Nytt

Amerikanerne fikk i natt se og høre Darren Wilsons versjon av hva som skjedde 9. august, da Michael Wilson (18) ble skutt og drept i Ferguson, Missouri.

ABCs George Stephanopoulos fikk et halvannet time langt eksklusivt intervju med Wilson, som virker fattet, belastningen tatt i betraktning.

Wilsons versjon er konsistent og han forteller på en måte som virker plausibel. En må gå ut fra at han har fått hjelp til å fortelle historien av advokater. Men poenget er at han benekter alle påstander om at Brown kom mot ham med hendene over hodet, eller at Wilson skjøt ham i ryggen mens han flyktet.

Det er et hav av avstand mellom de to versjonene. Storjuryen bestemte seg for ikke å tiltale Wilson. De må ha lagt hans versjon til grunn. Men tilhengerne av Brown nekter å vurdere muligheten for at politimannen kan ha hatt grunn til å skyte. Deres motto er «no justice no peace» og de føler de har rett til å svi av byen. Alle de brente bilene har nok fratatt Browns tilhengere mye av sympatien. Også Barack Obama har uttalt at ingen har rett til å ta loven i egne hender.

Men enten det er BBC eller NRK, så har journalister sans for at loven kan være rasistisk og at det derfor er legitimt å gjøre opprør. Det er den samme identifikasjon med de undertrykte som hvite liberalere har dyrket siden den franske revolusjon, og den fikk et tilskudd med studentradikalismen på 60-tallet.

En slik forståelse av loven åpner for relativisering av lov og rett. Hvem skal bestemme om en lov er virkelig rettferdig? Ifølge aktivistene er det folket, eller: dets representanter. Vi har en mistanke om hvem disse representantene er. Den franske revolusjon fikk jakobinerne som lot giljotinen skape rettferdighet. Bolsjevikene gikk i deres fotspor.

Dessverre er den svarte borgerrettsbevegelsen bare en skygge av seg selv, også rent biologisk. Alan Sharpton og Jesse Jackson er bare skygger av seg selv, og deres eneste budskap er enkle slagord som at politiet ikke skal være «bødler». Denne mangel på objektivitet gjør at sympatien stanser ut over beklagelse over en ung manns død. En større grad av edruelighet og villighet til å ta inn over seg at en hendelse har flere sider, ville tjent saken.

Den hvite liberale pressen elsker at svarte er de undertrykte og snakker som om Sørstatene er ante bellum. Hvis man hører på NRKs Tove Bjørgaas høres det ut som om Ku Klux Klan fremdeles rir i gatene.

Det samme utspilte seg da latinamerikaneren George Zimmerman hadde skutt en svart ungdom i Florida i februar 2012. Den gang gikk Obama ut og sa at hvis han hadde hatt en sønn hadde han sett ut som Trayvon Martin. Det var før det kom frem at heller ikke Martin var noe dydsmønster og hadde angrepet Zimmerman. Liberale medier fyrer opp under rasismeanklager, og gir svarte talsmenn vann på mølla.

Det gikk så langt at ABC – samme stasjon som intervjuet Darren Wilson – redigerte Zimmermans anrop til politiet for å få det til å fremstå som at han nevnte offerets hudfarge først.

Zimmerman/Martin-saken og den påfølgende rettssak fikk voldsom oppmerksomhet. Men der det i tidens løp kommer frem flere synspunkter i USA, er den politiske korrektheten øredøvende i mange europeiske land.

Liberale medier dyrker det uskyldige offer som rammes av stygge rasister, enten det er befolkning eller politi. De forsvarer opprør og det synes ikke å streife dem at de selv utgjør en del av makten i samfunnet.