikkel har hatt fokus på Facebook-vennekretsen til de kunstnerne som sitter i utvalgene og fordeler midler. Er du venn med et utvalgsmedlem på Facebook, er sjansene store for at du som søker får støtte. Og støttebeløpet øker jo flere felles venner dere har på Facebook. Artikkelforfatterne har gått grundig inn i søknader og Facebook-kontakter, og viser at det er en åpenbar sammenheng mellom nettverkskontakter og utvalgsmedlemmenes positive innstilling til en søknad om støtte.

Nå finnes det mange slags nettverk og kontaktrelasjoner, som kan være mer utslagsgivende for en positiv behandling i utvalgene, men de er ikke så enkle å avdekke. Da handler det om tettere relasjoner, som personlige venner, kolleger, politiske meningsfeller og annen gruppetilhørighet. Det var før Facebook-tiden, så vennskapskorrupsjonen var ikke så lett å avsløre eller kontrollere, med mindre man beveget seg i kunstnerkretser. Da for eksempel de årlige stipendiene ble utdelt, så man med en gang at de heldige var blitt favorisert av sine egne.

Slik var systemet, og det var få av kunstnerne som trodde at fordelingen av stipendier, ble foretatt på basis av «kunstnerisk kvalitet og klare kriterier», slik det er fastslått i fordelings- programmet for Norsk Kulturfond, Statens kunstnerstipend og Fond for lyd og bilde. Men det er ikke bare disse offentlige melkekuene som krever kunstnerisk kvalitet og klare kriterier, disse kravene utgjør også ryggraden i landets kulturpolitikk, uten hvilke vi ikke er en ekte kulturnasjon.

På norsk grunn er denne kulturtenkningen et par hundre år gammel. Det tok mange år før staten skjønte at den hadde et faglig og økonomisk ansvar for at en nasjonal kultur skulle vokse frem, spesielt ved å finansiere utdanningsinstitusjoner, museer og biblioteker. At kunstnerne skulle subsidieres med statlig midler, kom ikke inn i bildet før ut på 1900-tallet, og i starten da med noen få stipendier. Først på 70-tallet, da hele kulturfeltet ble politisert i rød retning, ble det fart på de fete støtteordningene, men da var også kvalitetstenkningen og kriterieforankringen i full oppløsning.

Det vi skal merke oss her er at kravene om kvalitet og faste kriterier, som var bunnlinjen i kulturtenkningen helt fra tidlig 1800-tall, var blitt implementert i det kunstinstitusjonelle reisverket av kunstskoler, kunstforeninger, akademier, kunstmuseer, gallerier, kunstner- drevne foreninger, kritikervirksomhet osv. osv. I det hele tatt et omfattende system av kvalitets- og kriteriebaserte funksjoner som var bærere og formidlere av solide, historiske kunsttradisjoner.

Hele dette kunstinstitusjonelle reisverket, hvis faglige legitimitet er tuftet på kvalitet og faste kriterier, er en viktig del av den politiske samfunnsforståelsen. Men legitimiteten faller selvsagt hvis det ikke lenger stilles krav til kvalitet og kriterier i vurderingen av kunst. At det nå avdekkes kunstkorrupsjon i Kulturrådets faglige utvalg, var ikke annet å vente. For hva skal utvalgsmedlemmene gjøre når kulturfeltets radikale undergravere har fjernet ethvert kriterium for vurdering av kunst?

Hele det normative feltet i kunsten og kulturen er fra det hold relativisert og stemplet som både kunstnerisk og politisk reaksjonært.

Dagbladets artikkel om kulturkameratene og vennskapskorrupsjonen i Kulturrådet avdekker bare én side av et mer omfattende samfunnsproblem. Nemlig at hele kulturgrunnlagets verditenkning er forkastet, skjønt det består fortsatt i det kunstinstitusjonelle reisverket, men da bare som et skalkeskjul for snyltere på alle faglige nivåer og funksjonere. I dette kunstinstitusjonelle reisverket sirkulerer det nå så mange millioner, trolig også milliarder av kroner som år etter år holder denne forfalskede kulturkarusellen i gang.

Her er det på sin plass å vise et veladministrert eksempel på den kunstneriske forfalskningen, i form av en utstilling i Kunstnernes Hus (2011), som ble støttet av Norsk Kulturråd, Fritt Ord, Oslo Kommune og Goethe-instituttet. Utstilleren var den internasjonalt berømte, amerikanske konseptkunstneren Tino Sehgal, som ikke stilte ut noen ting. Alle salene var tomme. Det fantes ikke en gjenstand. Kunstneren hevdet at det var hva publikum sa og snakket om, som var kunstverket. Og den svadaen sluker ledelsen i KH, det samme gjør Kulturrådet, Fritt Ord, Kommunen og Goethe-instituttet. Alle de institusjonelle aktørene, med sin faglige og finansielle tyngde, må ha vært like tomme i hodet som salene i Huset. Kanskje de bare ga sin støtte fordi fraktutgiftene var mikroskopiske.

Dette simulacrum av et kunstinstitusjonelt reisverk kan man ikke rokke ved. Da kollapser selvsagt hele kulturpolitikken, hundrevis av arbeidsplasser og en tradisjonsrik historie. Sistnevnte er kanskje den eneste grunnen til å bevare det kunstinstitusjonelle reisverket. Det forteller oss om en fortid da kunsten ble beundret og økonomisk støttet for sine faglige prestasjoner, solid basert på kvalitetskrav og faste kriterier. Slik sett har vi objektive, velorganiserte ordninger som dokumenterer at faste kriterier og kunstnerisk kvalitet har eksistert, og igjen kan realiseres

Å rive det løgnaktige reisverket er altså ikke mulig, men vi kan arbeide innenfra, ved stadig å påpeke systemets svakheter i de normative prosesser. Dessuten bør det innarbeides et kontrollorgan som sjekker vurderingsgrunnlaget og begrunnelsene i alle juryer og utvalg.

Etter mitt skjønn, og av egen erfaring som medlem i Oslo Kommunes innkjøpskomite for kunst, der utvalget var meget differensiert, vil det være ønskelig med utvalgsmedlemmer som ikke var kunstnere. Noen kan være politisk oppnevnte, andre hentes fra ulike yrkesgrupper, eller plukkes ut blant publikum. Fagfellejuryering, der bare kunstnere bestemmer, er å sette bukke til havresekken. Det innbyr til vennskapskorrupsjon, spesielt når vi vet at de faste kriteriene og kvalitetsforståelsen er kjørt på skraphaugen av kunstnerstanden selv. Da er det fritt frem for vennetjenester, enten kompisene befinner seg på Facebook, eller i det kollegiale nærmiljøet.