Kommentar

Odd Nerdrum er en av de siste kunstnere som ville mene noe om kunst i det offentlige rom. Men hans syn og malerier falt ikke i smak. Bjarne Melgaard er en annen og hans syn lå nærmere journalistenes og kulturelitens. Stockholm 2011: Odd Nerdrum åpner utstilling med selvportretter på Edsviks kunsthall i Stockholm.Foto: Lars Pehrson / Scanpix

I følge en nylig publisert rapport av Fritt Ord om kunstnernes ytringsfrihet, opplever noen kunstnere at deres frihet til å uttrykke seg i kunsten er utsatt og tidvis truet. Det skjer ikke i vanlige medier, men i kommentarfelter på nettet der anonyme aktører lufter sin aggresjon mot stygg og statsfinansiert kunst. Nå er ikke dette ifølge rapporten særlig utbredt, for i det store og hele er de fleste kunstnerne fornøyd med både friheten til å uttrykke seg og den statlige pengestøtten.

Rapporten tegner altså et bilde av den kunstneriske friheten som relativt stabil og i god behold, bortsett fra at noen få kontroversielle kunstuttrykk får hard medfart på nettet. Bakgrunnen for dette er Sløseriombudsmannen som har lagt sin elsk på Kulturrådets tildeling av skyhøye stipendbeløp til kunstnere med talentløse og frastøtende virkemidler. At det har avstedkommet utrivelige nettkommentarer er forståelig. Folk kvitterer med samme mynt når de ser at store beløp av skattepengene deres går til ubegavede kunstnere.

Den kunstneriske friheten trues selvsagt ikke av slike nettutspill, heller ikke om politikerne krymper bevilgningene. Enhver kunstner er fri til å lage hva hun og han vil om de har råd til det. Et stipend i ny og ne er selvsagt kjærkomment, men den kunstneriske friheten er primært ikke avhengig av statlig kapital i små eller store mengder. Det er da heller ingen ting ved kunsten som tilsier at den skal ha særbehandling, hverken økonomisk eller hva frihet angår. På det punkt er den likestilt med alle andre private aktiviteter i samfunnet, som i like høy grad kunne kreve ytringsfrihet for seg og sitt.

Av en eller annen obskur grunn har kunstneren tilegnet seg en særstilling i det sosiale feltet, som om det kunstneriske representerer en helt spesiell og uunnværlig verdi. Historisk har den nok hatt denne spesielle kvaliteten/egenskapen, men det var lenge før kunstnerne fikk forhandlingsrett med staten (1970-tallet) og definert som lønnsarbeider. I samme slengen fikk de innført prinsippet om at politikerne skulle holde seg på «en armlengdes avstand» til det kunstneriske, mens kunstnerne selv drev med politisk propaganda i tide og utide.

Hvorfor kunstnerne skal ha denne særstillingen og retten til ensidig politisk agitasjon, beror naturligvis på at de har en selvoppfatning der det kunstneriske er en evne og verdi som står høyt hevet over alt annet i samfunnet. Klart deres ytringsfrihet da også må trumfe alle andre ytringer i samfunnet. I kraft av denne unike posisjonen er det selvsagt at Staten må støtte disse superytringene som samfunnet er helt avhengige av for å holde riktig kurs. I sin selvoppfatning er kunstnerne nærmest som ledestjerner å regne for hva som er sant, rett og godt her i livet.

Klart de må ha en fremhevet og ubestridelig ytringsfrihet, og det helt uavhengig av hva de produserer. Selv om politikerne har fått munnkurv når det gjelder å si noe kritisk om kunsten, finnes det allikevel en rekke faglige aktører som kunne ytre seg kritisk om dagens kunstproduksjon, men fra det hold er det ingen som spør om dette er kunst. Det skjer ikke engang når det åpenbart er søppel, eller ekle utsondringer fra alle kroppsåpningene til kunstneren.

Med tanke på at kunstens historie i førmodernistisk tid er stappfull av mesterverker, der skjønnhet og opphøyet mening utgjør basis for en ufattelig kreativitet, så kunne det være naturlig å fremheve kunstnerne som begavede personer med helt spesielle evner. Noen av dem ble endog omtalt som geniale, selv om de hverken hadde ytringsfrihet eller statlig støtte. Det fantes heller ikke gallerier og offentlige museer på den tiden, og kunstkritikken ble ikke institusjonalisert før på midten av 1700-tallet, skjønt den oppsto i 1648.

Jo mer stuevarme kunstnerne blir i det norske statsdrevne kulturhuset, jo mindre blir det skapt av høyverdig kunst. I dag kan hva som helst bli kunst og hvem som helst kan bli kunstner selv uten evner og utviklingspotensial. Det holder at de har den rette selvoppfatningen og kjenner sine rettigheter som statsfinansiert kunstner, heri inkludert retten til å ha ubegrenset ytringsfrihet, mens politikerne er fratatt retten til å ytre seg om det talentløse produktet de må betale for.

Den kunstneriske ytringsfriheten er en selvbestemt frihet som krever absolutt frihet for egne ytringer, mens den samtidig forlanger at politikerne og nettkommentatorene må holde seg unna. Det er en dobbeltmoral som er i strid med våre demokratiske idealer. Jeg har sittet i en innkjøpskomite sammen med to politikere og det slo meg gang på gang at deres kunnskaper og vurderinger var mer kompetente enn det som ble levert av kunstnerrepresentantene og kunsthistorikerne. Mange politikere har ofte mer peiling på kunst og kvalitet enn de selvskrytende kunstnerne, og så skal de få ytringsforbud gjennom et suspekt prinsipp om «armlengdes avstand».

Grunnen til at politikerne blir påført et slikt ytringsforbud fra kunstnernes side er åpenbart. Om politikerne begynner å gå kunstnerne etter i sømmene og ser hva pengestøtten går til, så kan det spøke for omfanget av statsstøtten, hvilket kan innebære færre og mindre stipendier. Prinsippet om «armlengdes avstand» går altså ikke på kunstnernes ytringsfrihet, men på trusselen mot deres subsidierte næringsvett. Det er i det perspektivet vi må tolke kunstnernes reaksjon på kommentarfeltenes krasse utsagn. De ønsker å få stoppet slike ytringer, helst med et snedig forbud av samme sort som har kneblet politikerne.