Kommentar

Likebehandling er et løsenord i norsk debatt. Det er gitt en selvinnlysende definisjon. At likebehandling kan gi helt andre resultater enn den forventede fair play, synes utenkelig.

Den norske kirke har underkastet seg likebehandling som prinsipp. Den valgte selv å detronisere seg selv som den priviligerte religion. Ut fra to motiver: ønske om større selvstyre, men også av hensyn til nye religioner som ikke hadde samme hevdvunne posisjon i samfunnet.

Jeg husker første gang jeg hørte dette sagt eksplisitt av en kirkelig byråkrat, mens jeg ennå arbeidet i NTB. Det lå et forslag på bordet som innebar at kirken foretok en nedstigning, til å bli en blant mange trossamfunn. Hvorfor?  Byråkraten, en sympatisk person, innrømmet åpent at det var av hensyn til islam. Man hadde ikke samvittighet til å sitte med alle statlige prerogativer når en annen stor verdensrelgion banket på døren. Den norske kirke skulle ikke være den som benyttet sin overlegene posisjon, men heller gi avkall på den. Hørtes ikke det kristelig ut?

Slik lød det ikke i mine ører den gang, og enda mindre i dag hvor kursen er blitt enda klarere.

Kirken fortsetter selvdetroniseringen. 7. januar legger regjeringens livsynspolitiske utvalg ledet av generalsekretær i Kirkens Bymisjon Sturla Stålsett frem sin innstilling. Direktør i Kirkerådet Jens-Petter Johnsen sier til avisen Dagen at kirken ikke vil bli behandlet som et statlig religionsvesen, men et trossamfunn på linje med alle andre.

Protestantismen er ikke lenger statsreligion. Noen protesterte kraftig mot dette, andre følte at noe gled bort uten helt å kunne argumentere mot. En konfesjonsløs stat fremsto eller ble fremstilt som det eneste logiske i et flerkulturelt samfunn.

Men forutsetningen for at en sekulær, nøytral stat skal fungere er ikke oppfylt.

Ikke liberal

Det er opplest og vedtatt at Norge er et liberalt samfunn. Det stemmer ikke. Norge er ikke et liberalt samfunn, og staten er slett ikke liberal. Når man tror det forveksler man forskjellige ting.

Norge har vært et tillitssamfunn. I et tillitssamfunn er det trygt, godt å leve, konfliktnivået er lavt. Det er lett å forveksle dette med liberalitet. Men tilliten i et nasjonalt fellesskap er noe annet.

Liberalitet og toleranse vil si å tåle de meninger man selv ikke liker. Det vil ikke si å skryte av åpenhet når det betyr at alle mener noe av det samme.

Røtter

I det gamle bondesamfunnet var det ikke lett å være annerledes. Det kan forfattere som Sigurd Hoel og Tarjei Vesaas fortelle om.  Aksel Sandemose beskrev Jante-loven ut fra hjemstedet Mors, men det passet godt på Norge. Arbeiderpartiet kom til å bygge inn noe av den samme illiberaliteten i sin organisasjonsstruktur og ideologi. Man likte ikke intellektuelle og var skeptisk til såkalt finkultur.

Norge hadde en epoke av kulturell frihet da kulturradikalere og kulturkonservative balanserte hverandre. Arnulf Øverland, Helge Krogh, Sigurd Evensmo, Olav Skarstein, Hoel og Sandemose representerte den frie og radikale tanke, og Ronald Fangen, Alf Larsen, A.H. Winsnes, Sigurd Undset, Aasmund Brynhildsen var konservative. Det var på mange måter en gullalder i norsk åndsliv.

Caesur – brudd

Nazismen og okkupasjon var ikke en erfaring som gikk sporløst forbi. Det var ikke bare å ta opp igjen tråden. Noe ble rystet i sine grunnvoller.

Så kom den kalde krigen. Arbeiderpartet valgte NATO, men det var fordi de måtte, ikke fordi Ap var helhjertet USA-vennlige. Dvs. en fløy var det, anført av Haakon Lie. Han samarbeidet med USA  for å motarbeide kommunistenes ytre og indre undergraving. Det var i disse tider unntakslovene ble innført, og ordet 5. kolonne ble vanlig.

Kommunistene var en indre fiende. Reelt nok, samtidig bidro krig og okkupasjon til at man utviste lav toleranse for annerledestenkende. Det var nok å holde en avis, eller lese bestemte bøker, så ble man stemplet som kommunist. Dører lukket seg.

Det er lett å se relevansen til dagens debatt om hvilke meninger som er legitime. Likevel er det ingen som trekker slike paralleler. Er det av frykt for å gjenfinne mønstre som er politisk ubekvemme?

Mønster

Man kan  nemlig gjenkjenne et mønster: I stedet for å gå inn på en diskusjon på likefot, dvs. være villig til å se saken på den andres premisser, formulerer man seg i generelle vendinger, som er vage og/eller tautologiske: man er for toleranse, åpenhet og mot feks. høyreekstreme. Gjett hva folk svarer hvis de får spørsmål om de er mot fascismens gjenkomst! Staten finansierer «forskere» som skal definere hva det er og hvem det er. Men som en av dem, Jupskås, sa i et leserinnlegg i Morgenbladet: Det er et problem at objektene ikke vil snakke med oss.

Det er en oppsiktsvekkende opplysning fra en samfunnsforsker. Kan det ha noe å gjøre med forskerens holdning. Eller skyldes det at de er «onde»? Hvis Jupskås må velge velger han nok å hive objektene under bussen. Men hva blir det da igjen av forskningen?

Disse enkle, innlysende spørsmål er kjennetegnet på liberalitet. Hvis de ikke stilles er offentligheten ikke liberal. De uuttalte spørsmål står stint som en sildestim i dagens Norge.

Motkultur

Jeg lytter til dikt av Einar Økland og aforismene til Georg Johannesen. De passer godt på dagens Norge. De er burleske, surrealistiske, ironiske, absurde. Fornuften søker tilflukt i humor. Galgenhumor og paradokser.

De er begge runnen av vestlandsk motkultur. Og der finner vi en kraft og en kilde som ennå ikke har tørket inn og kan brukes.

En passant: ordet motkultur brukes i dag om kontrajihadkulturen. Språklige nye blomster som skygger for tidligere motkulturer, også 68’ernes counterculture. Man tematiserer ikke det opplagte: hvorfor og hvordan oppstår motkulturer? Da heller hekte et giftig odiøst ord på «objektene» – jihad. Slik stopper man munnen og tanken.

Ny anvendelse og omvendelse

I den offisielle tenkning er det opplest og vedtatt hvem som hører hjemme hvor. Herretenkerne forstår ikke at tanken er fri, at Johannessen og Økland, som politisk tilhørte venstresiden, har innebygd en kritikk og selvkritikk som kan inspirere folk som tar et oppgjør med en forstenet venstreside.

Kunsten er fri. Den lar seg ikke sperre inne.

Hva har dette med den norske kirke å gjøre?

Det har med tap å gjøre. En folkekirke skal representere folket.

At statskirken kunne detronisere seg selv og bli et underbruk av det politisk korrekte Norge har flere forutsetninger. En av dem er nettopp manglende sans for kunst og kultur. Den såkalte finkulturen har ikke vært stueren i hverken kirken eller bedehus. Den ble forbundet med antiklerikalisme og kjetteri.

Men noe var det. Blader som Kirke og Kultur var del av en solid kulturell dannelse: Heimen, Edda, Samtiden, Kunst og Kultur – det var en kvalitet og artiklene som dagens tidsskrift bare kan drømme om.

Men vi merket ikke at det gikk tapt.

Da 68’erne entret oljealderen og posisjon ble de riktig kvalme. De hadde ikke tatt noe oppgjør med sin fortid, og de brakte en virkelig hard core illiberalitet inn i det norske samfunn. Ap visste ikke riktig hvordan det skulle forholde seg til disse menneskene som hadde fremstilt sosialdemokrater som svikere.

De kunne forenes i kampen om posisjoner og velstanden gjorde at det var nok til dem alle. En fortid i AKP (m-l) var ingen hindring og SV’ere lot seg besmitte. Det opprør og den berettigede kritikk som SF og Finn Gustavsen en gang representerte, forvitret og partiet stagnerte. I dag har ikke partiet noen tanker for et helt nytt Norge. Dets viktigste sak foran valget er gratis tannbehandling.

Innholdet i den oppskrytte konfesjonsløse sekulære staten er dermed tomhet. Mens man faktisk betrakter med skepsis og fiendtlighet det som en gang var kulturarven. Slik setter man seg selv sjakk matt.

Sannhet

Kirken har en helt egen posisjon og ansvar fordi den forvalter en annen sannhet enn den jordiske. Men hvis kirken selv ikke forstår eller holder rede på de to former for sannhet, risikerer man å komme helt galt ut.

Det er mye som tyder på at kirken har gjort nettopp det når den har detronisert seg selv og nå ber om likebehandling.

Kirken er pålagt – helt fra Jesu utpeking av Peter som klippen han vil bygge på – til å forvalte en annen sannhet. Den som betyr mer enn noe annet, men som det ikke kan settes noen pris på.

Ansvar

Ordet ansvar som er lagt for Jens Stoltenbergs føtter, og som han har vanskelig for å fatte, gjelder også kirken, og kanskje ville det vært lettere for Stoltenberg å innse hva ordet betyr hvis også kirken hadde levende bevart det høyeste ansvar?

Det høyeste ansvar er at du skal frykte Gud mer enn mennesker.

I historiens løp har troende – vi snakker her om kristne, men kunne også nevnt sekularister, vitenskapsmenn og forfattere – valgt å lytte til sin samvittighet fremfor å følge ytre påbud.

I dagens Norge er det få slike.

Den offisielle kristenhetens illiberalitet kom til syne da informasjonsleder for Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, advarte kristne mot å lytte til personer som Hanne Nabintu Herland, Nina Karin Monsen og andre indivdualister som han kalte «ensomme ulver». De snakket ikke med tilstrekkelig institusjonell autoritet, mente Ottosen. Han fikk et rasende svar fra en gruppe mennesker som lurte på om den politiske korrekthets svøpe nå var på full fart inn i de kristnes rekker. Ottosen svarte, men forbigikk helt at han hadde valgt å benytte det mest belastede ordet fra vokabularet etter Utøya.

Slik fungerer illiberaliteten i praksis: Det er et språk man ifører seg og bruker med den største selvfølgelig. Man merker ikke at man tråkker på folk. Den klaustrofobien et slik språk skaper, var det som inspirerte mange av dikterne og skribentene på 50- og 60-tallet.

Diktere som Jens Bjørneboe og Axel Jensen var radikal-konservative romantikere, arvtakere etter begge strømninger fra før krigen. Men romantikken skulle bukker under for ideologien.

En stakket stund hadde Bjørnebo og Jensen et inntrykk av at de var på samme side som den omvendte radikale middelklasseungdommen.

Ungdommen kunne gå løs på selvtilfredsheten og ubetenksomheten til etterkrigsgenerasjonen. Studenter orket ikke å høre alt selvskrytet om Vestens fortreffelighet. Det de så i politikken og i historiebøkene var noe annet.

Test

En viktig test på illiberalitet: hvis man tror at ord kun har én betydning og at det er den man selv legger i ordene, så er man på god vei mot illiberalitet. Et liberalt menneske sitter kontinuerlig til doms over seg selv. Var det ikke derfor Ibsen skrev?

Slik henger kirkens forståelse av sin rolle og troens innhold sammen med demonteringen av ikke bare statsreligionen, men også det sekulære samfunnets selvforståelse.

«Alle» er overbevist om at de er på vei mot et mer opplyst Norge.

Stålsett-utvalget skal vurdere om retten til å praktisere og vise sin religiøse tilhørighet i det offentlige rom. 80 % av befolkningen er fortsatt medlem av kirken, og det betyr større nærvær i fengsler og i form av høytider. Men i likebehandlingens navn skal også dette nærvær nivelleres: hvis ikke B så heller ikke A. Hvis A så også B.

Det siste er at man vurderer å ta fra kirken retten til vigsling og gravferd. Man fratar da kirken de siste viktige ritualer.

Sett fra en side er dette fremskritt. Sett fra andre sider er det det motsatte: et overgrep mot det som fortsatt utgjør majoriteten i samfunnet og som den norske kulturen bygger på.

Når institusjonene svikter faller vekten på individet og borgeren: han må forstå hva sann liberalitet er. Den koster. Upopularitet blant annet. Men også tilfredsheten ved å vite at man gjør det riktige. For i dette forsvar for civility forsvarer man også andres frihet.

Den troende har det enda vanskeligere. Han skal forsvare troen, at det finnes sannheter som står over jordiske sannheter. Men det finnes også en forbindelse mellom jordiske og himmelske sannheter. Men da må man innrømme at det finnes noe som står over mennesket. Hvis man aktivt bekjemper eller benekter dette, mister man både metafysikken og friheten.

 

 

 

 

 

Mangel på oppgjør

Et liberalt samfunn aktiverer og slipper til stemmer som sørger for å ta et oppgjør med fortidens synder. Da den kalde krigen var over og man ville granske den politiske overvåkingen, fant Lund-kommisjonen at politiske meninger var blitt registrert

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også