Kommentar

20. april 2012: Document.no har en kontrakt med leserne, om alltid å anstrenge seg og søke sannheten. Det er et tillitsforhold i en vanskelig tid.

Å skrive og fortolke i vår tid vil si å lytte. Til alt som flyr gjennom lufta. Hvor kommer det fra, hvor skal det hen? Vi menneskene har ikke hverken kontroll eller full forståelse av det som skjer.

Støtteerklæringene vi får av leserne betyr mye. Oppgavene foran oss er store. Det er ikke sikkert vi kan yte maksimalt på alle fronter. Det ber vi om lesernes forståelse for.

Vi håper at domstolen, forsvaret og aktor vil lytte oppmerksomt. Det at noe ikke gjengis i norske aviser, betyr ikke nødvendigvis at det ikke eksisterer.

22/7 har virvlet opp så mye støv at det til tider minner om den sivilisasjonskonflikten man ellers tar avstand fra.

Det vil si at 22/7 handler om noen grunnleggende spørsmål om ord/handling, ytringsfrihet, opposisjon, demokrati.

12.12.12: Under denne prosessen har noe vokst frem og blitt klart for red.: Document.no står på to ben: ett kristent og ett sekulært. Den stormen vi er på vei inn i er så tøff at det ikke holder å støtte seg på noen prinsipper og idealer. Mennesket er i seg selv svakt.

Det betyr ikke at document.no skal bli forkynnende, og bare det at en må presisere dette sier noe om at konvensjonell mening ansser dette for en innrømmet svakhet.  En slik svakhet nekter vi å bøye oss for. Det er som å fraskrive seg den viktigste pilaren i vestlig sivilisasjon.

Dette er en erkjennelse som har vokst frem under arbeidet med document og her støter vi på et merkelig fenomen: negativ bekreftelse. Det som ikke omtales kan gjøre seg bemerket, den som fornekter noe, bekrefter det den benekter.

Document er en lyttepost og vår jobb er å melde fra om det vi hører, og det vi får inn på radaren er noe helt annet enn det som står i avisene. Skulle vi la være å skrive om det fordi det ikke er comme il faut?

Det forekommer meg illusorisk å tro at ikke norsk kultur og mentalitet endres i møte med andre kulturer. Det er et tema som ikke berøres i det offentlige: hvordan vi endres. At vi gjør det hylles, men hvordan? Det får vi ikke svar på for da må en stille noen ubehagelige spørsmål om hvem vi er. «Man» foretrekker å stå som tilskuer. Men livet kan ikke leves fra tilskuerplass. Vi er alle aktører.

Det er det demokratiet krever. Derfor er det å gå inn i sin tid det samme som å være helt menneske, og det sprenger alle de fisefine, korrekte rammer som er blitt usynlige og synlige regler for hva man må og ikke må, når og hvor.

Vi i document.no sier at vi ikke respekterer disse rammene for hva vi kan si og tenke. Mennesket er helt.

Det kan ikke leve bare av skepsis og tvil. Det er viktige egenskaper, men man kan ikke bli stående med bare skepsis. Da blir den drepende. Kreativitet krever noe mer.

Document.no handler om at vi har eliminert noe av det viktigste i det som en gang var i våre liv: og det har gjort oss fattigere.

Aftenposten har i dag et leserinnlegg som gjør inntrykk:

For 13 dager siden tok hun livet av seg. Knapt 48 år gammel, fremgangsrik, vakker trygg og med økonomien i orden, sunn og frisk. Ett barn, en gutt, veletablert i egen leiglighet, jusstudent. Riktignok ble hun skilt for to år siden. Riktignok hadde hun ikke mange venner. Riktignok var hun av den fåmælte typen, men hun hadde da greid seg svært bra i libvet. Ingen grunn til å skyte seg. Ingen grunn?

Innsenderen, Dag Coucheron, lege på Nesoddtangen forsøker seg på et svar: Var det sjefen som presset henne ved sin ros til å yte mer, var det søvnløshet, ensomhet? Det munner ut i oppfordring til å se det ensomme mennesket og rekke ut en hånd. Verdifullt i seg selv. Tidligere ville man brukt et annet språk. Man ville nevnt ord som sjelens ubotelige ensomhet. Men disse språkene har forsvunnet. Merkelig. Ensomhet er et grunnvilkår ved det å være menneske.

Det finnes selvsagt mange typer ensomhet. Og den som har alt kan være ensom og føle seg fortapt. Også et samfunn kan føle seg ensomt hvis det gir avkall på det dyrebareste det hadde, og det er ikke gods og gull.

Derfor har det et eget uhyggelig budskap når flere som gjør som kvinnen: ender sitt liv. Det er den sterkeste dom man kan felle over den verden man forlater. Jeg senser en ambivalens i vår respons: noe i oss ønsker ikke å høre om det.

I ett av Becketts stykke sitter et menneske alene på scenen, bøyd over bordet. Ingen er så alene som Becketts figurer. Da kommer noen hender frem av mørket og legger seg over hodet. Det skjer lydløst. Flere ganger.

Slik er troen. Et nærvær. Det er ikke læresetninger.

Det er vanskelig å beskrive. Kunsten har mye med dette nærværet å gjøre. Og selvsagt trenger ikke kunstneren tro for å skape et slikt nærvær.

Skal vi åpne oss for denne siden av mennesket beveger vi oss over i kristen mystikk. Offisielt eksisterer det ikke, men den finnes og renner som en stille elv gjennom historien.

Her støter vi på et underlig fenomen: å se troen innenfra og utenfra er to vesensforskjellige ting.

Jon Kvalbein sammenlignet det i en anmeldelse av C.S. Lewis med forelskelse: man vil ikke kunne få noen forståelse av hva det vil si å være forelsket ved å beskrive fenomenet utenfra. Det må oppleves.

Når et samfunns ledende sjikt utvikler en antipati mot at troen beskrives innenfra, skjer det noe med samfunnet. I vårt navn. Det går det an å si nei til. Det er opp til hver enkelt.

Når bannlysingen av troen er blitt offisiell politikk må man engasjere seg politisk. Offisielt vil man benekte at det foregår en slik forvisning. Man vil altså bekjempe noe som offisielt ikke anerkjennes. Det stiller store krav til den som tar kampen om. Faren for å gå seg vill er stor.

Derfor finnes – og jeg sier dette på St. Lucia-dagen – bønnen, som er en samtale med Gud, om ikke å bli ført vill. Faren for å påføre andre skade er reell i vår kompliserte verden.

Mange beskytter seg bak skepsis og tvil, en lissom-rasjonalitet. Men den vil ikke kunne gi noe svar i den situasjonen vi befinner oss i, der alt er i bevegelse.

Tvang

Dette er ikke en situasjon vi har valgt. Den er påtvunget oss. Men denne tvang er også et grunnvilkår i tilværelsen. Det er bare vi i det høye nord som har levd i en slags forestilling om at vi er et unntak, at tvangen ikke gjelder oss. Men nå er den her: konflikter og vold er i store deler av verden et grunnvilkår ved tilværelsen. Hvordan skal vi takle det?

Den tyske filosofen Hegel har et slående utsagn: Frihet oppstår når du innser det nødvendige i tvangen.

Skepsis og tvil kan ikke gi tilfredsstillende svar på de spørsmål som Situasjonen stiller.

Vi vil forsøke å knytte «våre» svar til referanser i kunsten og litteraturen. Hvis man går tett på en stadig mer brutal virkelighet, må det finnes en motvekt.

Inn i det ukjente

Det finnes ingen fasit. At noen snur i døra av slike signaler, er ikke til å unngå. Men noe sier meg at dette er ved å endres. Hva slags redaktør skulle undertegnede være om vi rygget tilbake for disse spørsmålene fordi det bryter med god takt og tone? Har vi ikke blitt satt på prøve i det året som er gått, og når man settes på prøve merker man hva det er som holder.

Noen ganger kan man ikke gjøre alle til lags. Bemerk motspørsmålet: hva sier det om samtiden at man blir plassert i skammekroken så fort man trespass og sier det forbudte ordet: Jesus.

Det er til nød lov å nevne Ham, men å si det som troende er forbudt. Man gjør det bare ikke.

Et opplyst menneske vil si at det er ut fra en sans for kosher: det passer ikke inn. Hold din tro utenfor.

Tap og Tomrom

Men så enkelt er det ikke. Troen er noe man blir innført i som europeer. Hvis man kutter sansen for troen ut av sitt liv, vil mye av europeisk dannelse bli utilgjengelig. Det synes jeg å merke at den er i ferd med å bli. Selv avantgardkunstnerne fra 60-tallet er ved å blekne. Hvorfor? Fordi deres kunst ble skapt på en bakgrunn av en kultur der troen inngikk. Når troen er borte, mister også moderniteten sin kraft.

Dette tomrommet må fylles av noe. For de meste fylles det av pratende mennesker og verdien av det de sier blir stadig mindre.

Jeg tror det har å gjøre med at troen er gått tapt.

Jeg tror leserne vil tåle at red. tenker høyt rundt disse spørsmålene, hvis man holder de to stemmene fra hverandre: den som snakker om troen og den som tror. Distinksjoner skal man være nøye med. Det er helt vesentlig på dette punkt. Mange har nemlig brent seg på troen! Det har jeg den største respekt for. Samtidig: noen ganger er det riktig å snakke som troende, for også vi har en rett til å bli hørt, og fordi vi er inderlig overbevist om at i den stormen vi går inn i trenger vi en trygg hånd på rattet. Man må kjenne at det er en slik hånd, at man ikke er alene. Norsk historie er full av eksempler på dette. Vi er ikke de første som har følt oss redde og rådville. Også i dette tror vi vi er unike!

Bak denne mangel på hukommelse ligger en følelse på lur: det er et tegn på at vi er lost.

Vi har lidd et stort Tap og befinner oss i Tomrommet. Omtrent som Keanu Reeves i Matrix III er han havner mellom to softwareprogrammer, fremstilt som en t-banestasjon det er umulig å komme ut av.

68’erne

En del av min generasjon gjorde opprør. Jeg var blant dem. Vi var fulle av frihetslengsler, men i denne friheten lå mye selvbedrag. Det tok lang tid å bli edru og voksen.

La meg nevne noen momenter til hvordan jeg har endret syn.

En viktig del av edrueliggjøringen har vært å forstå betydningen av klassisk dannelse. Alle salmevers man måtte lære utenat, bibelfortellinger, norske sanger, historie, Ibsen, Shakespeare – alt det som gjør oss til mennesker, vi forstår det kun i ettertid, når tvangen har båret frukter.

Nå er mye av denne tradisjonen borte, og den har ikke forsvunnet ned i fortidens dyp. Den er aktivt blitt rykket opp med roten.

Det er blitt klart for meg at den ideologien vi dyrket, og som det offisielle Norge fremdeles lever på, representerer en bortvending fra Gud. Hvis du reagerer på dette begrepet så er du som meg lammet av dets spell. For det er de antireligiøses store trick at de har fått innarbeidet begreper som virker selvforklarende og innlysende: Uttrykket «bortvending fra Gud» er sært, sekterisk og håpløst. Slik konstrueres konvensjoner.

Det går selvsagt an å oppfatte en slik bortvending på en helt annen måte. Å tenke bibelfortellersk: Gud skapte mennesket i sitt bilde. Menneskenes ansikter bærer trekk av Skaperen og gjennom troen beholder det en kontakt med Ham. De lovene som sprang ut av dette møtet gjorde at menneskene holdt seg i skinnet.

Europeerne har opplevd to katastrofale ideologier i det 20. århundre. Vil det være så utenkelig om en tredje skulle oppstå i en annen del av verden i det 21.? På hvilken måte skal man avgjøre det? Jeg mener at sansen for troen er med på å beskytte hjertene mot hat og forvirring.

Menneskene lever ikke av brød alene. Sosialismen er ved å dø. Men den har greid å gjøre mange hjerter lukkede, og snudd samvittigheten mot andre poler, slik at den misviser.

Forrykket balanse

Fra å være et kompromiss og et modus vivendi mellom kristendom, humanisme og sosalisme ble den rådende ideologi stadig mer kristendomsfiendtlig. Også den protestantiske kirken er med på dette.

Det er viktig å få med seg at sekularitet kan være flere ting: den har en god og dårlig side. Hvis den er areligiøs uten å anerkjenne andre muligheter, hvis den er instinktivt fiendtlig mot kristendommen, men ikke andre religioner, eller hvis man lever i forestillingen om at et samfunn kan baseres utelukkende på noen prinsipper og rettigheter, da veksler man mellom naivitet, enfoldighet eller en aggressiv holdning til tro som minner om tro.

Jeg snakker om at den oppdragelse borgere av Norge er utsatt for de senere tiår i økende grad er blitt et program for avkristning.

Dvs. den sosialismen vi fikk presentert var en erstatningsreligion. For å bli det måtte den avvenne folk fra den kristne tradisjon. Derfor har den sosialistiske ideologien aktivt bekjempet Kirken og kristendommen, offisielt under dekke av å bekjempe dogmer og tvang, i realiteten for å rokke at det finnes en annen sannhet enn den mennesker konstruerer.

Dette er helt vesentlig. For at sannhet skal bestå må den være basert på en autoritet utenfor mennesket. Referansepunktet må være noe vi bøyer oss for. Mennesket trenger å være ydmykt.

Dette referansepunktet har opp gjennom historien vært Gud og Guds ord. Man kan like det eller mislike det. Man kan sitte i kirken og se de latinske ordene over prekestolen. Hva var det som ga de gamle kraft? Hvorfor har vi mistet den?

Det gikk opp for meg at urkirken og de første kirkemøtene kan ha hatt rett.

Kirken som illegitim makt

Det vi lærte på skolen og i høyere utdanning, av pressen og akademikere og belærere i alle fasonger, var at Kirken er en overgrepsinstitusjon, basert på falsk makt. Den er bygget på dogmer som er ment å undertrykke mennesker. Fremskrittet har befridd oss for disse dogmene, slik at vi nå kan puste friere. Vi er blitt befridd. (Det er selvsagt ikke tilfeldig at denne frigjøringsmetaforen er tatt fra protestantismens forestillinger om befrielse ved omvendelse)

Denne propagandaen, som høres besnærende ut, hopper bukk over at den første kirken var en kirke som var dyppet i blod. De første biskoper ble valgt på grunn av sin karakter, ikke sine meritter. De fikk ikke tid til å skaffe seg noen, før de ble drept. For de tidlige kristne var dette å vandre i Jesu fotspor. Det var å bære hans kors.

Derfor ble kristendommen sterk, for den ble smidd i smeltedigelen til de hardeste prøvelser. Dette forties. For hvis man innkalkulerer prøvelsen må man stille spørsmålet: kanskje det kirkefedrene kom frem til på kirkemøtene var det rette? De skulle skape en kanon av et vell av tekster og måtte velge. Kanskje de valgte rett? Det spørsmålet er helt fraværende fra vår offentlighet og oppdragelse, selv om det er helt vesentlig.

Hvorfor? Fordi det går tilbake på spørsmålet om sannhet. Hvis kirkefedrene valgte noe som var sant, stiller alt seg annerledes. Da kan vi ikke stille oss likegyldig, men må spørre hva og hvem vi selv er blitt.

Men dagens offisielle sosialdemokratiske «kirke» gjør ikke det. Den har kuttet strengen. Den anerkjenner ikke lenger at det finnes en slik sannhet.

Antinomos

Derfor antar den offisielle oppdragelsen karakter av antinomi – av en negasjon av sannheten.

Dette er noe merkelig.

Nomos er det grekerne kalt «lov», de formelle lover, og de uformelle. Normer.

Mye av dagens oppdragelse består i opplæring til normbrudd. Det er min generasjons store forbrytelse mot oss selv og etterkommerne.

Krise

Hvordan kommer vi oss ut av det uføret vi har skapt, og som de fleste ikke aner hvordan vi skal komme ut av? Vi er et samfunn som har kastet nøklene som kan gi svaret.

Svaret er en langsom clawback, en kravling, famling til bake til utgangspunktet: Ordet.

Vår sivilisasjon er skapt av Ordet. Med stor og liten bokstav.

Ut av dette vokser kunsten, lovene, litteraturen, opplysning og kunnskap. Jeg har hatt stort utbytte av å lese Salman Rushdies selvbiografi. Han er ateist og er likevel drevet av en trang til å prestere, til å søke sannhet, gjennom litteraturen. Fantasi er en stor gave. Han gjorde med Saul Bellows ord «universet litt større».

Men så finnes det et annet ord som er Ordet, og som legger en helt ny dimensjon til ordene. Det er ingen motsetning mellom Ordet og ordene, mellom litteraturen og troen. Den som måtte tro det er virkelig på ville veier. Det er norsk lekmannskristendoms store tap at den ikke har forstått hva den har gått glipp av når den har unngått kunst og litteratur. Ikke minst arbeid med billedkunst har gjort noe med mitt forhold til troen. Det som har drevet disse kunstnerne har beveget også meg.

For nordboerne må ordet som skinner i mørket, ha hatt en helt egen betydning, omgitt som vi er av mørke.

Kanskje nordboerne forsto eller visste at Ordet også har sitt motstykke: Anti-Ordet, Antikrist. Mordor. Bak Tolkiens fortellinger ligger dette budskapet: det har nordboerne med sine guder og jotner visst.

Nordboerne lærte at Ordet er dette mennesket langt borte fra som het Jesus. Og han forandret dem. Det kom inn noe mildt, noe forsonlig, og sansen for det ubetydelige, for det lave.

Dette mennesket har opplyst Europa i rundt 1500 år. Hele middelalderen er skapt rundt Christentum.

Uten mennesket fra Nazareth, intet Europa slik vi kjenner det.

En sivilisasjon kan ikke bestå som et museum. Den må fornyes for å overleve.

Når vår elite derfor har forkynt en helt ny tid, er dette en form for ny hedendom. Det er et sprang ut i det store intet.

Det finnes ingen vei tilbake til det som var. Hverken Norge eller Europa kan bli som det var. Ingen kan stige ned i den samme elv to ganger.

Europa har lagt ut på en lang vandring.  De gamle ordene ligger der som en skjult skatt. De er like duggfriske og kraftfulle som da de første gang ble uttalt eller nedskrevet. Den som trår innenfor finner.

På slutten av senantikken hang den europeiske kultur i en tynn tråd. Den ble reddet av noen keltiske munker på noen forblåste øyer ut mot Atlanterhavet. Så utilgjengelig  måtte man være for å være trygg.

De bevarte ordene og Ordet.

På en eller annen måte må et nytt Europa finne tilbake til den rette balansen mellom ordene og Ordet. Det  må tørre å følge i Jesu fotspor.

Det må først tørre å vedkjenne seg sin arv, for vi er blitt fremmed for det som skapte oss.

Ingen av oss kommer til å unnslippe denne prøvelsen.

Slik er den tid vi går inn i.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også