Sakset/Fra hofta

Håvard Rem fant frem til et sitat av Stein Mehren som på slående vis beskriver dagens situasjon: Offentligheten er preget av «tanker som tenker seg selv», dvs. det opplagte, det man tror er det eneste gangbare. Received opinion kalles det på engelsk.

Ofte vet man ikke at de er mottatt, men tror de er naturgitt.

En slik status har antirasismen fått. Men det holder ikke at samfunnet har tatt et oppgjør med fordommer og fortidens forbrytelser og dumheter. En meningselite insisterer fortsatt på å bruke rasismen som klubbe og pisk, lenge etter at seirene er innkassert. Da tipper antirasismen over i noe helt annet: et disiplineringsmiddel og en hersketeknikk.

Det kan kun utløse motvilje. Slik man så da Plumbos vokalist, Lars Erik Blokkhus, ble lynsjet for å ha kommet med en slip of the tongue under Spellemannsprisen. Nå svarte Madcon med dumheter, men de betyr mye mindre enn Plumbos plattheter, mente VGs musikkanmelder Stein Østbø.

Denne dobbeltstandarden er det mange som reagerer på, og Rem beskriver den godt.

Østby hevder at det er mye mer belastende for en farget å bli negativt omtalt enn for en hvit. De har en ballast vi ikke har. Men dette er upresist mener Rem. For det første er det «de hvite» som har feid for egen dør og tatt et oppgjør med sin fortid, noe mange andre kulturer og nasjoner ikke har. For det andre: kan ikke andre også være rasister? Det blir noe usmakelig over at man pisker de innfødte og frikjenner ikke-europeiske kulturer. Det blir dobbelt usmakelig når man terper på den hvite manns skyld, og hvitvasker alle andre, både for fortidens feil og forbrytelser og muligheten for at de også har fordommer.

Hvilken ballast? Et slikt historiesyn har på førti år blitt «tanker som tenker seg selv overalt.» Den hvite manns skyld lå som et premiss i toneangivende tenkning i Norge rundt 1970. Jens Bjørneboes boktrilogi «Bestialitetens historie» ble et referanseverk for datidens motkultur. Ml-bevegelsens marxistiske historiesyn hadde vestlig imperialisme som forståelsesramme.

Men også utenfor venstresiden antok den hvite manns skyld nesten religiøse dimensjoner. Grunnleggeren av den tverrpolitiske folkebevegelsen Fremtiden i våre hender, Erik Dammann, overgikk de fleste i sin beskrivelse av hvordan den hvite mann og vesten hadde ødelagt resten av verden.

Obamas budskap

Men om den hvite, vestlige selvkritikken var både sunn og nødvendig i 1972, får den i 2012 mer preg av «tanker som tenker seg selv overalt.»

Hva menes med «den historiske ballasten?» Slavehandel, kolonialisme og jødeutryddelser? I dag vet vi at også ikke-vestlige folkegrupper har begått folkemord og bedrevet slavehandel i stor stil.

Eller sikter Østbø til vår nære, norske historie når han trekker inn Benjamin Hermansen-saken? Men også nærhistorisk er regnskapet svært komplisert. For hver mokkamann som blir myrdet på Holmlia, blir hundre bleikfis-kvinner overfallsvoldtatt nærmere sentrum.

Ved å stille overfallsvoldtektene opp mot Hermansen-drapet banner Rem i kirken. Slike paralleller er det ikke lov å foreta. Men folk gjør det likevel, og hvordan skal Østbø og VG hindre folk i å tenke selv?

Når man først har stukket hull på byllen, og tenkt de forbudte tankene, er det vanskelig å legge på lokket igjen.

Slik sett var Mokkamann-episoden en liten øyeåpner. Mediene er i ferd med å sakke etter en del av leserne og lytterne, og det er ingen ubetydelig del. Når disse tankene er blitt luftet, vil de spre seg.

Dagsavisen skriver i dag på lederplass, om «økende hverdagsrasisme» i Norge.

Grums

Rem får sagt mye med noen få setninger: Valget av Barack Obama markerte et skille. Minoriteter må slutte å spille offerrollen. Valget demonstrerte at USA hadde lagt rasismen bak seg. De siste førti år har det skjedd en holdningsrevolusjon, og valget av Obama bekrefter det. Men de som er mest pro-multikulturelle, mest pro-toleranse, er de som mest snakker om grums ute blant folk. Hva kan det komme av?

Østbys historiesyn hører hjemme på den historiske skraphaugen, og det var en mørkhudet som parkerte det der en gang for alle.

Da Barack Obama tiltrådte som USAs president, sendte han en rak puck til verdens muslimske befolkning og til USAs afroamerikanske befolkning: Sett strek over fortiden! Tre ut av offerrollen! De overgrep dine forfedre har vært utsatt for, tjener ikke deg som unnskyldning for noe som helst.

Obamas budskap rommet også en melding til det hvite vesten. Våre forfedres ugjerninger er ingen skyld å slepe med seg inn i morgendagens verden.

Østbys historiesyn tar ikke høyde for den kulturrevolusjonen som har funnet sted blant hvite vestlige de siste førti år, i vårt syn på funksjonshemmede, homofile og fargede, en kulturrevolusjon som ikke bare radikalt har endret våre holdninger, men også vårt lovverk.

Men pussig nok: De som ivrer mest for samme kulturrevolusjon, er minst villige til å erkjenne at den faktisk har funnet sted. Sytti år etter holocust, førti år etter 1972, tviholder de fortsatt på at hvite vestlige bærer på «grums.» De innrømmer at også ikke-vestlige iblant kan ha uheldige holdninger, men de er ikke «grumsete.»

Det er sjelden å se så amerikanske perspektiver i den norske debatten. Det evinnelige gnålet om grums og rasisme har for lengst utløst en motreaksjon, men Østby, VG og resten av mediene lever forskanset. De har ikke registrert det. Det har ikke gått inn.

Blant oppegående innvandrere er dette en innsikt som for lengst er innlysende: bak den overdrevne toleranse skjuler det seg en nedlatenhet overfor ikke-vestlige. De tåler ikke å bli møtt med samme krav. Samtidig pisker man befolkningen, – de som ikke er som en selv – for å være preget av grums. Det er hersketeknikker av en annen verden, og i lengden kan de ikke vedvare. Men i mellomtiden har de utrettet stor skade.

Kommentar: De hvite er litt slemmere