Kultur

Vigelandsparken, Oslo. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/Scanpix

Høstens store gavepakke fra Kulturrådet til kunstnerne gikk denne gangen til Fri scenekunst – kunstnerskap. Hele 69,9 millioner kroner fordelt på fem år, ble tildelt fem scenekunstnere som i årene fremover kan leve fett og skape «fri» kunst uten å bekymre seg om det daglige brød. Her får man inntrykk av at alle de kunstnerne som ikke her fått noe stipend, heller ikke er frie nok. De har tydeligvis glemt å fremheve i søknaden at de er frie kunstnere for hvem den kunstneriske friheten betyr å være radikal og grenseoverskridende. Derfor ble det heller ikke noen millioner kroner på konto.

Høstens fordeling av slike fete stipendier har selvsagt ikke noe med frihet å gjøre. Norske kunstnere er trolig de frieste i verden og de kan skape hva de vil, enten de får stipend eller ikke. Politikerne har også vært så dumsnille at de har latt seg binde av prinsippet om «armlengdes avstand» til kunsten, og dermed sikret den mot enhver politisk innblanding. I henhold til modernitetens gyldighetsfordeling mellom kunst, moral og vitenskap, går denne frihetsrespekten begge veier, nemlig at kunstnerne heller ikke skal blande seg inn i politikkens gyldighetsområde.

Akkurat denne gjensidige respekten for at moralen og vitenskapen også har sin frihet og autonomi, har kunstnerne alltid motarbeidet. De tror at kunsten er overordnet alle samfunnsområder, og dermed er helt enestående med rett til å bryte alle kunstneriske og sosiale normer. Denne vrangforestillingen hos kunstnerne om at politikerne skal finansiere og respektere deres egofikserte og opphøyde virksomhet, er en venstreradikal myte med store maktambisjoner. Friheten i denne vrangforestillingen representerer egentlig bare en tvangsmessig og autoritær styring av det norske kulturlivet.

Kulturrådet har klare linjer for utdeling av penger til kunstnerne. Hovedmålet er å oppmuntre til frie ytringer og stimulere til selvstendig kunstnerisk virksomhet. Rådsleder i Kulturrådet, Lars Petter Hagen, har også klare synspunkter: «Et velfungerende demokrati forutsetter frie kunstneriske ytringer, som kan eksistere utenfor konsensus og etablerte konvensjoner» (Hentet fra Rådets hjemmesider). Vi må altså akseptere at kunstnerne står i en særstilling og befinner seg utenfor samfunnets normer og retningslinjer, men det betyr ikke at de også har en plikt til å bryte med konsensus og etablerte konvensjoner.

Kunstnerne må gjerne leve i utenforskap, det gjør nok de fleste av dem, uten å bryte med konvensjoner og konsensus. De som allikevel velger å gjøre det og blir premiert av Kulturrådet med millioner i støtte, har i alle fall såpass næringsvett at de følger søknadskonvensjonene for å motta stipend. På den ene siden fisler de med samfunnets konvensjoner, på den annen er de frie kunstnere med rett til å drive politisk terror mot borgerne. Så lenge det dreier seg om penger, og mye penger, kan man jo te seg litt sømmelig, kort sagt praktisere en innbringende dobbeltmoral.

På grunn av en del kritikk mot den frie scenekunsten, eksempelvis «Ways of Seeing», er rådsleder Lars Petter Hagen bekymret for at det vil bli mer sensur mot den frie kunsten i fremtiden. En utvikling som ifølge rådslederen også vil resultere i selvsensur, at kunstnerne ikke lenger våger å ytre seg fritt, de må legge bånd på seg. Nå er det vel ikke opp til rådsleder Hagen å belære stipendsøkerne om hva slags kunst de bør satse på for å få de feteste stipendiene. Med hans utgangspunkt i de politisk infiserte scenemiljøene setter han allikevel en standard for hva som er frie ytringer, nemlig de politiske.

På det punkt politiserer han også Kulturrådet, slik at den venstreradikale tenkningen blir en normaltilstand for institusjonen. Det er her Hagen burde bli bekymret hva angår sensur, for det eneste stedet der det praktiseres en bekymringsfull sensur er i Kulturrådet. Her blir de mest politiserte kunstnerne tilgodesett med de feteste stipendiene, ikke fordi de lager god kunst, men på grunn av deres politiske ytringer. Dette er det all grunn til å bekymre seg for. Kulturrådet er ingen privat institusjon med en privat bankkonto, den fordeler bare statens blanke kroner til kunst og kultur etter gitte regler. Den politiserte kunsten er også statsfinansiert gjennom politiske vedtak, i respekt for kunstens frihet, men en kunst som lar seg overstyre av en venstreradikal tenkning er ikke fri, den er totalitær.

Det er i dette radikale kunstsegmentet at behovet for sensur alltid har vært en politisk mulighet. På 70-tallet hamret ML-kunstnerne og andre rettroende på at politikerne måtte holde seg på en «armlengdes avstand» fra kunsten. Her ble våre valgte politikere påført et sensurkrav som fortsatt holdes i hevd av venstreradikale kunstnere og kulturfolk. I praksis innebærer det at politikerne ikke kan ytre seg fritt om noe kunstnerisk tema uten å bli overhøvlet og grovt sjikanert av venstreradikale kunstnere. Et gjennomgangstema fra det hold er at politikerne ikke har forstand på kunst. Det har derimot kunstnerne, som med den største selvfølge og uvitenhet pumper ut kunst med politiske synspunkter i tide og u-tide, fett finansiert av Kulturrådet.

Man skjønner jo hvorfor de venstreradikale kunstnerne vil holde politikerne på armlengdes avstand. Politikerne har makt og politisk innsikt, men det har ikke de frie kunstnerne, derfor er det maktpåliggende for dem å kneble politikerne. På det punkt burde politikerne fremmet et like legitimt og demokratisk krav, nemlig at kunstnerne bør holde seg en armlengdes avstand fra politikken. Det er et rimelig og rettferdig krav som likestiller to vidt forskjellige yrkesgrupper med svært ulik kompetanse og kunnskap. Nå er det på tide at politikerne krever full ytringsfrihet i forhold til kunst og kultur.