Kommentar

Tidligere høyesterettsdommer Kjetil Lund og Sara Baban. Fra stykkets hjemmeside: Sara og Hanan: «Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner. Så vender vi oss mot paradisene som er tapt for dere og deres nærmeste.»Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking? Foto: Black Box.

Kultur-Norge skulle fredag diskutere teaterstykket Ways of Seeing og ytringsfriheten, men forsøket falt i fisk, fordi kunstnerne nekter å diskutere deres eget ansvar på noen andre premisser enn deres egne.

Det blir det bare enetale av.

Skuespiller og medregissør Marius von der Fehr, regissør Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban.

Regissør Pia Maria Roll og hennes team klaget over at folk uttalte seg om stykket uten å ha sett det. De stilte seg ikke åpne for budskapet, som var en reise gjennom dagens Europa.

Selv stilte de seg ikke åpne i det hele tatt, men lirte av seg fraser som avslørte at de levde i sin egen verden. Men den kunstneriske opphøyethet er i behold, den som gjør kunstnere til særlig utvalgte og spesielt kvalifiserte til å utsi noe om vår samtid.

Når selvkritikk er ikke-eksisterende blir resultatet pinlig.

Som:

-Det er ikke mulig å få politisk makt i dagens Europa uten å bekjenne seg til rasismen og islamofobien eller i det minste akseptere disse.

Hevet over diskusjon

Dette så de på som innlysende sannheter. Aksiomatiske. De snakket om en undersøkende holdning, men deres egne syn var støpt i betong.

Grupppen var opptatt av hvorfor Europa igjen vendte seg mot det etniske, det nasjonalistiske, det rasistiske. At det forholdt seg slik var hevet over tvil. Det var ikke noe å diskutere.

Derfor kartleggingen av hvor de farlige menneskene bor. De som smitter oss med feil meninger. De som danner nettverk og utøver innflytelse.

Fra hjemmesiden:

Hanan B forlater Frankrike i 2011. Året etter gjør Nasjonal Front sitt beste valg noensinne. Jean-Marie Le Pen var løytnant og torturist i Frankrikes koloniale krig mot den algeriske revolusjonen der Hanans far, Halim, kjempet på revolusjonens side. Nå har Jean Marie Le Pen og hans datter Marine Le Pen etter mange års målrettet arbeid klart å overbevise den franske offentligheten om at den koloniale sivilisasjonskrigen har inntatt europeisk jord. Hanan reiser til Norge, bare for å forstå at Le Pens agenda har slått dype røtter også her. I Oslo møter hun Sara B som flyktet fra Saddam Husseins USA-støttede krig mot kurderne på 80-tallet og vet mye om sammenhengen mellom overvåkning, rasisme og skrekk.

Voldelig retorikk

På ramme alvor ble Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens kronikk fra 2010: Drøm fra Disneyland, omtalt som «voldelig retorikk» som hadde trukket en fure gjennom det politiske landskapet.

Derfor er det bare rett og riktig å oppsøke Andersens hjem og filme døren hans. Man forstår bedre hvorfor de filmet «disse menneskenes» hjem når premisset blir klart: Kunstnerne har ikke politisk makt, de har ikke store ressurser, men de har fantasi og de har den kunstneriske frihet som i deres øyne er total: Den gir dem rett til å gå tett og brutalt inn på de farlige menneskene, helt inn til dørstokken.

Det er en politisk handling. Disse kunstnerne er en teaterets Rote Arme Fraktion: Når man hører hva Pia Maria Roll, Marius von der Fehr og Hanan Benammar  sier, så forstår man at det var en bevisst handling. De visste godt hva de gjorde.

Feiget ut

Moderator Monica Boraco og Trine Skei Grande.

Kulturminister Trine Skei Grande var i panelet på Vega Scene. Det var også leder for Oslo FrP, Tone E. Ims Larssen. Hun frontet partiets forslag om å frata Black Box Teater statsstøtten pga stykket.

Skei Grande kunne plukke poeng på bekostning av det plumpe og dumme FrP som ikke forstår forskjell på kunst og jus. Venstre og regjeringen går inn for «armlengdes-prinisppet», som innebærer at den berørte part ikke er den som skal sanksjonere. Hvis det er begått overtramp er det en sak for rettsvesenet, ikke politikerne.

-Vi lar ikke våre egne følelser spille inn. Vi bruker ikke vår politiske makt til å straffe kunstnere på pungen, sa Skei Grande og lød veldig klok.

Inntil Rita Karlsen fra HRS reiste seg og sa: -Men du hadde ikke noe problem med det når det gjaldt oss. Oss ville du frata støtten.

Gullfisk i bolle

Ideelle målsetninger lyder vakkert så lenge de forblir på ideplanet. Når de krasjer med virkeligheten oppstår en kognitiv dissonans som i Skei Grandes tilfelle er overdøvende.

Moderator tør ikke eller kan ikke utfordre en politiker som Skei Grande på hennes dobbeltmoral og hykleri. Da ville Skei Grande neppe kommet.

Slik er kulturlivet blitt: Et lite akvarium der fiskene svømmer rundt.

Et trofast publikum av enslige i ensom- eller tosomhet som lever som om 60-tallet aldri tok slutt, ønsker ikke å få sine illusjoner knust. Det får de heller ikke for politikere som Skei Grande overrisler dem med kulturhus som gir et inntrykk av massiv vekst og vitalitet.

Det er en stor løgn. Kulturlivet ligger med intravenøs drypp og forstår ikke at det blir stadig mer autistisk.

Autistisk

En kunstnergruppe som Pia Maria Rolls kan utfolde seg innenfor denne autismen. Autismen er en forutsetning for at man kan operere på et nivå som er så naivistisk og infantilt at man lurer på om kunsten er ved å degenerere til noe sykelig.

Det springende punkt var selvfølgelig om gruppen kunne tillegges noe ansvar for at noen tre ganger har angrepet justisminister Tor Mikkel Waras hjem.

-Overhodet ikke, svarte kunstnerne. De så ingen kobling. Kveldens moderator lot det være med det. Hvis hun hadde presset ville det blitt en dårlig stemning.

Illegitim justisminister

Men den som lyttet til kunstnernes ekstreme innstillinger måtte tenke at hvis det rundt disse befinner seg mennesker med samme holdninger, ville det ikke være utenkelig at noen kunne få en idé om å aksjonere og gå enda litt tettere på.

At Fremskrittspartiet har justisministeren er for disse en selvmotsigelse.

Mediene gjør ikke noe forsøk på å gripe fatt i dette FrP-hatet, selv når det blir personlig og truende.

Vi så mediene gå amok mot Sylvi Listhaug. Nå var det tre kjente FrP’ere – Tybring-Gjedde, Andersen og Wara som fikk sine hjem filmet.

Kulturministeren var feig når hun åpnet med å si hun aldri har latt pressen ta bilder av hvor hun bor. Det er et forbud hun vokter omhyggelig.

Burde ikke det tilsi en sterk sympati med FrP’erne og en bekymring for hva kunstnere kan tillate seg? Nei. Skei Grande valgte en salomonisk løsning: Kuntneres ytringsfrihet skal være ubeskåret, men kunstnere må selv tåle kritikk.

Hva med barn av FrP’ere?

Det var bare Larssen fra Oslo FrP  (t.h) som fastholdt at Ways of Seeing hadde overskredet en grense. Hun gjentok og gjentok at bak døren inn til Kent Andersens hjem bodde det fire barn, den yngste to år. Hva om noe hadde skjedd med dem?

Advokat Jon Wessel Aas kunnet hevet seg over sitt ønske om alltid å dukke en FrP’er fordi det her dreier seg om noe annet enn uenighet: Her dreier det seg om at noen føler de har rett til å gjøre noe som potensielt kan skade mennesker.

Aas klarte det ikke. Han lot som om det bød ham imot å si det, men Larssen var så dum at han måtte: Hun siterte fra straffeloven som var utdatert.

Forskjell på folk

Angrepene mot Waras hus viser at sammenhengen er tydelig. Hadde dette vært et stykke vendt mot venstresiden ville vi opplevd noe nær unntakstilstand.

Men det er bare noen FrP’ere. Da er det ikke så farlig.

Denne dobbeltmoralen og dobbelstandarden ønsker ikke medier og akademikere å ta fatt i. Da det er de som har utviklet den. Den er deres fremste maktmiddel.

Selv om FrP er svakt, fordi det ikke har tatt verdikampen alvorlig, er det mange vanlige mennesker som reagerer på dobbeltmoralen.

Det er mennesker som har bevart det som før ble kalt borgerlig anstendighet. De reagerer instinktivt.

Logisk skritt

Koblingen mellom Ways of Seeing og angrepene på Waras hus er klar. Det ligger en klar oppfordring i stykket, slik skuespillerne selv formulerte sitt oppdrag: Å bekjempe høyreekstremsimen som brer seg over Europa.

Pia Maria Roll viste gjentatte ganger at hun lever i en gullfiskbolle: Hun visste ikke at Jean-Marie Le Pen hadde vært torturist under Algerie-krigen da hun begynte arbeidet med stykket for tre år siden. Han er en inspirator for store deler av høyrepopulistene i Vest-Europa, påsto Roll Hansen. De er lepenister i land etter land.

Le Pen er degradert av sin egen datter. Han spiller ingen rolle utenfor Frankrike og selv innenfor er den parkert.

Men Roll Hansen lager sin egen virkelighet: -Dere snakker om at vi lå utenfor husene, men hva med rasismen inne i hodene på de som bor der? spurte hun.

Det er klart at med et slikt utgangspunkt er alt tillatt:

-Angrepene mot innvandrere i Oslo øker hele tiden, særlig mot kvinner, sa Roll Hansen.

Ingen protesterte.

Inngrep

Ingen ville ta tak i det som var stykkets kjerne: Et ønske om å gripe inn i virkeligheten.

De som angrep Waras hus tok bare det logiske neste skritt.

Angrepene representerer en politisk utfordring for de andre partiene.

Skei Grande tok den ikke. Hun vil ikke se den.

Hun sa hun hadde skrevet mot Disneyl-land-kronikken, men aldri ville si at Tybring-Gjedde hadde ansvar for Utøya.  For det var hun blitt overskylt med «drit» som hun sa.

Villedende

Men det stemmer ikke. Den politiske hoovedtankegangen i Norge har hele tiden vært at det er en sammenheng mellom ord og handling. Det var derfor Sylvi Listhaug var innlemmet i undervisningsmaterialet på 22. juli-senteret.

Men når koblingen går den andre veien – på venstresiden – innfører man et skarpt skille: Da er det ingen sammenheng.

Man gjør vold på konsistent tenkning – parallelen er uomtvistelig, men enda verre er den underliggende begrunnelsen:

Det er forskjell på forbrytelser. Det er lov å hetse FrP’ere. De representerer en trussel som det er lov å motarbeide. Med alle midler, bare det skjer i kunstens navn. Går noen enda lenger, kan man bare si det er politiets oppgave og ellers benekte sammenhengene mellom det som sies fra scenen og nazi-grafittien på Waras hus.

Det er talende at Oslo-politiet henla anmeldelsen av Black Box-teatret. Politiet opererer innenfor rammene som ser sammenhenger på høyresiden som ikke gjelder venstresiden.

Det er ikke lov å stille spørsmålet om ansvar på venstresiden.

De er hevet over mistanke.

Skei Grande viste hvor stor forskjell det på folk når hun sa:

-Det hender jeg møter folk hvor jeg i mitt stille sinn tenker «du er en rasist», men jeg tenker ikke det om Wara.

 

Hvis du synes det er viktig at Document dybdeborer i slike spørsmål bør du kanskje vurdere å støtte oss:

 

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.