Politisjefen i Ferguson i Missouri, USA, gikk av onsdag. Det fikk mye oppmerksomhet i nyhetene. Like etter midnatt ble to politimenn skutt i samme by. Dét fanget ikke like stor interesse. Pressen er i ferd med å forvandle konflikter i en liten amerikansk by til brikker i et spill hvor de selv definerer hva det handler om: et moralsk lærestykke om rasisme som de selv skriver på.

Igjen er det noen som er slemme og noen som er gode. De hvite politifolkene er per definisjon rasistiske når de står overfor svarte. Eller de har mistanken mot seg. Hvis det skjer noe, er det den hvite som har bevisbyrden. Derfor kaster mediene seg over vitner som kan fortelle at 18-åringen Michael Brown hadde overgitt seg og kom frem med hendene i været da politimannen Darren Wilson skjøt ham. Granskningen viste at dette ikke stemte, og Wilson ble frikjent. Men det godtas ikke i den stemningsbølgen som mediene har bidratt til.

Two officers shot

En skyteepisode i en amerikansk småby (21.000 innbyggere) ville aldri fått slik oppmerksomhet hvis ikke mediene hadde skapt en dramaturgi. Det er en omkamp for 1960-årenes borgerrettsbevegelse: Hvis det er en overvekt av hvite politimenn i en by med et svart flertall, må noe være galt. Da er byen moralsk korrupt. Hvis en svart blir skutt, kobles det til hudfarge og strukturell rasisme.

Kanskje noe er galt i Ferguson, men hva kan det komme av at akkurat denne historien blir slått så stort opp?

Den har noe til felles med andre. Da latino-en George Zimmerman skjøt ned en svart ungdom, Trayvon Martin, i Florida, ble de samme påstander hvirvlet opp: Zimmerman, som ble presentert som hvit, hadde skutt en forsvarsløs svart ungdom. Mediene anstrengte seg for å få bevisene til å passe med storyen de gjerne ville fortelle: En oppringing Zimmerman gjorde, ble redigert slik at den passet. Men omsider presset divergerende informasjon seg på: Martin hadde angrepet Zimmerman, som hadde bloduttredelser i bakhodet og ansiktet. Zimmerman hadde fryktet for sitt liv. Og Martin var ikke helt den uskyldige gutten mediene fremstilte ham som. Slik heller ikke Michael Brown viste seg å være.

Men da hadde allerede Barack Obama rukket å stå frem og si at hvis han hadde vært ung i dag, ville han vært som Trayvon Martin: hooded, med hettegenser og med hetten trukket opp.

Obama har flere ganger gått ut og blandet seg inn i kriminalsaker på en måte som viser at han spiller det etniske kortet under dekke av å stå opp for «justice».

Hva er justice? Dagens moralister mener de har definisjonsrett på hva som er rasisme, og de har ingen medynk med dem som får anklagen rettet mot seg. Selv om det skulle vise seg at de tar feil. Hensikten helliger middelet.

De pisker opp en stemning. Det finnes mange mennesker der ute som av ulike grunner griper «tilbudet» om en god sak de får servert. Mediene bedriver ikke selvkritikk. De ser ingen sammenheng mellom det de gjør og det som skjer: To politimenn ble skutt og drept i New York av en ustabil person som skulle hevne Ferguson.

Nå er to politimenn skutt natt til torsdag i Ferguson. Likevel fortsetter mediene i samme spor.

De er blitt håndhevere av «justice» i antirasismens navn. Er politidrap omkostninger man må regne med?

Antirasismen er en feber som angriper særlig hvite liberalere og venstreliberale. It makes them feel good. De vet de har et publikum.

Det er mulig at BBCs Jeremey Clarkson er en bøffel. Men de overtrampene han ble sitert på, vitner om at det er BBC som har et problem og som begynner å bli hysterisk politisk korrekt. Det koster dem en mann som skaffer dem 1,8 milliarder i inntekt årlig. Han ble «anmeldt» for noe han hadde sagt off the record.

En fraternity i Oklahoma sang en vemmelig sang på bussen, med rasistisk innhold. Noen filmet det, og vips var det en verdensnyhet. Studentene må flytte fra hyblene. Når slike saker dukker opp, kan man si hva som helst. Rasismen er utbredt blant studenter i sørstatene, fikk vi høre. Ingen motforestillinger.

At politisk korrekthet rommer et potensial for hysteri, viser historien fra Texas i januar i år:

 

High school students from Idalou, Texas were accused of racism Tuesday after chanting “USA!” at a girls’ basketball game in nearby Slaton.

Fans of the Idalou Wildcats, who reportedly began the chant after the Slaton Tigers were defeated, were labeled racist due to Slaton school district’s large Hispanic population.

Speaking with Fox 34 News, Slaton Superintendent Julee Becker argued that the chant was used in a divisive and offensive manner.

“The chant USA should be for all of us, it should be inclusive,” Becker said. “We are making other people aware of what that behavior by just a few, what impact it had on us, us as a tiger nation and family.”

Idalou Superintendent Jim Waller immediately responded to the accusation with a written and verbal apology, ordering his district to discontinue all chanting due to the “perception it creates.”

Når en rektor ber om unnskyldning for at elevene roper «USA» og forbyr noen å rope navnet på nasjonen, er man over i hekseprosessens tidsalder. Man skulle tro det var historier fra en standup-komedie, men det er det ikke. Den samme overfølsomhet og det samme hysteri finnes når det gjelder muslimers følsomhet. Også her presterte Barack Obama å blande seg inn, da han kommenterte drapene på tre muslimske achiever-studenter i Chapel Hill, Virginia. Obama burde forstått at det å spille det religiøse kortet i en trippeldrapssak var farlig, likevel gjorde han det, for å vise at han er god og forstår.

Politisk korrekthet er en ideologi med skylapper, som har potensial til å ta av og gjøre stor skade. Det har den gjort lenge. At mediene uten hemninger bruker drapssaker som brikker i en dramaturgi der etniske motsetninger og religion og rase inngår som elementer, er så uansvarlig at man ikke skulle tro det var mulig.

Men det er det, og selv den amerikanske presidenten deltar.

Det forhindrer ikke at den som har vett, må bruke det.

Eller som man sier på amerikansk: Somebody could get hurt.

Two officers shotTo politimenn ble skutt i Ferguson i natt: én i ansiktet og én i skulderen. Skuddene kom out of the blue, da en menneskemengde sto foran politihovedkvarteret og demonstrerte. Politiet måtte søke dekning. Man kan spørre mediene og forståsegpåere som kritiserer politiet: Hvem skal beskytte dem?