Kommentar

Er det tiden – anno domini 2012 – eller er det vintersolverv? Julen kjennes mer fylt og forventningsfull enn før.

I det Herrens år 2012 er det noen spørsmål som er blitt mer påtrengende.

«Ting» kommer ikke lenger av seg selv. De kan ikke tas for gitt. Tiden er under press.

Vi må spørre oss selv: Hva er det vi feirer, hva mener jeg om det julen betyr? Det er spørsmål vil må stille oss selv, for noe i tiden har tatt vekk det selvfølgelige.

Det er både en styrke og en svakhet. Svakheten er åpenbar: Det naturlige fellesskap som en gang var der, er borte. Vi er splittet i mange leire. Det er ikke noe minste felles multiplum lenger. Derfor blir det opp til hver enkelt å spørre og besvare: Hvor er det jeg hører hjemme?

Da kan det være at man oppdager ting man ikke var klar over. At noe blir klarere.

Som vane-protestant i det statskirkelige Norge har jeg hørt utallige juleprekener. Alle kjenner fortellingen i Lukas’ evangelium. Det er evangeliet – det glade budskap. Men sjelden noe mer.

Det eruptive ved Jesu komme blir sjelden tatt opp: at Jahve er en historisk Gud som griper inn i tiden ved å sende sin sønn til jorden som menneske.

På denne måten blir jødedommen og kristendommen intimt forbundet: Jesus var den lovede Messias, men han var annerledes enn man hadde tenkt seg.

Jesus kommer for å gi menneskene en ny sjanse etter Syndefallet: Han påtar seg den synd som mennesket ikke klarer befri seg fra ved egen hjelp. Dette er ikke enkelt. Det er et mysterium. Vane-protestantismen har i alt for stor grad individualisert troen og unnlatt å sette den inn i en historisk og  universell frelsesplan.

Den senere tid synes jeg å ha merket at prestene i mindre og mindre grad snakker om Jesus, men rundt ham. De snakker ikke lenger om hva han betyr.

Det er kanskje ikke så rart, for Jesus løfter alt av sine hengsler. Ingenting blir som før.

Ord og navn

De gamle grekerne mente at ordene lå gjemt i tingene. Navn var ikke tilfeldige. De lå immanent i tingene, som ropte om å bli kalt ved sitt rette navn. Dette er forestillinger som ble nedfelt i det vestlige mennesket. Dyret hest kan bare hete hest, og det skyldes at det eksisterer en forestilling om hest uavhengig av den enkelte hest. Det finnes en slag «hestelighet», slik som det finnes en «hundelighet» og en «kattelighet». Slik også med mennesket. I middelalderen utvikler dette seg til en strid mellom nominalister og realister. Der ideene om det metafysiske sto mot det partikulære: finnes det noen forestillinger a priori, som bestemmer navnene vi setter på tingene og ikke minst forestillingen om Gud? Eller er alt bare enkeltgjenstander: bare denne hunden, denne hesten, denne katten, dette mennesket?

Som kjent var det det partikulære som vant og banet vei for vitenskapen. Men mennesket har aldri forlatt troen på det «overnaturlige», at det finnes noen Ovenpå, og denne overbevisningen styrkes av vår følelse av at det finnes en «hestelighet», at hesten er noe mer enn bare 650 kilo ben og muskler.

Hvordan vi tror spiller en stor rolle, og hvordan vi skiller mellom tro og vitenskap. Det finnes ting vi bare kan tro om, og det finnes ting vitenskapen ikke kan si noe om. Disse enkle distinksjoner syndes det mot daglig. Den lærer som sier til en vitebegjærlig elev at «ja, det er det du som mener», når han viser til fakta om et følsomt politisk spørsmål, begår en synd: mot eleven, mot lærergjerningen, og mot integriteten til offentligheten. Som den berømte senatoren Daniel Patrick Mohniyan sa: You are entitled to your own opinions, but not your own facts.

Dette er ikke bagateller.

Ut av vindet

På samme måte er det unnfallenhet når ikke en gang kirken greier å få frem hvor revolusjonerende Jesu fødsel er.

Noe brast da reformasjonen kom til Norge og helgener og hele den katolske tradisjonen ble hevet ut av vinduet. Det var 1500 års historie man hev ut.

Den tradisjonen trenger Norge desperat i disse dager, hvor den protestantiske kirken er blitt en blek skygge av seg selv. Tømt for mening. Når et samlet bispekollegium kaller høyesteretts avgjørelse i asylsaken om barn av foreldre som oppholder seg ulovlig i Norge, for «inhuman», viser man tydelig at man har mistet begreper om hva som er hva: hvor grensene går mellom kirke og politikk. Da blir det som Kjetil Storvik Olsen sa et spørsmål til den enkelte hvor lenge man vil være med på ferden. Kanskje finner man seg andre kirkesamfunn som ivaretar troen og ikke ofrer den på politikkens alter.

Anti-israelsk

Den andre siden av bispekollegiets politisering er at man velger en side som blir anti-israelsk.

Dette er den andre siden av en kirke som velger politikken fremfor troen: man vender seg mot det folk som Jesus utsprang av.

For mye av protestantisk lavkirke setter for enkle likhetstegn mellom bibelske profetier og politiske hendelser.

Men den kirke som nærmer seg standpunkter som styrker den nye antisemittismen, kan ikke lenger kalle seg kristen.

Slik er Jahve og Gud en historisk Gud: at den kristendom som bidrar til de krefter som vil ødelegge Israel, har ikke lenger noe med Kristus å gjøre.

Logikkens tyngde

Det kan bare være én konklusjon på det etter Holocaust. Hvis man mener noe med all rettighetsideologien, burde det vært det logiske svar. Hvis dette var en sunn og riktig ideologi burde den bygget sterke forsvarsverker mot den nye antisemittismen.

Men den gjør ikke det. Den gjør det stikk motsatte.

Ny trussel

Denne julen er en spesiell jul også på den måten at for første gang har krefter kommet til makten i Midtøsten som ønsker å ødelegge Israel, i den mest konkrete betydning: erobre hele landet, og som åpent leker med eksterministiske forestillinger i religøst begrunnede endetidsfantasier.

De krefter her hjemme som sterkest kritiserer «sekteriske» kristne for å lese Bibelens profetier som en fasit, unnlater selv å ta stilling til at Hamas har Sions vises protokoller i sitt charter. Eller all antisemittismen som åpent er en del av islamismens program og retorikk.

Internett og uskyld

De som unnlater å ta stilling, tror de vil gå fri hvis tilstrekkelig mange unnlater å snakke om det. Fordi de sitter med makten, kan det virke som om unnlatelsen er en uskyldstilstand. De vet ikke bedre.

Men slik fungerer ikke verden lenger. «Og det skjedde i de dager…» kan omskrives til «og det skjedde i internettalderen». For internett gjør det umulig å leve i god eller dårlig tro. Alle vet.

Fordi alle vet blir det tydelig at Unnlatelsen er den største synd: helt siden Jesus ble korsfestet. Det var ikke den direkte drapslyst som felte ham, det var at gode mennesker unnlot å gripe inn: disiplene med Peter i spissen, Pontius Pilatus som toet sine hender. Slik er den menneskelige tragedie: Alle tilskuerne gjør at forbrytelsen kan finne sted.

Det en forferdelig lærdom å ta med seg: Slik det var da Jesus ble korsfestet, var det også da Europas jøder ble drept. I begge tilfeller handler det om jøder.

Tilskueren til forbrytelsen

Nå ligger det et mysterium her fordi Jesus gikk sin Via Dolorosa for mennesket skyld, for å oppheve denne synden som gjør det mulig å forbli tilskuer. Han tok bokstavelig og billedlig talt dette kors på seg og døde, ikke som gud, men som menneske. Det var ingen liksomdød.

Det han gjorde var så enormt at den som lever 2000 år senere, har vanskelig for å ta det inn over seg. Jesus viste oss noe om hvordan vi skal leve for ikke å være tilskuer, for ikke å la nye forbrytelser skje.

Det er ingen utvendig stillingtagen. Det begynner innenfra. Jesus stiller oss noen spørsmål om hvordan vi kan leve våre liv: Bare sannheten kan frigjøre Eder!

Krav

Det er harde krav. Det vil si at vi må yte maksimalt og må ta konsekvensen av alt vi vet. I internettalderen vil det si mye! Og slik kjennes det også: Vi vet i dag hva som skjer, og vi skal stilles til ansvar.

Derfor vil redaksjonen på Document.no gjøre alt for at historiske linjer og kunnskap om hva som skjer i vår samtid, skal bli kjent. Kun på den måten kan vi velge rett.

Jesus var jøde, han var mørk. Han var ingen kaukasisk mann med lyseblå øyne. Han lignet på en av de mange innvandrere til Norge.

En universell kirke

Det minner oss om noe annet som har skjedd: at troen er noe vi må gjøre oss fortjent til. Det er ikke et privilegium ved det å være vestlig. Det er andre folkeslag som overtar troen, og med en helt annen vitalitet og styrke.

Denne universelle kirke er mer til stede i den katolske enn i den protestantiske. Også fordi den trekker veksler på en sammenhengende historie helt siden urkirken.

NRK er blitt en propagandakanal som taler mot kirkens budskap og mot Kristus og Israel i selve julehøytiden. I Søndagsavisen var det idag prost Trond Bakkevig som fikk seg til å si at forestillingen om juleevangeliet var sterkt til stede på palestinsk side, men bare svakt hos israelerne.

Den nye antisemittismen er blitt en del av den offisielle ideologien. Det er intet mindre enn en ny form for hedenskap.

Vi feirer igjen jul, med nytt håp og nytt alvor. Vi forstår litt mer for hvert år av Kristi nærvær, og vi kjenner at ved å tre innenfor denne sirkel finnes det en fred og en forbrødring mellom mennesker.

I år tenker vi spesielt på syrerne og de enorme lidelser de gjennomgår.

Vi tenker på at Norge er blitt et samfunn med mennesker av kulturer og religioner fra mange kanter. Vi tror på en hellig alminnelig kirke, og at dens armer er store og kraftige nok til å omslutte alle.

 

God jul!

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også