Gjesteskribent

Sovjetisk poster fra annen verdenskrig: Moderlandet kaller! Pathos slår over i bathos. Det er noe av det samme overspente grandiose over Black Box: Ordene er for store og vulgære. Det er som om maoisme og stalinisme har gjenoppstått.

Klassekampen hadde 14/4 en interessant artikkel «Kunstens frihet – en kartlegging», skrevet av juristen og forfatteren Jesùs Alcalà. Som det fremgår av tittelen går Alcalà mer nøkternt inn i problematikken enn det som er vanlig, i det han trekker inn noen historiske eksempler som belyser bestemte dilemmaer i kunsten og den kunstneriske selvforståelsen. Etter Black Box’s teater- stykke «Ways of seeing», har det problematiske ved den kunstneriske friheten fått ny aktualitet, spesielt med henblikk på forholdet mellom kunst, moral og politikk.

Alcalà tar utgangspunkt i en bestemt sak under WWII, da den tyske dramatikeren Carl Zuckmayers fikk i oppdrag av USA å granske kjente kulturpersonligheters virksomhet under krigen. Var de for, eller imot nazismen? Det var altså ingen politisk rapport, men «en slags ransakelse av kunstnerens forestilling om seg selv og sin posisjon i samfunnet».  Zuckermayers konklusjon var at «kunstneren mener han har rett til å føre et helt eget liv i en helt egen metafysisk verden, en verden der det bare er kunstnerens egen selvopplevde guddom som får råde.»

Alcalà henviser også til rettssaker der nazikunstnere blir frikjent for sin høyst tvilsomme kunstneriske virksomhet med en begrunnelse basert på den kunstneriske friheten. I denne sammenheng var Thomas Mann en viktig aktør, særlig i sin drøfting av forholdet mellom kunst og moral. I «Betrachtungen eines Unpolitischen» tar Mann parti med den kunstneriske friheten. «Kunst kan aldri bli moralsk i politisk forstand».

Den kunstneriske frihet har sin opprinnelse i romantikkens individforståelse, der kunstneren blir opphøyd til geni og åndelig veileder for menneskeheten. Han står over de vanlig dødelige, og har status som en sekulær guddom, hevet over normer og moral. Det er kun i en slik posisjon at kunstneren kan bli ekte skapende på lik linje med Vårherre. (Her kan jeg henvise til min artikkel i Document.no «Kunstnergeniet i romantikken -og i vår egen tid»). 

Dyrkelsen av kunstnergeniet, heri inkludert den kunstneriske friheten, er derfor av relativ ny dato. Selv om genidyrkelsen i dag er nedtonet og mindre omtalt, står den kunstneriske friheten sterkere enn noensinne. I andre halvdel av sin artikkel tar Alcalà opp den heftige debatten omkring teaterstykket «Ways of seeing».

For å tydeliggjøre den kunstneriske posisjonen til Black Box-teateret trekker Alcalà inn Thomas Manns utsagn om at «Kunst kan aldri bli moralsk i politisk forstand». Thomas Mann er en representant for den rene, frie kunsten, som vil holde moralen og politikken unna, og på det vis opprettholde forestillingen om en fritt, skapende kunstner. Black Box-teateret plasserer seg i en helt motsatt posisjon. Deres kunstneriske ambisjon med skuespillet er å «kartlegge de nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». 

Alcalà påpeker at dette ikke er ulovlig, men når teateret gjør det, så kartlegges justisminister Wara og andre politikere som rasister. Alcalà gjør ikke så mye mer ut av denne brennbare konklusjonen, som faktisk dokumenterer at teateret primært har en politisk agenda og ikke en kunstnerisk intensjon. Det er altså mer enn tydelig at Black Box hverken er interessert i kunsten eller dens frihet, annet enn at den gir immunitet når de sverter politiske meningsmotstandere. Får de svar på tiltale, det vil si moralsk og politisk tiltale, så skriker de opp om sensur, og udemokratiske holdninger, skjønt det er de selv som har startet den politiske trakasseringen. 

Slik Black Box-teateret og de fleste norske kunstnerne operer, så bedriver de en utspekulert og ondskapsfull dobbeltkommunikasjon med politisk moralisme på den ene siden og en skinnhellig kunstnerisk frihet på den annen. Helt siden 1960-tallet har vi fått høre at kunsten skal være politisk og brukes som en ideologisk brekkstang for venstreradikale ideer. Med Ways of Seeing ser vi at dette paradigmet fortsatt dominerer det norske kunstlivet. Her er det politikken som styrer kunsten, og i praksis betyr det at kunsten langt fra er fri, men er et underbruk av politiske interesser. At de ikke innser denne kunstneriske ufriheten kan bare bety at de ikke er kunstnere, men moralister på vegne av en venstreradikal ideologi.

I denne kunstsfæren er alt tillatt for de kunstradikale ideologene, også det å ødelegge meningsmotstanderes liv. For kunsten finnes det ingen grenser, og siden den i prinsippet er fristilt fra moral og politikk kan kunstnerne gå på tvers av alt mulig, bare ikke den venstreradikale moralismen. Det er denne moralismen kunstnerne nå påberoper seg som begrunnelse for sin kunstneriske frihet. Det ligger et paradoks her, som har sin årsak i at kunstnergeniet er blitt sekularisert, nå kan nemlig alle og enhver bli kunstnere, bare i kraft av at vi er født.  

Denne utvanning av kunstnerstatusen oppsto på 1980-tallet med den konseptuelle dreiningen, som oppløste verkkategorien og fastslo at alt kan være kunst og alle kan bli kunstnere. Dermed falt kunstnergeniet i sin egen felle, det tilintetgjorde seg selv og de kunstfaglige normer som regulerte profesjonens kreative virke. Derfor blir moralen, og særlig den politiske «moralen» så viktig i dag. Det er kun den som er tilbake i det konseptuelle kunstnersubjektet, der den kunstneriske friheten bare må forholde seg til et moralsk og politisk konkursbo.

Mot slutten av sin artikkel trekker Jesus Alcalà inn den kommende rettsaken mot Tommy Robinson, tidligere leder av English Defence League. I en film, laget av kunstnere på oppdrag fra Robinson, kartlegges et nettverk av muslimer som utnytter og angriper engelske kvinner.  Robinson mener at England er en sensurstat som utsetter ham for politisk forfølgelse. Filmen han har bestilt er kunstverk i samme sjanger som Ways of Seeing, men med motsatt politisk fortegn. I England blir Robinson mobbet og straffeforfulgt av kultureliten og rettsvesenet, mens i Norge er det ofrene som må lide, de blir politisk trakassert og uthengt som rasister.

Her er det ikke snakk om kunstnerisk frihet for alle, den gjelder bare for de venstreradikale kunstnerne. Vi skjønner jo nå at denne kunstneriske friheten, som venstresiden påberoper seg i tide og utide, ikke gjelder for kunstnerstanden i sin helet, men bare for de politisk korrekte. For bare disse er frie nok til helt ustraffet å kunne krenke og trakassere annerledes tenkende og skapende mennesker. Selv om både Robinson og Black Boks påberoper seg den samme kunstneriske friheten, blir førstnevnte rettsforfulgt, mens sistnevnte mottar hyllest fra kunstnerorganisasjoner og kulturelite.

Når en samstemt kunstnerstand støtter Black Box i å bruke den kunstneriske friheten til å mobbe og trakassere politiske meningsmotstandere, så bekrefter den at kunstens kjerne og fremste mål er politisk aktivisme. På 60 tallet ble kunsten politisert, på 80 tallet avlivet. I dag er kunsten blitt en venstreradikal tvangstrøye. Da er det ikke lenger snakk om kunst.