Kommentar

Mel Bochner Language is not transparent

Helt siden 70-tallet har kunstnerne insistert på at politikerne skal holde seg unna kunsten. Den gang fikk de gjennomslag for prinsippet om «armlengdes avstand», hvilket innebar at politikerne ikke skulle blande seg inn i kunsten og kunstnernes arbeid.

Dette hørtes ut som en grei ordning, om opplegget hadde vært gjensidig, men prinsippet gjaldt ikke kunstnerne selv. De kunne bedrive politisk press og propaganda på alle nivåer og felter i samfunnet, og det med den største selvfølge. For all kunst var jo politisk, det vil si venstrevridd. Politikerne på sin side, enten de kom fra Høyre eller AP, har i alle år latt seg dupere og overstyre av dette ideologiske prinsippet.

I dag har denne politiserte kunsten blitt en ideologisk kreftsvulst som infiserer alle områder av samfunnslivet. Vi ser stadig hvordan kunstnere beveger seg ut over sitt kunstneriske fagfelt og sprer politisk møkk i urbane institusjoner og lokale miljøer. En ting er all den offentlige kunsten, som tvangsmessig utplasseres der folk ferdes, en annen variant er de utallige performansene som presenterer politiske og samfunnskritiske attityder og positurer med venstreradikal profil. Det er en type dans og teater som bare de mest ubegavede kunstnerne kan få noe politisk ut av.

Forholdet mellom kunstneriske evner og politisk engasjement er interessant, på det vis at jo større det politiske engasjementet er, dess mer kunstnerisk ubegavet er personen. Denne relasjonen blir stadig mer påtagelig i det norske kunstfeltet. Når et teaterstykke som «Ways og Living» på Black Box utvider det sceniske handlingsrommet med smugfilmede klipp fra privatboligene til ledende politikere, så beveger stykket seg i retning av politisk utspekulert meningsterror. Hensikten er selvsagt å sverte politiske motstandere, men de våger ikke å gjøre det med åpent visir, de skjermer seg bak sin kunstnerstatus, som er immun mot politisk korreksjon og kritikk.

Prinsippet om armlengdes avstand til kunsten begrunnes vanligvis med kunstens autonomi og spesifikke gyldighet. Men siden 70-tallet har ikke kunsten hatt noen autonomi, den har vært underlagt en venstreradikal politikk og ideologi som helt kynisk har snyltet på den kunstneriske autonomiens selvråderett og frihet. Når venstreradikale kunstnere insisterer på kunstens autonomi, så er det ikke kunsten de prøver å beskytte, men det politiske innholdet. En ting er at disse kunstnerne er faglig ubegavet, noe helt annet den fordekte politikken som sprer seg i samfunnslegemet lik ustyrlige kreftceller.

I et større perspektiv er denne politiske radikalismen et kulturelt raseringsprosjekt. Det mangfoldet den kjemper for er ikke en utvidelse av et større kulturelt fellesskap, men en nullstilling av vår tradisjonsbaserte, nasjonale egenart, der målet er en global, multikulturell uorden uten historiske forankringer og styringsprinsipper. Fremgangsmåten er en politisk dekonstruksjon av kunstneriske og kulturelle verdier, tuftet på et hat mot kvalitet og profesjonell innsats. Kunsten skal ikke være oppbyggelig, men nedbrytende – et åndelig terrorprosjekt.

I den kulturelle sfæren finnes det ennå ingen felles forsvarsverker mot den indre nedbrytingen. De kulturelle ytringene har alltid vært i åpent lende, mens kulturhatet utfolder seg under den intellektuelle radaren. Derfor trenger vi et psykisk immunforsvar som kan lokalisere og blottlegge samfunnslegemets infiserte områder. Smittebærerne er nærmest usynlige og de blir beskyttet av en kulturpolitikk som har instituert kunstens ubegrensede frihet til permanent undergraving.

Denne kulturpolitiske legitimeringen blir ytterligere bekreftet gjennom en statlig kunstnerfinansiering som for lengst har mistet sin kunstfaglige troverdighet. Den finansielle uforstanden i kulturdepartementet topper seg i bevilgningen av over 150 millioner kroner til Silomuseet i Kristiansand, et utstillingssted for den oppskrytte kunstsamlingen til milliardæren Nicolai Tangen. At kunstsamlingen ikke er en donasjon, men bare på utlån, sier mye om hvilke interesser og aktører som helt anelsesløst støtter opp om den kulturelle undergravningen. I de kretser er nok næringsvettet det eneste vettet de har.