Sakset/Fra hofta

Regjeringens kulturbudsjett for 2016 er på ufattelige 13 milliarder kroner. Det koster tydeligvis å styre og drifte den norske kulturen. Naturlig nok for den kulturpolitiske tenkemåten invaderer stadig mer av befolkningens aktiviteter. Selv det å slikke på en trepinne, pisse i et mønster eller onanere i et galleri, kan være kulturelle uttrykk. Som med kunst, kan kultur være hva som helst, bare det inngår i en lokal, kulturell praksis/tradisjon.

Den moderne kulturpolitiske tenkemåten er avledet av en mer omfattende strategi, nemlig politiseringen av livet. Det betyr at staten omfavner og styrer borgernes adferd og tenkemåter på alle livets områder. Ikke av ond vilje, men fordi politiseringen gjør det mulig å forvandle selv de enkleste og naturgitte livsytringer til en type rasjonalitet som staten kan administrere og holde i tømme. Eller som den italienske filosofen Giorgio Agamben ville ha sagt: Staten lokaliserer og innhenter nakent liv, for å legitimere sin suverene makt over det ustyrlige. Dette handler selvsagt om makt, men også om vold, mot de mest sårbare og utsatte i politikkens grenseland.

Den norske kulturpolitikken anno 2016 er innsauset med slike totalitære ambisjoner. Høyre-budsjettet og dets politiske begrunnelse har selvsagt ikke en slik uttalt målsetning. Ordbruken er sminket og viser stor omsorg for borgernes ve og vel. «Regjeringens kulturpolitikk skal stimulere til et kulturliv som vokser ut av et lokalt engasjement. Kulturen er der folk er. Maktspredning og styrking av regionene er derfor viktige bærebjelker i kulturpolitikken også i årene som kommer.»

Dette høres ut som et ekko av AP og venstresidens kulturpolitiske tenkning. Her insisteres det også på at kulturfeltet bør administreres, finansieres og tilrettelegges for flest mulige, over hele landet, i alle lokale miljøer. Det skal være en kultur preget av mangfold og bredde, og som gir økte muligheter for morgendagens talenter. I det store perspektivet er det liten forskjell på Høyre og Aps kulturpolitiske tenkning. Den skapende kulturen i hele Norges langstrakte land skal politiseres, administreres og finansieres. Her slipper ingen fri og selvstendig kreativitet unna.

Sett ut fra en kultursosiologisk synsvinkel har vi fått et politisk nettverk og en kulturpolitisk forvaltning som kryper inn i den fjerneste av avkrok av landet. Alle skal med i politiseringen, som initieres og styres ovenfra, av Staten og de politiske partier. I disse dager feirer Norsk kulturråd et 50-årsjubileum. Institusjonen så altså dagens lys på midten av 60-tallet, før oljemiliardene begynte å strømme inn i statskassen, og før vi fikk et eget kulturdepartement, opprettet i 1982, som tok mål av seg til å administrere norsk kultur etter politiske prinsipper. Dermed ble også kulturen et politisk område innenfor den statlige, overordnede politikken.

Selv om kulturaktiviteter har pågått i tusener av år, er den norske kulturpolitikken et nokså nyskapt styringsfelt. Det var først etter annen verdenskrig at politikerne begynte å tenke kulturen som et selvstendig, politisk satsningsområde. I hovedtrekk gikk kulturpolitikken den gang ut på å administrere og finansiere den institusjonaliserte delen av kulturen. Stipendier og andre støtteordninger for kunstnere fantes, men fra 70-tallet kom det et sterkere fokus på kunstnernes svake inntektsgrunnlag, med det resultat at de som skapte kunsten nå måtte gis økonomisk levelige arbeidsvilkår. Staten pøste dermed på med friske penger.

Denne dreiningen i kulturpolitikken mot mer omfattende støtte til enkeltkunstnerne, beveger seg samtidig også faretruende nær de skapende prosesser. Derfor er det også instituert en avstandsindikator, en «armlengdes avstand» markering, som politikken og politikerne må forholde seg til og respektere. Her handler det om kulturens autonomi, at den frie kreativiteten ikke må overstyres av politikerne. Men den statlige finansieringen av landets ulike kulturaktiviteter forutsetter at det er utviklet et politisk begrunnet nettverk av kanaler som griper direkte inn i alle skapende miljøer.

Søker du stipend eller støtte, må søknaden gå gjennom faglig regulerte nåløyer og andre instanser som de statlige myndigheter har evaluert og godkjent. I disse faglig regulerte nåløyene, eller fagutvalgene, sitter det håndplukkede personer, innstilt av de ulike kunstnerorganisasjonen, som er valgt til å vurdere kvalifikasjonene til søkerne, og dermed hvem av dem som skal få støtte. Det er på dette faglige nivået at personer og prosedyrer har full autonom status. Det vil si at medlemmene i prinsippet er selvstendige, uhildet, og uten personlige favoriseringer.

Hvorvidt disse utvalgsmedlemmene er uhildet og uten personlige favoriseringer, er diskutabelt, for avgjørelsene i utvalgene er hemmelige. Her finnes det ingen kontrollmulighet, og heller ingen faglig spredning av kompetansen i utvalgene. Kunstnerne vurderer hvilke kunstnere som skal få stipend, forfatterne hvilke forfattere, musikerne hvilke musikere, osv. Dette er «innavl» og uholdbart. Her kunne man tenke seg at f.eks. kunstnerutvalget ble supplert med en kritiker, en kunsthistoriker, ja endog en politiker. På tilsvarende vis kunne man fordele den faglige kompetansen i de øvrige utvalgene på andre kompetente personer. Uten tvil ville det styrke autonomien og minimere faren for kameraderi.

Her kan nevnes at jeg for noen år tilbake satt i innkjøpskomiteen for Oslo kommunes kunstsamlinger, som kjøpte inn aktuell kunst til kommunens mange bygninger. Sammensetningen av medlemmer var interessant. Den besto av to kunsthistorikere, en kritiker, to kunstnere og to politisk oppnevnte. Kombinasjonen av faglig kompetanse var meget fruktbar, og betryggende. Nå ble nemlig innkjøpene vurdert fra et langt bredere spekter enn om bare kunstnere skulle ha stått for valg av verker.

Dette er for så vidt ikke så viktig i denne sammenheng. Det avgjørende er at ordningen og prosedyrene for fagutvalgenes sammensetning ble utviklet på 70-tallet gjennom et samarbeid mellom kunstnernes fagorganisasjoner og de statlige myndigheter, der sistnevnte la klare politiske føringer for utfallet. Her er det viktig å få med seg at kunstnerne, som til da bare hadde vært en løs sammenslutning av medlemmer med et sentralt styre, nå måtte organisere seg i fagforeninger om de skulle få forhandlingsrett med staten. Målsetningen var klar, nemlig å gjennomførte en systematisk politisering av det skapende kulturlivet, i den hensikt å styre kulturen ovenfra, kanskje ikke med en hel armlengde, men med en tvingende og usynlig hånd.

Men slike politiske klåfingre fra oven er ømtålelige greier. Derfor er også kulturpolitikken et fagfelt som politikerne alltid har hatt problemer med å håndtere. Forståelig nok. Kulturlivet er nemlig ikke en statisk størrelse, men et levende og fleksibelt kraftfelt som er uberegnelig og sårbart for politisk styring. Ja, for ekstern styring i det hele tatt. Om vi betrakter dagens kunstfelt ser vi at det ikke bare er statlige styringsprinsipper som er ute og går, men også pengesterke interesser på jakt etter profitt.

Det er derfor bred politisk enighet om at kulturens innhold må skapes på fritt og selvstendig grunnlag. Både høyresiden og venstresiden har vært samstemte på det punkt, men de avviker allikevel i spørsmål om hvilke rammer og strukturer som gir den kulturelle kreativiteten de beste vilkår. Men uansett partitilhørighet insisterer begge sider på at kulturpolitikken må omfatte alt og alle. Ambisjonene er totalitære, og helt uavhengig av politisk farge.

Det virker som om politikerne har glemt at vi lever i en gitt kultur med historiske røtter, som på ulike måter har finansiert seg selv, uten at det har vært noen politisk overstyring. 1800-tallet i norsk maleri var en storhetstid, som i kvalitet og produksjon kunne måle seg med europeiske kunstnere.

Økonomien var neppe uproblematisk, men de norske kunstnerne skapte det ene mesterverket etter det andre, uten å ha noe sugerør i statskassen. Med tanke på at dagens kulturliv blir overøst med fagre løfter og milliarder av kroner, undrer man seg jo på om hvor alle mesterverkene blir av.

Hvis vi kaster et blikk på den hollandske gullalderen under 1600-tallet så var kunstnernes økonomi neppe bedre stilt. Men det vesentlige var at kunsten vokste frem under et fritt marked uten politisk overstyring og kontroll. Forskjellen på datidens og dagens politiske tenkning, er at den hollandske gullalderen vokste opp nedenfra i et fritt og driftig marked, mens dagens politikk, enten den er venstreorientert eller høyredreid, styrer kulturen ovenfra, gjennom statlige rammer og retningslinjer.

Den gang var det ingen kulturpolitikk som regulerte kulturlivet. Fortsatt var kulturen utenfor politikkens fangarmer, kunstnerne hadde bare sin egen kreativitet og sitt profesjonelle håndverk å stole på. Og det ga resultater: betydelige kunstverk i verdensklasse. Det må da være et tankekors for sosialdemokrater og borgerlige politikere at politiseringen av kulturen ikke gir noe nevneverdig utbytte i unike mesterverk? Har kanskje politikken gått for langt? Og at kulturens spontane og vitale skaperkraft er blitt svekket under politikkens instrumentelle rasjonalitet?

Selv om venstresiden og høyresiden har ulike kulturpolitiske målsetninger, er det langsiktige perspektivet på kulturen det samme: hele samfunnets skal politiseres og underlegges den instrumentelle fornuft. Når Ap tenker sosialdemokratisk så dreier det seg om solidaritet og utjevning av sosiale forskjeller. Alle skal inn i det store sosiale fellesskapet, enten det er en uteligger, en rusmisbruker eller en kunstner. Politisering betyr at et hvert samfunnsmedlem blir forstått som en instrumentell størrelse i det store samfunnsmaskineriet.

Høyresiden, og spesielt den sittende regjering, tenker på kulturen som en kompleks næringsvirksomhet, der kulturelle tjenester og kunstneriske verdier omsettes og gir overskudd eller underskudd. I følge regjeringen gir ikke samspillet mellom sivilsamfunnet og markedet en tilstrekkelig økonomisk bærekraft til kulturlivet. Derfor må regjeringen trå til med statlige overføringer. Samtidig oppmuntrer regjeringen kunstnerne til å legge om virksomheten i retning av entreprenørskap. Nå skal de drive butikk som selvstendig næringsdrivende og tenke overskudd, helst uten statlige subsidier.

I det hele tatt synes markedstenkningen å være høyresidens trylleformel i kulturpolitikken. Den politiske overbygningen er vakker, kunstens frihet må styrkes og skjermes, men de kulturpolitiske incentivene peker rakt i retning av en kunstneridentitet preget av næringsvett og samfunnsmessig nytte. Man snakker selvsagt ikke om kulturens innhold, bortsett fra at det er et område for kvalitet, verdier og innovasjon, men det gjør alle politiske partier.

I stedet for Ap’s kultur for alle, solidaritet og sosial utjevning har regjeringen klekket ut incentiver som på best mulig måte kan styre kulturen inn mot marked og næringsvirksomhet. Som om kulturens egenart og egenverdi trives best under et statlig regulert markedshegemoni. Denne tankegangen er selvsagt matnyttig, men i sitt vesen instrumentell, og rettet inn mot et samfunn som holder styr på alle menneskets spontane livsytringer. Selv om politiseringen av livet ikke kjenner grenser, er det i alle fall mulig for politikken å gjøre det. Om den bruker forstanden.