Kommentar

Når den svenske rapperen Jesse JCBUZ Conable oppfordrer til drap på hvite svensker, så kan han i Sverige unndra seg straffeansvar ved å påberope seg kunstnerstatus. Uansett hva en kunstner sier og gjør, så er han beskyttet av kunstens frihet, men han/hun må være en venstreradikal kunstner. Det er kun venstresidens kunstnere som har dette enestående privilegium å kunne bryte med lover og moralske prinsipper, uten at verken politiet eller politikerne bry seg det døyt.

Den kunstneriske friheten gjelder bare for den kulturmarxistiske kunstnerstanden. Hvor var de den gang kollegaen Dan Park ble dømt og straffet for sitt kunstneriske uttrykk? Ikke et pip om den kunstneriske friheten kom fra det hold den gangen. Dan Park hadde nemlig en feil politisk oppfatning, derfor kunne heller ikke kulturmarxistene støtte ham. Den kunstneriske friheten gjelder altså ikke alle kunstnere, men bare de som er venstrevridde og politisk korrekte. Da kan de ustraffet trosse loven og moralen, og bryte med kunstens autonomi.

Forestillingen om kunstens frihet har ikke så lange historiske røtter. Kunstnerne har egentlig aldri vært frie, men jobbet på oppdrag for keisere og konger, paver og fyrster, etter hvert også pengesterke borgere helt frem til 1800-talet. Med Opplysningstiden forsvinner oppdragsgiverne mer og mer ut av bildet og kunstnerne må tjene til livets opphold gjennom å stille ut i kunstforeninger og private gallerier. Kunstnerne blir nå frigjort fra oppdragsgiverne, men i stedet slaver under et spinkelt og ustabilt marked.

Det er i denne situasjonen at forestillingen om kunstens frihet vokser frem, godt hjulpet av Opplysningstiden nye paradigme om at moralen, kunsten og vitenskapen var selvstendige og autonome virksomheter, som gjensidig respekterte hverandres fagfelter og gyldighetsområder. Kunstens frihet lå her i at den var autonom og ikke blandet seg i hva moralen og vitenskapen drev med. Friheten hadde altså sine grenser, men respekten for egen og andres faglige autonomi går gradvis i oppløsning når at den kunstneriske avantgarden på midten av 1800-tallet radikaliserer og politiserer kunsten.

Den kunstneriske friheten som lå i opplysningsprosjektet blir nå systematisk og målrettet forvandlet til en strategi for å endre samfunnet og utvanne kunstens historiske tradisjoner. I denne prosessen blir kulturmarxismen den førende ideologi, som legger premissene for en kunstutvikling med venstreradikal profil. Brudd og overskridelser blir indoktrinert som det spesifikt kunstneriske, mens forankring i fortiden og videreføring av tekniske og estetiske idealer blir stemplet som reaksjonære. Politiseringen av kunsten løper parallelt med en romantisk oppfatning av at kunstnerne var spesielt utpekte individer. De var genier og dermed fristilt fra moralske normer og samfunnets lover.

Mens kunstnerne stadig bryter med det meste og kjører kunsten ut i det meningstomme, vokser det politiske engasjementet. Helt fra 70-tallet og frem til i dag har venstreradikale kunstnere hevdet at all kunst er politisk. Det gir god mening når man ser at samtidskunsten ikke lenger uttrykker noe kunstnerisk, bare en nullstilt kreativitet i venstreradikal innpakning. Årets Høstutstilling er stappfull av denne typen verker med kulturmarxistiske vinklinger og forklaringer. Ja, begavelsene står her i kø for å markere sitt radikale samfunnsengasjement, mens det kunstneriske er på bunnivå.

Et godt eksempel på denne nullstilte og oppblåste kreativiteten finner vi for tiden i Stockholm, i en åpningsmønstring for det nye Konsthall Accelerator. Her har ledelsen tauet inn den britisk-tyske kunstner Tino Sehgal, som ikke stiller ut noe som helst. Lokalene er tomme, hvilket er kunstnernes poeng. Det er publikum og deres reaksjoner som er kunstverket. Da har man ikke så mye å rutte med som kunstner, annet enn å be publikum fylle tomrommet i sitt kunstnerhode. Klart dette er radikal samfunnskritikk, om ikke av samme sorten som en oppfordring til drap på hvite svensker, men allikevel trygt plassert innenfor landets kulturmarxistiske hegemoni.