Sakset/Fra hofta

Tor Mikkel Wara (foto: Bjørn Inge Bergestuen / FrP) og Erna Solberg (foto: Fabrizio Bensch / Reuters / Scanpix).

Venstresidens Antifa-aktivisme er hemningsløs. I sin iver etter å brennmerke og brunbeise politiske motstandere, følger Antifa reglene for krig og kjærlighet: Alt er tillatt. I USA opplevde nylig den profilerte Fox News-programlederen Tucker Carlson å få sitt privathjem og sin familie offentlig eksponert under tilrop som «We know where you sleep at night» og «Racist scumbag, leave town!».

I Norge holder vi oss med statsfinansierte Antifa-kunstnere som for eksempel venstreaktivistene på Black Box teater i Oslo. Skattebetalerne støtter dette teateret med 7,2 millioner kroner for 2019, opp fra 6,5 millioner kroner i år (Statsbudsjettet v/Kulturdepartementet, s. 172).

For denne klekkelige summen kunne man inntil nylig se teaterstykket «Ways of seeing“. Menneskene bak dette stykket «legger ut på en reise gjennom maktens rotsystemer» og «har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn», slik Black Box omtaler sin egen produksjon på egne hjemmesider. For virkelig å toppe laget har venstreaktivistene med seg tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som på 1990-tallet ledet etterforskningen av statens ulovlige overvåkning av venstresiden.

Nettstedet Scenekunst synes «Ways of seeing» er «et viktig stykke politisk og kunstnerisk folkeopplysningsprosjekt», og beskriver litt av venstreaktivistenes fremgangsmåte:

I forsøk på å komme så tett på dem som mulig oppsøker de, utstyrt med videokamera, husene til folk som Frps justis-og innvandringsminister Tor Mikkel Wara, partifellen hans Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug (som de ikke fant fordi hun lever på hemmelig adresse), redaktør for det høyrepopulistiske nettstedet Resett, Helge Lurås, det samme nettstedets grunnleggere og økonomiske bidragsytere Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann-Andersen, milliardær og trofast bidragsyter til Høyre og Frp, Stein Erik Hagen og sist men ikke minst, NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

En slik form for «research» minner om valgkampen i 1981, da det anarkistiske tidsskriftet Gateavisa bedrev gravejournalistikk i form av «garbalogi». For å avlese søppelets budskap om samfunnsforholdene (som det het så aktverdig), stjal medarbeidere i Gateavisa innholdet i søppelkassene til Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch, og publiserte «funnene» over 10 sider under tittelen «Sannheten om Kåre og Gro». Gateavisa provoserte selvsagt mange (og er i dag bare en skygge av seg selv), men Gro og Kåre unngikk i det minste rasiststempelet og brunbeisingen.

Black Box’ fremgangsmåte og «research» for å fremme et budskap forsvares av teateret med at venstreaktivistene begir «seg inn i gråsonen mellom hva som kan være rett og galt, hva som er legitimt og illegitimt, og hva som er lovlig og ulovlig; både for staten og for individet». Det kan så være, men i likhet med søppelet til Gro og Kåre lukter dette bare vondt, og er noe vi snarest ønsker å kvitte oss med.

Black Box har naturligvis provosert mange, ikke minst justisminister Waras samboer, men teaterets statsstøtte er med hjelp av FrP fredet i ytringsfrihetens navn. Dette er raust og riktig, selv om rausheten kommer med en kraftig bismak.

Men hva om man snur situasjonen på hodet?

«Forkastelig» bjeffet Erna da Human Rights Services (HRS) for et år siden ønsket bidrag fra leserne for å dokumentere de raske kulturelle endringene som finner sted i Norge:

Islam reiser seg. MSM og politisk lederskap snur ryggen til. Vi gjør ikke det.

Vi vil i tiden fremover hyppig benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge. Islams fremvekst går raskt. Det ses hver eneste dag i våre større byer, ikke minst i hovedstaden.

Oppfordringen fra HRS og Hege Storhaug var illustrert med et foto av fire kvinner, alle godt innpakket i sine hijaber og fotside chadorer – og sladdet til det ugjenkjennelige. Men likefullt (og i likestillingens navn?) ble dette anonymiserte prosjektet stemplet av statsministeren som forkastelig.

Hvorvidt Black Box har lykkes med å avsløre de «rasistiske nettverkene», vites ikke, men forestillingen har i alle fall lykkes med å stille statsminister Erna Solberg i pinlig forlegenhet.

Hvorfor har hun ikke stått opp for sin egen justisminister som – til tross for 24/7-vakthold fra PST – får sitt privatliv og sin privatbolig eksponert, og som i tillegg stemples som rasist av en statsfinansiert aktør?

Hvor er statsministerens lojalitet i denne kampen om hegemoniet i samfunnsutviklingen?

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!