Sakset/Fra hofta

Hvordan kan et smalt og ubetydelig stykke dokumentarfilm-teater, utvikle seg til et nasjonalt politisk sirkus? Svar: På samme måte som så mye annet: Ved å sprenge grenser som burde fått stå. Gjennom å unngå enhver kvalitetssikring, fant Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Hanan Benammar og Sara Baban ut at de kunne renvaske «stalking» gjennom å kalle det kunst, og Ledelsen på Black Box syntes det var en glimrende idé. Jeg har egentlig bare ett spørsmål til de ansvarlige: “Hvor stopper kunsten, og hvor starter trakasseringen?” Dessverre forstår ikke kultur-ekstremistene spørsmålet engang. Alt er lov i jakten på fienden.  

Det skremmende med «Ways of Seeing», er ikke hva teateret har gjort i sin jakt på oppmerksomhet. Det skremmende hva oppmerksomhetssugne «kunstnere» vil finne på neste gang? Filme «rasist»-barna til folk de ikke liker i barnehagen? Vise veien, så gærne islamister og voldelige antifa vet hvor de skal henvende seg? Tja, hvorfor ikke? Slik filming kan også gjøres «i en rolig tone og innenfor lovens rammer» som Black Box‘ hjemmeside insisterer på at de gjør. Hvor går grensen når man ikke lenger har noen grenser, og ikke engang forstår skillet mellom teater og blodig alvor? Og hva skal politikere gjøre for å beskytte seg mot slik «kunst»?

I tillegg bør politiet stille ledelsen i Black Box et viktig spørsmål: “Hvor fikk dere tak i adressen til så mange mennesker som lever på adresser som er forsøkt skjult så godt som mulig, nettopp fordi de er utsatt for trusler og lever under fare for vold?”  Man lurer jo på om utro tjener i offentlige registre som har sladret, og jeg håper politiet finner svaret under den pågående etterforskningen. Det er nemlig billigere og enklere for politiet å ta dette på alvor, enn å måtte bruke enda mer ressurser på livvakter og sikkerhetstiltak. Hjelpe oss alle. 

Det er forskjell på kunst og påfunn.

I dagens horde av selvopptatte og selvutnevnte kunstnere på offentlig lønn, er det forbausende mange som ikke forstår hva kunst er, og enda mindre kan forklare rammene for det. De ser ikke filla forskjell på påfunn og kreativitet, og tror at bare de kommer opp med en sprø idé som «sprenger rammene», så  jo den ideen være god kunst, for de er jo gode kunstnere. See? Med den selvrettferdige logikken kan man ikke feile. Jeg har imidlertid sett en god bit av “Ways of Seeing”, og jeg kjenner igjen et middels skoleteater for flinke sjetteklassinger når jeg ser det. (Og de har jeg sett mange av, bare så det er sagt)

La det være sagt: Black Box har absolutt evnen til å sette opp ekte kunst og viktige, grensesprengende teaterstykker av høy kvalitet og verdi – men er trakassering kunst? Huset vårt ble filmet av politiske aktører som hviskende snakker om alt det ikke-spennende de ser med epleslangstemme, på antropolog-jakt etter fiktive rasister, i en slags slik-lever-dei-der dokumentar fra kokoland. Hva går det av voksne folk som gjør sånt? 

Jeg fikk flere advarsler om dette overtrampet da det ble satt opp – men som pappa har det blitt et instinkt å ikke gi folk med oppmerksomhetsbehov enda mer oppmerksomhet. Noen må jo ta voksenrollen i samfunnet. Små forestillinger som dette går gjerne fort over, and no one really gives a shit. Så kommer det noe nytt. Men utrolig nok er dette tullet i ferd med å nå riksstatus, så jeg får vel ofre noen ord:

Stor interesse for Kent Andersen. Men ingen interesse for mennesket.  

Gjengen bak «Ways of Seeing» lever i en selvindusert politisk boble, omgitt av fiktive rasister som er fiender av alt som er godt. Alt de sier og gjør handler om disse hordene av rasister som styrer samfunnet. Det er så mye rasisme i Norge at de selv føler de er rasister, og de hevder på fullt alvor at man «må være rasist for å få makt i dette samfunnet». Og DET er begrunnelsen for at «alt er lov» for disse heltemodige «antirasistiske» kunstnere som angivelig mangler makt – men har makt nok til å få lønn fra det offentlige, og fri tilgang til pressen samt en av Norges viktigste scener. Det kvalifiserer ikke til maktesløshet gitt. Hvor mange borgere kan påberope seg noe slikt?

Disse virkelighetsfjerne politiske aktørene omfavnes altså av Black Box. (Som aldri ville satt opp et teaterstykke av høyresiden) Det finnes mange verbale PK-perler på Black Box‘ nettside, men denne er kanskje den beste:  

«Vårt teaters ambisjon er tuftet på humanistiske verdier, mangfold og inkludering. Black Box teater ønsker å være en agora, en møteplass hvor debatt kan finne sted  på en sivilisert måte. Ingenting er fjernere fra dette idealet enn trusler fremsatt mot medmennesker.»

Jassågitt? Jeg merker meg tørt at ingen – INGEN – fra Black Box eller kunstnerne (eller kulturnorge for den saks skyld) har kontaktet meg, ringt meg, snakket med meg, invitert meg til å se stykket, invitert til intervju, invitert til debatt, eller på noen måte spurt meg hva jeg synes om saken, sagt unnskyld, invitert til en kopp te på denne «møteplassen», eller prøvd å forklare saken på noen som helst måte – hverken på mail, telefon eller personlig. Helt taust. 

De har altså veldig mange meninger om meg, men de aner ingenting om meg personlig, kjenner meg ikke, og har aldri møtt meg – så når skal dette «møtet» skje?  Black Box har altså veldig tidsriktige ambisjoner, men å sette opp teaterstykker av folk som hater meg, filmer huset mitt med syrlige kommentarer til, og tjener billettpenger på det – se det er visst helt innafor «sivilisert måte». Notert. Charming. 

Trusler? Ja det vet vi på høyresiden mye om å bli utsatt for 

Nå er Black Box naturligvis bekymret for «kunstnerne» som har mottatt trusler og hets, og det er forståelig. Frp-politikere, ateister og flerkultur-kritikere har levd med trusler fra kunsternes politiske side i over 30 år, så vi vet hvordan det føles.

Når noen fra det venstrevridde kulturnorge blir utsatt for trusler, skulle man tro at de ville ta inn over seg hvordan folk på høyresiden har hatt det i årevis. Dere er faktisk rammet av nøyaktig det samme som menneskene i husene dere filmet er rammet av, og har levd med i årevis. Skjønner? Sånn føles det! Så hva har dere lært av det? Ingenting. Først nå er det trussel-krise. 

Med slik ubehagelig egenerfaring, burde jo selverkjennelsen sitte løsere. Et «Sorry, nå skjønner vi hvordan dere har det. Vi dreit oss ut»  burde kommet forlengst. Men nei. Her er det ingen som legger seg flate. Kunstnerne bare flirer av problemstillingen, for etter deres syn er ikke trakassering det samme som trusler. Black Box strekker seg bare til å si: «Når det er sagt, erkjenner vi at de metodene kunstnerne her har benyttet reiser etiske problemstillinger.» No shit Sherlock?

“Vi veit hvor du bor” er en tidløs trussel, fremsatt mot medmennesker av Black Box.

Doumentar-tater-foredraget «Ways of Seeing» bruker samme virkemiddel som terrorregimer alltid gjør overfor sine utvalgte fiender, enten disse fiendene er dissidenter, kontrarevolusjonære, kapitalistsvin, tutsier,  jøder eller vantro: De “outer” fiendene. Sementerer et ensidig fiendebilde, viser hvem som har skylden for alt som går galt, og påpeker hvem som er fritt vilt for mobben, gjennom å vise dem frem for mobben. “Se, her er de!»  Hva er galt med det? Er det ikke ytringsfrihet her? Vi gjør jo ikke noe ulovlig? Men samtidig presiserer Black Box på sin nettside: 

«Vår forpliktelse til å presentere en produksjon er basert på inngående samtaler med kunstnerne tidlig i prosessen, og gjensidig tillit. Black Box teater samarbeider med det frie scenekunstfeltet. Det inkluderer at kunstnerne har full råderett over innhold og arbeidsmetoder de ønsker bruke. Det forutsettes også at man gjensidig forholder seg til ytringsfrihet og norsk lov i sin alminnelighet.»

Personene bak «Ways of Seeing» bedyrer at at de har holdt seg innenfor loven. Men dette handler ikke om loven, men om anstendighet: “Vi veit hvor du bor” er yndlingstrusselen til islamister, antifa, mafia og andre voldsindivider som vil intimidere og skremme sine ofre – nettopp fordi denne subtile men skremmende trusselen «forholder seg til ytringsfrihet, og norsk lov i sin alminnelighet.»  Politifolk og lærere får høre denne frasen hele tiden, i mange forskjellige versjoner. Nav-ansatte også. Det sitter løst nå: «Vi veit hvor du bor». Hvem trenger kniv, når man kan vise fienden et bilde av huset deres? Vi veit hvor du bor. Snart får du besøk. Wara har fått besøk.

Å  «oute» fienden på denne måten brukes nettopp fordi ingen kan bli tatt for det. Det får folk til å holde kjeft, trekke seg fra debatten, og ikke mene noen ting. Det er nettopp slike subtile trusler som gjør at mange av Europas flerkultur-dissidenter og Islam-kritikere må flytte hele tiden – noen med livvakter resten av livet. Og årsaken til at venstresiden og globalistene ikke hyler opp om denne urettferdigheten i tradisjonell #MeToo-harme, er at mange deler den samme stygge baktanken:

“Hvis noe fælt rammer de vi brennmerker som høyreekstreme, har de bedt om selv. De kunne bare holdt kjeft, så ville det ikke skjedd”. Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Hanan Benammar og Sara Baban filmet huset mitt – ikke bare for å vise hvordan mennesker de hater bor, men også for å sende et signal: «Nå ligger det offentlig, så kanskje du holder kjeft nå»?  Her kommer svaret mitt:  

“Ways of Seeing” avslører ikke høyresiden. Det avslører venstresiden.

“Ways of Seeing” er en klønete, billig og kamuflert versjon av “Der ewige Jude”: Det er kynisk propaganda som viser mobben både veien og målet. Presis det samme foregår i USA: Republikanernes politikere blir “outet” av «gode» liberalere, og gjøres til fritt vilt uansett hvor de befinner seg. Alt i det godes tjeneste naturligvis. Det er «nødvendig» for å bevare det gode flerkulturelle samfunnet, men det blir aldri gode samfunn av sånn ondskap. Å knekke egg for å lage omelett er stalinisme. Ekstremisme. 

Derfor er det ikke kunst å filme andres hus og hjem. Det er bare slemt. Det er galt. Ondskapsfullt. Fikk dere ingen oppdragelse? Jeg har sett disse fire kunstnerne på scenen, og mest av alt minnet de meg om William «Bill» Foster, som var den tragiske hovedpersonen i filmen “Falling Down” fra 1993 (spilt av Michael Douglas).

Helt på slutten av filmen sier han med total forvirring:  “I‘m the bad guy? How did that happen?” Dessverre vil ikke fjolsene bak «Ways of Seeing» komme til noen slik selverkjennelse. Det passer på hverandre, og sørger gjensidig for at ingen begynner å tenke klart. Som i AKP-ml. De funderer aldri på hvorfor jeg ikke har filmet huset deres i retur.  Hvorfor vi på høyresiden ikke filmer huset til Mullah Krekar eller Moxnes. Vi er nemlig bedre mennesker enn dere. Så enkelt er det.

Et omvendt stykke kunst.

Slik blir forunderlig nok “Ways of Seeing” likevel kunst. Overraskende nok.  Fordi stykket helt uten intensjon avslører skapernes og publikums indre sjelsliv:  En manisk og selvdyrket mistenksomhet og motvilje mot mennesker de aldri har møtt, men som gruppe-hates fordi vi er annerledes, tenker annerledes , og ikke deler deres sosialistiske verdier, politikk, løsninger og oppfatninger av verden.

Det er disse forskjellene som gjør meg utålelig, og som gjør at en gruppe kunstnere kan hetse fremmede som meg, basert på rene, selvdyrkede fordommer og fiendebilder. De har aldri møtt meg eller snakket med meg. Men de ligger i busken og filmer huset mitt, mens de forteller om hvor fæl, dum og farlig jeg er, og hvor rause, åpne og inkluderende de selv er. Nå kan du le. 

Skjønner du ikke problemet? Da er du problemet. Og derfor er det kanskje like bra at dette stykket vokser i offentligheten? For det som skjedde i en liten sal foran noen få titalls tilskuere, oppsummerer nøyaktig problemet med hele venstresiden, globalistene, liberalerne og de islamofile, over hele den vestlige verden: De er alt de beskylder høyresiden for.

De er de fordomsfulle. De er de hatefulle. De er de smålige og ikke-inkluderende. De er hetserne, haterne og oss-og-dem-driverne. Samtlige publikummere i salen som overværer dette stykket med applaus, nikk og anerkjennelse i stedet for fnising og latter, blir også en del av denne selvavslørende kunsten. Gode mennesker liker nemlig ikke «stalking», og anerkjenner ikke hat som kunst.  Det finnes grenser. 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!