Kommentar

Mangfold-jul er et dårlig kamuflert forsøk på å få samfunnet til å forlate det punkt det hviler på: Jesus Kristus.

Det betyr ikke nødvendigvis at det forholder seg slik, at samfunnet i hverdagen hviler på Kristus. Så langt derifra.

Men et eller annet sted langt bake i bevisstheten ligger et under, at Jesus er den han er. Akkurat som Jahve sa til Moses: Jeg er den jeg er.

Mangfold-julen «overtaler» oss til å forlate denne bevisstheten og begynne å tro at det kanskje ikke er så farlig. Jesus blir en historisk person, en stor religionsstifter på linje med andre. Noe relativt og/eller tilbakelagt.

Men da har man trådt utenfor sin egen tradisjon og forlatt den, og det er kanskje også meningen.

Mangfold-julen er i sin tendens Kristus-fiendtlig. Fordi det i dette spørsmål ikke er mulig å kompromisse: Enten er Jesus den han sier han er, eller så er han det ikke. Hvis man opphøyer seg til autoritet over hans egne ord, har man desavuert både ham og troen.

Dette liker vi ikke å høre. Vi liker ikke at andre bestemmer for oss. Men i dette tilfellet har vi ikke noe valg: Enten tror man på Jesus eller så gjør man det ikke.

En tredje løsning er at man ikke snakker om Jesus overhodet. Hans navn er blitt radioaktivt.

Dette må være en bekreftelse av enten/eller-valget han stiller oss overfor. Det er så sterkt at vi må fortie det.

Selv prester har nå problemer med Jesus. Ikke med å si navnet, så langt har det ikke kommet, men med å si hva det handler om. Hvorfor han kom og hva det betød.

Du hører sjelden prester si at Jesus er den nye pakt, konkretisert i det historiske forløp. Den første pakt var med jødefolket, og deres utvalgthet var ikke noe privilegium, det var en byrde.

Jesus innstifter en ny pakt ved å ta menneskenes synd på seg, og danner et nytt menneskelig fellesskap mellom de som tror på ham.

Det er da en tragedie av ufattelige dimensjoner at den nye pakt forfulgte den gamle: at kirken da den fikk makt ikke så sammenhengen mellom den gamle og nye pakt, men gjorde jødene til rivaler og fiender.

Skulle ikke julen også være en tid til å reflektere over disse blodige spor opp gjennom historien, som ender katastrofalt med Holocaust?

Dette er det mest sentrale i jødedom og kristendom. Jesus var jøde.

Men det måtte føre til noen tanker om kristenhetens forpliktelse overfor jødene og Israel. Ansvar betyr bevissthet om de historiske sammenhenger, men nettopp denne bevissthet ville, hvis den ble artikulert, føre til bevissthet om truslene mot Israel og kristne, og det i kjølvannet av den arabiske våren som vi fester så store forhåpninger til. Den gir oss løfter om «befrielse», at de vil bli som oss, eller at vi samles rundt noen felles verdier, et slags minste felles multiplum. Så får vi heller så stort på det. Kanskje overgrep mot minoriteter bare er fødselssmerter?

Men den som vil tro på en slik versjon, må ignorere noen dype historiske linjer som nettopp berører de verste sider ved vår egen kultur.

Skulle vi tie om dette? Er det mulig ikke å se det historiske ansvar? Det ligger oppe i dagen, og nettopp derfor blir det ikke artikulert.

I stedet er det anti-israelismen og det anti-kristelige som går som en strøm gjennom medier og politikk. Den kristendom som aksepteres er den dialog-orienterte, utvannede, tilpassede. En annen ville by på problemer, derfor døper man den om til «fundamentalistisk».

Her merker man aktiv motstand forkledt som godhet: motstand mot Kristus og jødene. Sirkelen er sluttet.

Enten forstår man historiens byrde og sammenhengen med vår egen tid, og tar ansvaret for både historie og samtid. Eller så snur man ryggen til både historie og samtid og angriper jødene, og snur samtidig ryggen til Kristus.

Dette er ikke forkynnelse. Det står et hvert menneske fritt å ha den tro han vil, og ta imot eller forkaste Kristus. Her handler det om hvordan samfunnet og kirken selv definerer sitt innhold. Og vi som står igjen, befinner oss nede på kirkegulvet, nede på grasrota, ute på markene, på T-banen og på veiene, vet dette: Vi kjenner når noen vil ta fra oss noe, forandre innholdet, omfortolke det, og overtale oss til å anta det som er en ny tro.

Det er nettopp denne sammensmelting av historie og tro som er det vi må bli oss bevisst. Uten denne bevissthet intet ansvar og ingen moral. Da får vi i stedet moralisme og kontroll.

Historien er ikke over. Vi lever midt oppe i den, med omveltninger uten sidestykke.

Vi har et stort behov for å forstå, for ikke å bli passive tilskuere til noe som berører oss på det mest fundamentale, i vår hverdag, i vår forståelse av hvem vi er.

Innimellom trøster vi oss med at det alltid er tid nok, at det vesentligste blir igjen, står fast.

Men slik er det ikke lenger. Det vesentligste går tapt hvis vi ikke forsvarer det, inne i oss selv.

Det spiller da ikke så stor rolle om fyrstene introduserer en ny lære, så lenge folket bevarer den indre tro.

Vi vil så gjerne si: Ikke ennu! Kan vi ikke vente litt til? Men tiden sier: Da velger vi for deg.

Slik har det egentlig vært lenge, men den senere tids begivenheter har gjort det tydelig: Det gamle finnes ikke mer, det selvskrevne. Det som alle delte, eller: det som var så tungt at skuta holdt balansen, slik at en del av mannskapet kunne finne på tøys og tull. Det spilte ingen rolle. Kursen lå fast.

Slik er det ikke lenger. Nå må hver enkelt vite hva han skal gjøre. Det finnes ikke lenger noen overordnet myndighet eller overbevisning som alle deler. Hvordan skal den seilasen ende i et opprørt hav, i et lumskt farvann?

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også