Kommentar

Vintersolhverv må være nedlagt i nordboerne. Vi feirer hvervet – at solen snur. Ut av mørket stiger et nytt lys. Naturen sover, men skal våkne.

Så kom et nytt budskapet – dette lyset var nå legemliggjort i et lite barn, som brakte en ny tro og en ny tid.

I tusen år levde vi med Hvite-Krist. Nå svikter kunnskapen om det mest elementære ved kristendommen.

Man kan ikke si hva som helst om Kristus og kristendommen uten at den mister sin kraft.

Man må ha grep om det viktigste for å bevare den i seg, for at den skal gro.

Da er det som den åpner nye dører. I dag hørte jeg presten si at nattverden var den nye pakt. Brødet og blodet. – Spis dette til minne om meg. – Drikk, dette er mitt blod. Det er den nye pakt.

Ikke med stammen, men mellom den enkelte og Gud. Jesus har påtatt seg å gjøre et sonoffer, han tilbyr seg selv, for menneskets skyld. Før han forlater apostelene viser han dem hvordan de skal minnes ham. Det skjer ved en reenactment, hvor mennesket tar del i Ham.

Stort sterkere enn kropp og blod kan det ikke bli. Symbolisert gjennom brød og vin. Fruktene av arbeid og jord.

For min generasjon, 68’erne, var nattverden altfor sterkt. Det var noe aparte,  noe man måtte sette klamme rundt. Noe «personlig kristne» holdt på med. Noe man holdt seg langt unna. Det opplevdes beklemmende.

Slik er det ikke lenger. Der statskirken har falmet har troen steget. Mysteriene trer sterkere frem. Og fortellingene.

Troen er levd liv. Det er møter med mennesker. Slik var det for de første kristne og slik er det ennå i dag. Derfor er det viktig å gå til messe og se andre mennesker, være sammen med dem, høre tekstlesning, gå gjennom ritualene.

Dette at menigheten for en stor del består av vietnamesere og polakker gjør inntrykk. En av barna møter en iransk jente, hvis foreldre kom hit som asylanter. De ble begge torturert for sin tro. Moren så hardt at hun har vanskelig for å gå. Hun ble slått med stålkabler.

Slik møter den oppvoksende slekt troen på en helt annen måte. De får høre at troen på Kristus kan være noe som koster.

Hva tenker de om historiene de hører fra og om kristne i Midtøsten? De personlige spørsmål som ligger i dette, hører vi lite om. Men nettopp derfor burde vi snakke om dem.

Det skjer noe der ute, et møte mellom mennesker, og Kristus har begynt å «vise seg» for muslimer. Han snakker til dem.

Slik er det: Den som leter han skal finne, står det skrevet og når folk opplever at noe kommer til dem, begynner de å tro. For slik oppleves det: noe kommer mot deg.

Troens undre.  Som pateren sa idag: Den hellige ånds vei er ikke vår vei. Den overrasker hele tiden.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-