I godt over hundre år har kunstnerne hatt patent på provokasjoner og samfunnskritikk. De har stått for frigjøring og demokrati og en nådeløs kamp mot borgerskapets pengemakt og kulturelle hegemoni. Alle midler ble tatt i bruk for å nedkjempe borgerlighetens moralske hykleri og falske bevissthet. Provokasjonsestetikken ble en hellig strategi i det venstreradikale opprøret mot alle former for bakstreversk undertrykkelse. Ja, den ble så rabiat at selv kunstens formverden og verdier gikk i oppløsning.

I dag kan alt være kunst, men målestokken for dens verdi må være provokatorisk og krenke alle som ikke er politisk korrekte. Hensikten er ikke lenger å ramme borgerskapet, nå skal den provosere folk flest og særlig skattebetalerne, som har våget å ytre seg om all den søppelkunsten de finansierer. Da blir det liv i kunstnerleiren. De føler seg krenket og berøvet sin ytringsfrihet, som om noen har prøvd å hindre dem i å lage kunst. Tenk at denne gjengen av samtidskunstnere føler seg krenket og såret? De som i årtier ikke har gjort annet enn å provosere og krenke sitt publikum, og det bare på faen.

Nå sutrer kunstnerne i tide og utide og jamrer seg over at de ikke kan uttrykke seg fritt. Omsider har de fått smake sin egen medisin, skjønt den er altfor utvannet i forhold til all den dritten som kunstnerne år etter år har spredd rundt i det offentlige rom. Men denne sutringen handler selvsagt ikke om at den kunstneriske ytringsfriheten er i fare. Det kunstnerne føler seg provosert av nå, er at den økonomiske støtten fra staten kan bli redusert om skattebetalerne blir hørt. Og her kommer Sløseriombudsmannen inn med sin dokumentasjon om hvem og hvor mye penger Kulturrådet dytter på ubegavede kunstnere.

Det er denne dokumentasjonen på Facebook som kunstnerne er krenket over, selvsagt også de mange negative kommentarene etterpå. Kunstnerne er egentlig livredde for å miste næringsgrunnlaget og dermed en fortsatt mulighet til å lage provokasjoner uten samfunnsmessig relevans. På det punkt har de ikke skjønt at den venstreradikale provokasjonsestetikken er utgått på dato. Borgerskapet lar seg ikke lenger krenke, de investerer jo i den verdiløse kunsten. Den norske kirke er også ferdigprovosert, så det eneste som gjenstår er innvandrere og muslimer, men de er fredlyst av venstresida.

Skattebetalerne er egentlig den største trusselen mot samtidskunstens estetisk impotente provokasjoner. I mange år har kunstnernes provokasjoner vært beskyttet av prinsippet om en armlengdes avstand til politikken, men det gjelder ikke for skattebetalerne. De kan når som helst lage et opprør, i likhet med arkitekturopprøret, som den siste tiden har fått enorm oppslutning. Samtidsarkitekturen er også dominert av en anti-estetisk byggeskikk som innbyggerne blir pådyttet av grådige utbyggere og arkitekter som leker kunstnere.

Selv om anti-estetikkene dominere både i kunst og arkitektur er finansieringen høyst forskjellig. Den provokatoriske kunsten kan ikke overleve uten offentlig støtte, mens arkitekturen er en lønnsom næringsvei. Slik sett burde det være enklere for skattebetalerne å gjøre opprør mot samtidskunsten. Det er jo deres penger kunstnerne suger ut av statskassa. Derfor burde de også være med på å bestemme hvilken kunst som skulle bli støttet med offentlige midler.

Synspunktet er hyperradikalt og forankret i folkets egne interesser og finanser. Nå trengs det ikke en kunstelite som i enhver situasjon skal bestemme sin egen ytringsfrihet og sitt eget krenkelsesnivå. Folk er lei av kunstprovokasjoner som bare har en hensikt, nemlig å krenke dem som betaler regningene. Her er det kunstnerisk forakt i bøtter og spann, som om det å være kunstner er noe så opphøyet og frihetselskende at enhver ytring har en gudegitt status. Nei, dette kunstjåleriet må realitetsjusteres gjennom et radikalt kunstopprør.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!