Kultur

Bilde: Kunst over massakrer står overfor valg: Skal det rive opp sårene eller lege dem? Jonas Dahlbergs Memory Wound sier noe om at han vil rive opp. Permanent. Når Håkon Bleken skal forsvare Dahlberg gjør han det ved å kalle de legende minnemonumentene for «harmoniserende». Han bruker også uttrykket «sminket». Et minnemonument kan romme avstand i tid og rom, som er det ettertiden vil måle konfrontert med det fysiske objekt og noe som har skjedd. Et permanent sår vil gjenoppvekke grusomhetene. Men er det å minnes? Bleken antyder selv det problematiske når han sier at Memory Would er uttrykksfullt, «slik hendelsen også var». Var Utøya «uttrykksfull»? Bleken kommer uforvarende til å vise den kobling mellom Dahlbergs prosjekt og forbrytelsen som Paul Grøtvedt mener er problematisk. Alle vet at det ikke går an å gjenskape brutaliteten, et kunstverk som forsøker det er noe annet enn et minnested. Sitat: Selvfølgelig er Dahlbergs minnesmerke uttrykksfullt – uhyre uttrykksfullt – slik hendelsen også var. Det er uten tvil et genialt kunstverk som slår rett inn i mellomgulvet med en voldsom ærlighet og uttrykkskraft.

Venstreradikale kunstnere og kulturfolk går nå helt av skaftet for å redde den svenske kunstneren Jonas Dahlbergs «Memory Wound» på Sørbråten. Dette brutale kuttet i en naturidyll oppfatter kunstneren Håkon Bleken (Aftenposten 4/7) som et så genialt kunstverk at det vil være en gigantisk tabbe av regjeringen å forkaste det. Den samfunnsengasjerte Bleken har ikke blikk for annet enn kunsten. At naturen og landskapet blir voldtatt og kvestet, eller at beboerne på Utstranda ikke ønsker det, affiserer ham ikke. Kunsten trumfer alt.

I dette utspillet av Håkon Bleken ser vi vi hvor virkelighetsfjerne og stormannsgale kunstnerne egentlig er. De er så smalsporet og fiksert på sin enestående kreativitet at de ikke ser verden omkring seg. Deres forestilling om den egne begavelsen er også helt på trynet. Nå trenger de ikke lenger å ta på ting, for at det skal blir gull, slik kong Midas gjorde, nå er det nok å peke, og hokuspokus så er det genial kunst. Det er greit med litt selvskryt i salgsøyemed, men å tro at kunsten har en helbredende kraft, slik Bleken hevder, er å smøre for tjukt på.

For å vise oss genialiteten i Dahlbergs «minne-sår», trekker Bleken inn de greske tragediene, der katharsis-effekten mot slutten skaper en renselse og helbredelse i sinnet. Nå er det en åpenbar forskjell mellom «minne-såret» til Dahlberg og de greske tragedienes utforming. Forløpet i de greske tragediene har alltid en begynnelse, en midte, og en slutt, der katharsis-effekten, dens rensende karakter, inntrer ved avslutningen. Dermed er også tragediespillet slutt.

Slik er det ikke med Dahlbergs «minne-sår» på Sørbråten. Her skal det skapes et brutalt kutt i naturen som skal stå til evig tid. Tragedien tar aldri slutt, heller ikke den påståtte katharsis-effekten, som i sin konstant uavsluttede tilstand aldri vil kunne skape noen renselse eller helbredelse. Den vil bare hamre løs i sårede sinn uten opphold og forsoning. Sett i forhold til de greske tragediene er Dahlbergs verk et kunstnerisk og menneskelig vrengebilde. Ikke bare folk, men hele det norske folket skal minnes og pines uten stans, helt til de kneler under den uutholdelige byrden og underkaster seg venstresidens moralisme, slik Dahlberg har utformet den på sine prosjekterte steintavler i regjeringskvartalet.

Det evigvarende tragiske i Dahlbergs «Memory Wound» kan minne noe om Peter Wessel Zapffes syn på mennesket, som er intellektuelt overutrustet og feilfiksert i forhold til de naturgitte forhold, dermed også en tragisk skapning. For Zapffe lå det permanent tragiske i arten, mens hos Dahlberg blir det plassert i den norske befolkningen. I førstnevntes tenkning lå det et eksistensielt perspektiv til grunn, hos sistnevnte et politisk, som hverken har noe med de greske tragedier å gjøre, eller synliggjør en omtanke for de drepte ungdommene.

Her er nok Håkon Bleken helt på bærtur. Han både feiltolker og misbruker de greske tragediene for å fremme et helt forskrudd kunstprosjekt, som etter hans mening er «uhyre uttrykksfullt», og på nivå med det berømte maleriet «Guernica» av Pablo Picasso. Etter Picassos «Guernica» er det umulig å glemme hvordan den lille spanske byen ble bombet sønder og sammen, hevder Bleken, fordi maleriet var «et strålende eksempel på kunstens rensende og befriende evner». Og her kommer rosinen i pølsa: «Ikke over grusomhetene, men over den forandring fra realisme til form».

Den tragiske realiteten i at hundrevis av mennesker blir drept og hele byen utslettet, blir altså opphevet og forsonet ved at Picasso foretar noen formale, maleriske grep. Dette er en gammelmodernistisk overtro på at kunstens formale virkemidler kan forløse og rense psyken for plager og defekter. Derfor synes også Bleken at Dahlbergs formale kutt i odden er så genialt.

Men dette kuttet fokuserer jo ikke på minnet om de døde ofrene, bare selve terroraksjonen. Og det er her kunstneren Dahlberg har bommet, i stedet for å minnes de unge døde, har han skapt et minnemonument over terroristens drapshandlinger. Det er da heller ikke uten grunn at det brutale kuttet i odden kalles Behring-stredet på folkemunne.
Når Bleken så iherdig og trangsynt bebreider regjeringen for å skrote Dahlbergs minnemonument, så går det naturligvis ikke bare på verkets påståtte genialitet, for den tolkningen er sett gjennom ideologiske briller og servert som en solidarisk gest.

Mer viktig og avgjørende har vært å slå et slag for den kunstpolitiske definisjonsmakten, som regjeringen nå har tilsidesatt og krenket. Politikerne skal nemlig holde seg på armlengdes avstand, for det er bare kunstnerne som vet hva kunst er.
Men egentlig handler det heller ikke om definisjonsmakt, for det forutsetter kriterier og vurderingsprinsipper, noe kunstnerne har skrotet for mange år siden, men om å ha kontrollen over den offentlige kulturpengebingen. Det er en «bukken til havresekken»-ordning, som gir rikelig med finansiell foring til venner og nære kolleger. Vennskaps- korrupsjonen i Kulturrådets faglige utvalg er nå velkjent. Mindre gjennomsiktig, men like vilkårlig i sine tildelinger er Koro (Kunst i offentlige rom). Det er gjennom Koro kunstneren Jonas Dahlberg har fått sitt oppdrag i millionklassen.

Les også

Terrorismens uforanderlighet -
Kontrakten -
Über -
Oppgjøret -
Dagens lenker 17. des -