Innenriks

Nylig kom Kulturdepartementet med en melding om at minnestedet etter 22. juli skal plasseres på Utøykaia. Dette er andre gang departementet har bestemt plassering, første gang var på Sørbråten, med det høyst kontroversielle kuttet i odden, som den svenske kunstneren Jonas Dahlberg hadde planlagt.

På grunn av sterke protester fra beboerne på Utstranda måtte Jan tore Sanner bite i det sure eplet og droppe Sørbråten-prosjektet, og i stedet satse på AUFs forslag til minnested på Utøykaia.
I departementets pressemelding fremkommer det interessante poenger:

«Utformingen vil ikke først og fremst være en kunstnerisk utsmykning, men mer en utforming av landskapet på Utøykaia, med en ramme for ro og ettertanke».

Dette er ren dynamitt for kunstnerne, og spesielt Koro (Kunst i det offentlige rom), som har hatt hånd i hanske med all kunstnerisk utsmykking i det offentlige rom. Gjennom denne melkekua er det blitt kanalisert millioner av kroner til kunstnere over det ganske land, som ikke akkurat har produsert verker av varig verdi.

Når departementet og Statsbygg nå vil styre unna kunstnerkompetansen, har de gode grunner. Siden det insisteres på å skape «en ramme for ro og ettertanke», ønsker de tydeligvis å unngå provokatoriske og psykisk plagsomme prosjekter, en yndet geskjeft hos venstreradikale samtidskunstnere. Der skal det nemlig være brudd, overskridelser og ideologisk vinkling. I sum en opprørets estetikk som ikke akkurat gir rom for ro og ettertanke til mennesker med sorg og vone traumer.

Det har sikkert også sirkulert andre grunner i de departementale kontorer. Selv om kontraktbruddet med den svenske kunstneren har kostet mye flesk, vil et mindre kostbart minnested ikke være så ueffent for statskassen. Dessuten slipper man krangel med vonbrotne kunstnere som hadde forventet et nytt og fett oppdrag til Utøya-tragedien. Skjønt krangelen er allerede i gang, med urimelige konklusjoner om at nå har kunstnerne mistet råderetten over de offentlige utsmykninger i all fremtid, og dermed en lettvint og sikker kilde til penger på bok.

Hadde det bare vært så vel. Da hadde vi sluppet alle de påfunn og plumpe utsmykninger som folk hverken liker eller har bedt om. Bare for at ubegavede kunstnere skal ha noe å leve av, har kunstnerorganisasjonen fått mast seg til Koro-opplegget (tidligere utsmykningsfondet) og en varig pengestrøm fra staten. Joda, slik vil det nok fortsatt forbli. Utøya-floken er uten tvil et engangsfenomen, som ble dårlig håndtert allerede fra starten av og gjennom flere faser. Særlig gikk det ut over de heltemodige beboerne på Utstranda. De satte liv og helse på spill i redningsaksjonen, men ble neglisjert og utestengt gjennom hele prosessen.

Nå er det igjen bestemt hvor minnestedet skal ligge, men uten kunstnernes medvirkning. Naturlig nok med massiv protest fra kunstnerhold. For kunsten er en hellig ku, etter kunstnernes mening det eneste feltet i vår tid som kan tolke og belyse alt mellom himmel og jord, og det på en så dypsindig og betydningsfull måte at vi må legge oss på kne i beundring og punge ut med takknemlighet og klingende mynt.

I denne virvel av påstått fortreffelig og samfunnsmessig verdi lirer kunstnerne av seg en selvoppfatning som grenser mot stormannsgalskap med venstreorientert vri. For kunst betyr brudd, opprør og kamp mot det bestående. Den er grenseoverskridende og alltid på parti med det historiske fremskritt. Folk skal ikke glede seg over en utsmykning, den skal provosere og gi permanente kvaler. Slik også med minnestedet på Sørbråten, der kunstneren Dahlberg ville fastholde terrorens nådeløse drap i et like brutalt naturinngrep, et synlig sår i landskapet som aldri ville kunne heles. Takk og pris for at det ble vraket.