Kommentar

Det mest bemerkelsesverdige ved den amerikanske valgkampen er at frontlinjene nå går tvers gjennom det politiske landskapet også i Europa. Norske medier argumenterer som de var ansatt i Obamas valgkamp. Hva er det de frykter?

For fire år siden tok Barack Obama den vestlige og store deler av den øvrige verden med storm. Entusiasmen har lagt seg. Obama har skuffet, ikke minst den venstreliberale delen av Europa med sin dronekrig. Likevel angripes Mitt Romney med nebb og klør. Han må ikke vinne. Det er ikke snakk om det minste av to onder. Romney representerer ondskapen: hvit, rik, kristen. Kan det bli verre? Romney eksemplifiserer at politikk i mediene er blitt erstattet av karikaturer. Men disse stikker dypere enn vanlig, de baseres på det som mediokratiet ellers ville kalt fordommer. De består av en typetegning som er sjablongmessig, vulgær, giftig, og den leder tanken hen på antisemittiske karikaturer av jøder med krokneser, eller kapitalister med flosshatter.

Mediokratiet bruker sin makt, enten det er mot Pia Kjærsgaard, Carl I Hagen, Ariel Sharon, Ehud Olmert eller Romney. At Romney blir hjelpeløs ved å bli fremstilt som hvit, kristen og rik, sier mye. Ett av hovedformålene ved fordommer er at personen skal bli redusert til en karikatur: det spiller ingen rolle hvem han egentlig er, han vil alltid forbli en type. Men at det å være hvit, kristen og rik skal bli negative trekk sier noe om indre motsetninger blant hvite mennesker. Skulle ikke hvite protestere mot en slik fremstilling som grenser til rasisme? Det er lett å dra en slik slutning, men det er viktig å være klar over utgangspunktet og rekkefølgen: karakteristikken er politisk fundert. Det er ok å være både hvit, rik og kristen, men da må man være det på en måte som opphever eller unnskylder disse privilegiene. I utgangspunktet vil en slik kombinasjon være suspekt. Den er basert på skyld. Å være hvit, rik og kristen vil si at du bærer på en skyld. En skyld overfor verden, som kun kan gjøres god hvis man kompenserer ved å være ekstra botferdig.

Som man ser er dette kristen skyld og syndsproblematikk i sekulær språkdrakt. Men fordi skyld og soning har forlatt sin opprinnelige sammenheng blir den til noe annet: den blir destruktiv. Den spiller på folks dårlige samvittighet og på deres eksistensielle følelse av skyld, og den blir et herskeinstrument for å få dem til å underkaste seg.

Dermed blir stemplingen av «hvit, kristen og rik» til en pisk man kan lange ut med, og folk merker snerten og dukker.

Men kampanjen er så gjennomskuelig selvmotsigende, selvhatende og hyklersk at den utløser en motreaksjon. De samme hvite journalister som spikrer Romney og Ryan til låveveggen er like hvite, vellykkede, selvbevisste og streberske. Det kan seerne/leserne se og det oppstår noen spørsmål i deres underbevissthet: Hva foregår?

De merker seg også at de samme journalister tillater seg å si ting om Romney som de aldri ville turt om Obama. Da Yahoo-news-korrespondenten off camera sa at Romnyes ikke brød seg om svarte druknet i orkanen Isaac, de ville holdt party, les: landsmøte likevel, utløste det latter. Det var morsomt å si om hvite. De er så råe, eller; det er morsomt å si slike ting på deres bekostning. De bør tåle det.

Men disse holdningene har helt andre konsekvenser. F.eks når de samme journalister forsøker å bagatellisere at Condoleezza Rice holdt en glimrende tale. Det passer ikke inn at GOP har en tidligere svart utenriksminister, som dessuten er briljant. Like lite som det passer inn at Ayaan Hirsi Ali er en sort muslim som forsvarer frihetsverdiene bedre enn de fleste. Det passer ikke med skjema og må følgelig retusjeres, filtreres vekk, bagatelliseres, forvrenges eller utelates.

Rice, however, delivered a tour de force speech covering history, foreign policy, economics, and education with a sweep that few policymakers can muster. When she called for school choice for poor families and declared education the “civil rights issue of our times,” the audience jumped to their feet. Rice earned no less than eight standing ovations, which probably caused MSNBC to cut away to Ed Schultz or something equally banal eight different times. It was probably jarring to the network’s audience, but the programmers probably figured the cutaways would be less jarring than seeing thousands of Republicans enthusiastically cheer a black woman. Such images don’t fit the too-white MSNBC’s preferred racialist narratives about the GOP.

At den politiske eliten har trukket hudfarge og rase inn i noe som er en politisk kamp, er ytterst skadelig for den offentlige debatt. USA har hatt et raseproblem, som er noe helt annet i dag, og langt mer komplisert. Men den liberale eliten benytter ekkoene av denne striden som påskudd til en politisk instrumentalisering av hudfarge og rasisme, hvor det å være hvit er noe skyldbelagt.

Den samme sammenblanding og forveksling ser vi i fremstillingen av islamofobi som rasisme. Her forvanskes og utvides bruken av ordet rasisme til å dekke kultur og religion. Det er forvirrende og spiller igjen på skyldfølelsen.

Det farlige med denne politikken er at den blander sammen kategorier som burde forblitt adskilt. Utvidelsen av rasismebegrepet har nazismen som bakteppe. Man spiller på katastrofen i europeisk historie, på den radikale ondskap. Men det er en utnyttelse av historien som mangler respekt for historisk sannhet. Et minne kan bare bestå hvis man opptrer med ydmykhet og avstand. Her tramper man inn og utnytter historien. Den politiske korrekthetens bruk av rasismebegrepet er derfor en form for revisjonisme. Revisjonismens kjerne er nettopp instrumentalisering av historien, dens relativisering.

En slik relativisering er postmodernismens særtrekk, men det vil si at historien kommer i spill. At noen av de motsetninger som var virksomme før katastrofen reaktiviseres. For at motsetninger skal bygge seg opp må det foreligge ressentiment, motvilje. Det er nettopp det denne instrumentalisering av rasisme og negative karaktertegning av «hvite, rike og kristne» gjør: den skaper motvilje.

Den offisielle versjon vil uvegerlig produsere sin egen motkraft. Mediokratiet svarer med å være enda mer ensidige og baktalende. De kan ikke annet.

Aftenpostens Alf Ole Ask skriver om Clint Eastwood:

Og Clint Eastwood (82) kastet skygger over den siste store kvelden med en opptreden som virket som rørete tale fra en gammel mann. Han skulle holde på i fem minutter, men gikk utenfor manus og var på scenen dobbelt så lenge.

Romneys kampanjefolk forsøkte å forsvare Eastwood med at han ikke kunne måles på samme måte som politiske talere.

Blanding av hån og spott, den nedlatende tonen er velkjent, men den klinger stadig mer hul. Tror journalister at de i lengden kan diktere hva folk ser med deres egne øyne? Det er selvsagt en «tall one». Den er drøy. For å få det til må man spille på frykt, og under nedlatenheten ligger en dose av trusler mot de som våger å opponere. Resultatet er økt motvilje, økte motsetninger. Som de samme medier nekter å vedkjenne seg.

Det er grunn til å stikke fingeren i jorda: for fire år siden kunne verden juble over at USA hadde fått sin første svarte president. I dag driver mediene kampanjer mot den ene kandidaten, mens oppslutningen om den sittende er lunken. Det er en skjerping av en kulturkrig som er ytterst forstemmende, fordi den utspiller seg på bakgrunn av reelle problemer: USAs gjeld er på 16.000 milliarder dollar. Noe må gjøres. I stedet for å diskutere den reelle krisen forvandler mediokratiet dette til en symbolkamp der den ene part er «hvit, kristen og rik».  Dermed introduseres en kulturkamp med farlige undertoner i en verden der demografi, gruppeidentitet, kultur og religon er viktige markører. Aner mediene hva de holder på med?

Aftenposten utfordret sine lesere med denne omtalen av Paul Ryan:

«Alle» amerikanske medier beskylder Paul Ryan for taleløgner
Til og med Fox News er blant mediene som anklager Mitt Romneys visepresidentkandidat for å ha bløffet amerikanerne under onsdagens tale.

Veldig mange andre store medier har også hatt artikler om Ryans tale og hans mangel på faktapresisjon. Blant annet Associated PressHuffington Post,The Christian Science Monitor, BloombergBoston Globe, og New York Magazine.

Og faktasjekksiden Politifact.com hadde følgende dom over tre utsagn fra Ryan i talen. Ett var halvsant, et var mest feil og et var direkte feil.

CNN er ikke like hard mot Ryan i saken om bilfabrikken i Ryans hjemby. De konkluderer med «sant, men ufullstendig». Det fordi fabrikken stengte mens Obama var president, men at den ble planlagt stengt da Bush var president.

En blogger, Jamelle Bouie, hos Washington Post har også torsdag skrevet saken «Vil Paul Ryans uærlighet bety noe for velgere?».

«Med tanke på hvor mye velgere bryr seg om integritet, er det mulig at de vil vende seg bort fra Romney og Ryan på grunn av deres uærlighet, men jeg har mine tvil. Bare nok mennesker er misfornøyde med økonomien så kan Romney og Ryan vinne, uavhengig av dere uærlighet.», konkluderer han.