Kultur

Vigdis Hjorth. Foto: Claudio Bresciani/TT/Scanpix

«Kunsten er fri» fastslo de to forfatterne Vigdis Hjort og Rebolledo Pedersen, da de forleden dro i gang kunstneraksjonen «Fanen heller!». Med et to helsiders dikt i Klassekampen sist lørdag ramser de opp hva som er galt i det norske samfunnet, og hva som bør gjøres. For at leserne ikke skal være i tvil om hvor de politisk befinner seg, er diktet illustrert med et fotografi der de to forfatterne vifter med hver sin røde fane, som om den røde fanen noen gang i historien har garantert for kunstnerisk frihet!

Med tanke på at denne aksjonen skal være tverrpolitisk, kan ikke akkurat de to forfatterne ha skjønt noe av fanens symbolikk. Så mye annet har de heller ikke forstått hva angår forholdet mellom kunst og politikk. Begge er venstreradikale aktivister, men samtidig er de frie kunstnere, med en frihet som tydeligvis gir dem et langt mer uhildet blikk enn en hvilken som helst borger. De to forfatterne tror tydeligvis at deres kunstnerstatus gir dem en privilegert frihet og unik innsikt i samfunnet, dermed også en plikt til å opplyse politikerne om hvordan landet skal styres.

Slike finnes det mange av på galehuset, men flest blant venstreradikale kunstnere, som lever i den vrangforestillingen at deres kunstneriske ego er opphøyet og har frelserstatus. Nå flagger de en politisk aktivisme av den røde sorten for å rydde opp i vanstyret til den borgerlige regjering og få klimakrisen på rett kjøl. De er jo frie kunstnere og kan si hva de vil, skjønt denne kunstneriske friheten er så rødfarget at det de sier bare er uttrykk for en banal venstreradikal propaganda.

Det er ikke vanskelig å se hva den kunstneriske friheten til de to aksjonistene går ut på. Den er så venstreradikal på alle punkter at både kunsten og dens frihet er tvangsmessig underordnet en politisk tankegang. Slik var det også med Kunstneraksjonen i 1974, da den kunstneriske venstresida gikk til kamp mot Staten for å få å få ordnede forhold, det vil si gode levekår for kunstnerstanden. Det handlet om kunstens frihet, fikk vi høre, men det hele dreide seg om nye måter å melke Staten på, flere stipendier, store som små, vederlag for bruk og garantert minsteinntekt for kunstnere.

Det var en freidig og frodig meny, og det meste gikk igjennom, men kunstnerne måtte ofre noe av sin frihet. De måtte organisere seg og innordne seg de forhandlingsprinsipper som staten opererte med. Dermed ble kunstnerne tvunget inn i et kulturpolitisk regime der den kunstneriske uavhengigheten og friheten ble innskrenket og tilrettelagt ut fra prinsippet om armlengdes avstand mellom kunst og politikk. Et prinsipp som gjelder bare så lenge statens har penger til kultur.

Nå som klimakrisen truer alle næringer, og fremtidsutsiktene varsler nedskjæringer, dukker selvsagt de venstreradikale kunstnerne opp og jamrer seg over det politiske vanstyret til dagens regjering. Tilsynelatende er Vigdis Hjorth og Torgeir Rebolledo Pedersen bekymret for nasjonen og klodens dystre fremtid. Den er ikke lenger så utopisk rosenrød som under kunstneraksjonen på 70-tallet, snarere dystopisk svart og pengelens. Klart kunstnerne blir skremt av slike utsikter. Den kunstneriske friheten må jo ha noe å leve av, helst fett og bekymringsfritt, og med god vin i glasset, men den må være rød.