Colin Kaepernick i Nike-annonse. Det liberale Amerika er nå bokstavelig talt villig til å ofre alt for å bli kvitt Trump og hele det gamle USA han representerer. I 2016 fikk liberalere sjokk over hvor mange det var som i hemmelighet var mot dem. Nå forsøker de å løpe Trumps USA over ende. Muligheten for borgerkrig er til stede.

Da Trump sa han gjerne ville rydde opp i «fristaden» i downtown Seattle og ville gjort det på en time, svarte borgermester Jenny Durkan at det ikke kom på tale: Det ville bli en «summer of love».

Det er et uttrykk fra 1960-tallet. Summer of love var da popfestivaler, langt hår, pannebånd, marihuana, Make love not war og fredstegnet satte sitt preg på Amerika. Det ble kalt counterculture: motkultur. Hippiene var imot Vietnam-krigen. Men de var samtidig imot politiet og autoriteter. Dette stakk dypt.

Da red. var på Isle of Wight-festivalen i 1968, sto vi og så en sluttet formasjon av politi kom marsjerende over en bro: Det så massivt ut, en hel blokk som gikk taktfast. Det ga gjenlyd.

Det vi så den gangen, var i våre øyne ikke så veldig fjernt fra fascisme. Det var slik vi oppfattet politiet. De var ikke våre venner. De var noe vi hadde et svært fremmed forhold til. Potensielt fiendtlig.

Hollywood begynte allerede den gang å lage ikoniske filmer som fremstilte sørstatene som farlig for hippier nordfra. «Easy Rider» (med Henry Fonda, Dennis Hopper og Jack Nicholson) var ikke en film, for oss var det sannheten, tilsatt musikk av Steppenwolf.

Det var slik verden var. Vi var overbevist om at vi hadde rett. At dette var en hierarkisk tenkemåte som satte oss over andre, tenkte vi ikke på. Vi var jo opprørere! The underdog. Gradvis trengte «våre» verdier inn og overtok samfunnet. Vi glemte at vår overlegenhetsfølelse dermed ble til makt og forakt for annerledestenkende.

Nå røyner det på. Nå trengs politiet, ikke bare i USA. Men likevel fortsetter mistenkeliggjøringen av politiet. Det er dem det er noe galt med. 68-ernes barnebarn tar et skritt til venstre og krever at politiet fratas muligheter for vold: Det er her nihilismen kommer inn.

Black Power

Den andre siden av motkulturen var Black Power. Radikale tenkemåter fikk svarte talsmenn, som Stokely Carmichael, aktivister som snakket om black consciousness, sort bevisstgjøring. Hvis hvit middelklasseungdom ville befri arbeiderklassen, ville disse aktivistene konfrontere det hvite Amerika.

Black Power stjal all oppmerksomhet da to svarte utøvere hevet knyttneven da «The Star-Spangled Banner» ble spilt under OL i Mexico. Det var å trosse, håne og utfordre USA.

John Carlos og Tommie Smith ble utvist fra De olympiske leker, men har i dag hedersplassen i museet over de svartes historie i USA.

Today the National Museum of African-American History and Culture proudly displays a statue honouring Smith and Carlos based on one of the most powerful images of the twentieth century.

Opprøret ble anerkjent som autoritativt, men dermed ga Amerika fra seg retten til å definere seg selv. Ingen stat kan innrømme plass til voldelige aktører uten at disse «nedlegger våpnene» og omfavner den nasjonale enigheten.

I stedet har konflikten blitt holdt i live og slår ut i åpent opprør når USA får en president de selvutnevnte progressive ikke liker. Når Colin Kaepernick nekter å stå oppreist for «The Star-Spangled Banner» når den spilles, er det Mexico 1968 all over again.

Cancel-culture

Black Power vil ikke bare ha plass. De vil ha makten. Det samme vil Antifa. Det liberale USA fyller nasjonen: De dominerer kulturen, mediene, Hollywood, Silicon Valley. Det er bare ikke nok. Når det dukker opp et alternativ som utfordrer dem og vinner ved valg, sier de progressive: – Nei, det går vi ikke med på. Dere har feil ideer.

Derfor begynte Obama å organisere en sammensvergelse mot Trump for at han ikke skulle bli valgt, og senere en granskning som skulle ødelegge ham.

Men de liberale tåler ikke andre oppfatninger enn sine egne. Derfor har de utviklet det amerikanerne kaller en cancel-culture: Konservative stemmer må lukes ut. Med Big Techs enorme makt blir dette et sensursystem ikke noe demokratisk land har sett i fredstid, og sensuren vokser.

Er det fordi liberale progressive ikke stoler på at deres ideer er så gode at de vil vinne i valg at de undertrykker andres meninger? Det er det utvilsomt. De husker 8. november 2016. Det var et sjokk de ikke har forsonet seg med, og her ligger en dyp forakt for vanlige mennesker begravet. De liberal-progressive er elitære og autoritære.

Dypest sett handler det om at venstresiden forlanger retten til å definere hvilket fellesskap USA skal være.

Når dette begynner å handle om hudfarge, er det klart det begynner å bli farlig.

Laura Ingrahm sier at mediene nå bevisst hausser opp hendelser som har med rase å gjøre.

Det ble funnet noe tau hengende i en park i Oakland i California. Det ble øyeblikkelig til at noen hadde hengt opp tau for lynsjing. Det viste seg å være et leke- og klatretau.

En svart profesjonell racerkjører, Bubba Wallace, fant tau i garasjen sin: Det ble til en bevisst lynsjeprovokasjon. Mediene gikk amok, det kunne bare være en bevisst handling. Garasjen var jo lukket. FBI sendte 15 agenter.

Så viste det seg å være et tau man brukte til å dra frem ting i garasjen som hadde hengt der i årevis. Videoer fra 2017 viser at tauene er i normal bruk.

Men ingen av de liberale mediene går i seg selv og forteller seerne at de overreagerte.

Når Black Lives Matter-lederen Hawk Newsome sier at alle svarte talsmenn er blitt drept, er det uttrykk for selvforførende selvdyrking.

Aggressiv markedsføring av politisk korrekthet er blitt merchandise, det er blitt en vare, og mediene spiller med. Newsome kan trolig bli rapper eller lage sin egen kleskolleksjon, skrive bok eller ta seg godt betalt for intervjuer. Han blir rik. Ingen krummer et hår på hans hode.

Colin Kaepernick blir ikke utstøtt for å demonstrere mot «The Star-Spangled Banner» på banen. Han blir ansiktet til Nike i en kampanje og håver inn millioner. Det er realiteten, og folk ser det.

Disse menneskene er ikke ofre. De er det motsatte. Men det at de utgir seg for krenkede og krever rett til å bestemme over andre, vekker motvilje.

Å stille seg over nasjonalsangen og kreve respekt, er over the top. Det handler om å utfordre United States of America.

De sier at de vil definere Amerika og ignorerer at det er velgerne som har plassert Trump i Det hvite hus.

Under overflaten ligger det en antidemokratisk tendens, en forakt for vanlige mennesker.

Trump har fått det liberale Amerika til å selvradikalisere i et rasende tempo. New York Times og Washington Post, CNN og MSNBC er blitt propagandaorganer.

Black Lives Matter kommer ikke out of the blue. Det gjør heller ikke Antifa. De er bygget opp over lang tid. Noen har finansiert dem, utviklet organisasjonen.

Mediene som sier at de ikke eksisterer, som NTB, viser tydelig hvilken side de står på.

Da en føderal domstol 13. juni bestemte at politiet i Seattle ikke skulle få bruke «ikke-dødelige» våpen som pepperspray, skrev NTB om den autonome sonen:

I Trump-vennlige amerikanske medier hevdes det at den antifascistiske bevegelsen Antifa, som omtales som «en væpnet radikal gruppe», står bak beleiringen, men lokale tjenestemenn sier ifølge CNN at de ikke har sett noe som tyder på at en slik gruppe er innblandet.

Når gamle idealer er på hell, forsøker man pusse dem og blåse liv i dem. Men de sosiale realitetene de oppsto av på 1960-tallet, er borte. Babyboomer-generasjonen var den første som vokste opp med et så tykt lag av velstand at den følte den kunne gå på vannet: Den tok tilværelsen for gitt. Kampen for tilværelsen var over.

Dette var ironisk. Vi husker Christian Krohgs bilde av sultne barn i Christiania. Sosialdemokratiet begynte å hylle seg selv for sine seire.

Men det glemte at kampen for tilværelsen aldri tar slutt. Den antar bare nye former. Et samfunn som opphever denne kampen, fratar samtidig menneskene motoren som gir dem selvrespekt.

Det var dette Trump forsto da han sa til svarte: Stem på meg, what have you got to lose?

Demokratene forvandlet svarte til sosialhjelpsmottakere. På 1960-tallet hadde 25 prosent av svarte familier kun én forsørger: mor. Barna vokste opp uten far. I dag er tallet 70 prosent. Det betyr sosial katastrofe. 25 prosent av alle aborter er svarte, nesten det dobbelte av deres antall av befolkningen, 13 prosent.

Nå har vesteuropeisk elite gjentatt det liberale Amerikas feil: importert millioner av mennesker som lever på offentlig støtte, segregert og med den samme mangel på «voksne i rommet».

Man trenger bare lytte til kloke svarte amerikanere som Larry Elder, Thomas Sowell eller Candace Owens for å forstå hva det handler om. Det de sier, er innlysende: Hvis du fratar menneskene plikten til å sørge for seg selv, fratar du dem samtidig selvrespekt. De blir anarkister.

De farløse svarte og hvite arbeidsløse som bor hjemme hos foreldrene og har gått på unviersiteter hvor lærerne har innpodet dem revolusjon og opprør, går amok i USAs gater.

At de ikke blir stoppet med statlig voldsmakt, sier mye om hvor dypt dialogkultur og svakhet har ødelagt USA.

I denne situasjonen, som roper på sterke hender, støtter Demokratene forslag om å «defund the police», dvs. klipp klørne på politiet.

Men når virkeligheten treffer dem, spør de, som reporter Andrea Mitchell: Where is the police? There is a million police over there!

De forstår ikke den volden som rammer andre, og blir sjokkert når den rammer dem selv.

Dette er den revolusjonære og nihilistiske siden ved 68-er-kulturen. Nihilismen lå alltid på lur. Det het at Summer of Love døde på frikonserten i Altamont 6. desember 1969. Hells Angels sto for vaktholdet. Da Rolling Stones spilte, ble en svart mann, Meredith Hunter, drept. Det var et sjokk og skulle ikke ha skjedd. Men det skjedde.

Det «nye» er at det liberale establishment med Demokratene i spissen er villig til å bruke Black Lives Matter og Antifa for å velte Trump.

Under demonstrasjonene het det at Silence is Violence. Selv sier de ingenting når byer plyndres og politiet angripes. Deretter begynte angrepet på historien.

At Obama kaller dette for The Great Awakening, er skremmende. Det forteller at Obama er villig til å spille voldskortet for å velte Trump, som han hater.

Obama er langt mer radikal enn det offentligheten ble klar over. Mediene visste om hans radikale fortid, men skjulte den i 2008. Ellers ville han aldri blitt valgt.

Ting kommer ikke til å roe seg ned hvis Biden blir valgt. Tvert imot. Biden er gissel for de radikale og er maktesløs. De holder ham i kjelleren i Wilmington, Delaware, som et gissel. Han driver med strømmen og har nå fått sine minders, dvs. voktere. Tyve av hans medarbeidere har støttet kausjonsfondet for Black Lives Matter.

Dette er i sannhet mørke tider.

Laura Ingraham er strålende i sin intro i natt.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.