Kommentar

Statsadvokat Marit Formo under rettssaken mot Laila Anita Bertheussen, som starter i sal 250 i Oslo tingrett tirsdag. Bertheussen, som er samboer med tidligere justisminister Tor Mikkel Wara, er tiltalt for angrep på demokratiet og trusler mot ledende politikere.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix 

Når man hører aktor Marit Formo lese opp tiltalen mot Laila Bertheussen, er det så man knapt tror sine egne ører. Formo sier at Berthuessen ønsket å få ensemblet bak teaterstykket Ways of Seeing til å fremstå som voldelige. Men er dét grunnen til at hun anklages for den svært alvorlige paragrafen angrep mot demokratiet?

Når Formo rekapitulerer hendelsesforløpet, blir det tydelig at gjerningspersonen(e) hadde et politisk formål: Vi skulle tro at det var aktivister som ville henge ut Wara som rasist og nazist.

Bertheussen hadde vært på en teaterforestilling og blitt så opprørt at hun forstyrret oppføringen.

Det hun reagerte på, var metodene og vinklingen: Skuespillerne hadde dratt hjem til politikere og filmet boligen deres, og ikke hvilke som helst politikere: De som inngår i et nettverk som hindrer mennesker i nød å komme til Norge/Europa.

Siden dette er politikere som står på «feil» side, som benytter sin posisjon til å gjøre andre skade, gjelder ikke samme beskyttelse for dem som for andre.

Hvis noen hadde kartlagt privatboligene til politikere på venstresiden, ville reaksjonen vært en helt annen.

Et slikt brudd på privatsfæren ville – garantert – blitt ansett som forberedelse til angrep hvis det hadde kommet fra høyresiden. Men når venstresiden gjør det, er det kunst. Trine Skei Grande syntes dette var spennende. Det var ytringsfrihet.

En av dem som fikk sitt hus filmet, var Documents Kent Andersen. Han syntes ikke det var morsomt.

Trine Skei Grande bor på skjermet adresse. Hun ser ikke selvmotsigelsen.

Bertheussen anmeldte stykket for krenkelse av privatlivets fred. Saken ble henlagt av politiet. Bertheussen fikk vite om henleggelsen samme kveld som hun var på et debattmøte om overvåking og ytringsfrihet.

Hvordan har dette forsvaret for invasjon av privatlivet påvirket Bertheussen politisk? Hun var samboer med justisministeren. Men det ga ingen beskyttelse mot «invasjon». Standarden er en annen når justisministeren er fra FrP.

Det er grunn til å tro at Bertheussen følte seg krenket, ikke bare av Ways of Seeing, men også av det norske systemet som ikke ville se saken fra parets synsvinkel. Det hjelper ikke at samboeren er justisminister.

De fikk ikke hjelp som privatpersoner, men staten går til sak mot den ene av dem fordi det kan ha vært hun som sto bak.

På en måte får Ways of Seeing her full pott. PST og aktor fullbyrder det som venstreaktivistene la opp til: å sette høyresiden ut av spill.

Å kunne gjøre det med den tidligere justisministeren i en av rollene, må regnes som svart, absurd teater.

Forstår Formo og kollega Ranke overhodet de politiske premissene for deres egen forestilling? Eller er disse premissene nå så innarbeidede at de er hevet over mistanke og spørsmåltegn?

Vi mister at de er blitt aksepterte, selvinnlysende og utenfor diskusjon.

Militante og aktivister

Ways of Seeing tilhører et militant, aktivistisk miljø som vi kjenner fra USA: Det spiller ingen rolle om du sitter i regjering. Hvis du tilhører FrP, er du del av «mørke krefter» som gjør tilværelsen til migranter og flyktninger uutholdelig. De er identisk med stengte grenser og druknede. Stykket ville avkle og ansvarliggjøre.

Tidligere høyesterettsdommer Kjetil Lund er med på den ferden. Han deltok i stykket.

Denne ultimative humanismen har gått over i ekstremisme, særlig innen kunstneriske og klimamiljøer.

Når saken settes på spissen og formuleres som ultimative: Druknede vs- velfødde FrP-ere, er det ikke grenser for hva man kan forsvare.

Men Bertheussen reagerte på å se sitt hjem fremstilt som bolig for høyreradikale. Landets egen justisminister!

Bertheussens provokasjon

PST og daværende leder Benedicte Bjørnland har ikke fått med seg den politiske dimensjonen i denne saken, til tross for at den ble heftig diskutert.

Det var særlig Skei Grande som oppkastet seg til forsvarer og avviste alle krav om at stykket måtte få konsekvenser for støtten til ensemblet.

Bertheussen ville kanskje vise hva stykket kunne resultere i hvis logikken det la opp til ble videreøført: Slik ble også angrepene oppfattet.

Man kan si at hun besvarte én provokasjon med en annen. Men mens skuespillerne ble hyllet og belønnet, risikerer Bertheussen 15 års fengsel.

Det var en gang man ville sett gjensidigheten mellom de to. Men provokasjoner fra høyre blir ikke forstått i det nye samfunnet. De blir kriminalisert.

Angrep på demokratiet

Nå sier politiet og statsadvokatembetet at de var et angrep på demokratiet, og Formo leser opp at hensikten var å fremstille skuespillerne og teateret som voldsmenn. Men det var slik skuespillerne forsøkte å fremstille landets justisminister: En banditt.

Slik oppkaster politiet/aktor seg til forsvarere av et stykke som var grensekrenkende.

Dette er hva Lars Vilks kaller en performance i sanntid.

Kronikker og anmeldelse førte ikke frem

Hvis man ser helheten, fremstår den angivelige handlingen til Berthuessen i et mer forsonlig lys: Landets egen justisminister opplevde å bli hengt ut, først i stykket, så med tagging og tilløp til hærverk og brann. Bertheussen ville angivelig vise hvor alvorlig provokasjonen var. Men hun valgte feil metode. Hun forsøkte først med kronikker og anmeldelse, men det førte ikke frem.

I et slikt lys blir PST til aktør. De velger side. De neglisjerer teaterets krenkelse av politikere som Wara, Tybring-Gjedde og Andersen og ber de samme personer stille opp som vitner mot en av deres egne. Det er nesten ikke til å tro. Ser FrP-politikerne denne dimensjonen? Den er helt i tråd med hvordan FrP er blitt behandlet siden tidenes morgen.

Helheten – aksjon–reaksjon – tilsier at straffereaksjonen burde vært en helt annen hvis politiet er sikker i sin sak.

I stedet kjører de frem de store kanonene.

Man må spørre: Hva slags folk sitter i ledelsen for politiet?