Kommentar

The sunny side, solsiden opp, sier man om speilegg. I politikken er spindoktorer og informasjonsrådgivere blitt et stort felt, nettopp for at publikum kun skal se solsiden. «Alle» gjør det og det gjør at det skapes en stilltiende allianse om at man ikke pirker i og avslører spillets regler og teknikker. Både blant oppdragsgivere og spindoktorer.

Dette spillet gjør at politikk blir et brand man må pleie og hegne om. Det ultimate brand i politikken er Barack Obama. Mange har interesse av at han skal lykkes. De har investert mye i ham. Han representerer deres interesser. Slik blir Obama Solkongen: utallige mennesker arbeider for at glansbildet av ham skal være det eneste som presenteres. Sprekker tåles ikke.

Derfor ble debatten onsdag kveld et sjokk. Det var ikke så mye at Romney outshone Obama, det var det at Obama ikke var Obama: han var famlende og samtidig nedlatende. En svært dårlig kombinasjon.

Forklaringene som tilbys ligger på flere plan: ett er at Obama savner debatt-trening. Romney har deltatt i en hard nominasjonsprosess med hundrevis av debatter. Obama har ikke møtt motstand på fire år.

Men går man litt tettere på melder spørsmålene seg: hvorfor har ikke journalistene budt Obama på mer motstand? Under denne valgkampen er det blitt tydelig at Obama er medienes favoritt, deres kjæledegge. De vil at deres gutt skal vinne, og sørger for løypa er lettere og bedre preparert for ham.

Denne favorisering er blitt så tydelig at 60 % av velgerne sier til Gallup at de ikke lenger stoler på mediene.

Hvorfor denne favorisering? Fordi Obama representerer en drøm, ikke bare Martin Luther Kings drøm, men en drøm der en hvit liberal elites drømmer om å square the circle, dvs. kunne forene idealisme om multikultur og økende velstand, og identitetspolitikken til svarte amerikanere, går opp i en høyere enhet.

De siste årene har masseinnvandingen til Norge gjort at man kan snakke om noe av den samme hvite liberales illusjoner overført på norske forhold: arbeidsinnvandring og fattigdoms og henteekteskap fra ikke-vestlige land gjør at økonomien går på høygir, og at boligprisene skyter til værs, og det kommer en stadig strøm av mennesker som er villig til å arbeide billig. Vi er ved å skape noe av den samme dobbeltmoral og hykleri som gjør at ordet liberal er blitt noe negativt i amerikansk debatt. Det var ikke noe konservative fant på, det lå ferdig som sosial realitet og reaksjon ute blant vanlige folk. Folk er ikke dumme.

De merker at folk er «fine», brisker seg med smartness, både i klær, stil og meninger. Samtidig som disse spiller moralsk overlegne andre, og tillater seg å kalle dem både det ene og det andre.

Slik sett foregår den amerikanske valgkampen også i Norge, og selvsagt er Romney alt det den norske liberale eliten skyr: hvit, mann, bra utseende, gammeldags maskulin, rik og selvfølgelig har han ikke fortjent rikdommen. Han har en vakker hvit kone og hvite sønner, og en datter. Han er dessuten kristen, og attpåtil fra en sekt. Med et slikt utgangspunkt har ikke Romney rett til å kritisere Obama. Alt han sier kan brukes mot ham. Han blir mistrodd fra han åpner munnen.

Denne kampanjen i mediene ligger bak folks stigende motvilje mot mediene. Samspillet mellom Obamas folk og mediene har vært for åpenbar. Igjen: folk er ikke dumme, særlig ikke når det berører deres fremtid.

Hvem er Obama? Det spørsmålet har opptatt amerikanerne lenge. I norsk versjon blir det til noe suspekt, som ensbetydende med «birthers», dvs. de som tror at Obama ikke er født på amerikansk territorium. Eller som konsekvent bruker hans mellomnavn, Hussein. Men det finnes selvsagt en kritikk av Obama som er bred og endog mainstream, som dreier seg om den policy han fører. For akkurat som med Norge og 22/7: nasjonens interesser betyr når alt kommer til alt mer enn ett parti (Arbeiderpartiet) eller en person – Obama.

Mens helsevesen og social security kan være vanskelig for en utenforstående å gjennomskue, er utenrikspolitikk mer transparent. Den siste karikaturkrisen dreide seg om noe mer, den avslørte at Obama har bygget sin politikk på sviktende premisser. Det går helt tilbake til Kairo-talen i juni 2009: Obama trodde at han representerte en ny start. Akkurat som man snakket om det annet Tyskland under Det tredje rike, og det andre USA under Vietnam-krigen, representerte Obama noe annet enn George W. Bushs Amerika. Men i dette «annet» Amerika ligger en god del antiamerikanisme. Dette ble synlig da Obamas pastor gjennom mange år, Jeremiah Wright, fikk søkelyset på seg. Opptak av Wright viste at han var helt rabiat: han mente USA hadde fortjent 9/11. Det ble umulig for Obama å vedkjenne seg Wright. Han droppet ham.

Nå viser det seg at Obama så sent som i 2007 holdt en tale der han hyller Wright og spiller på noen av de samme strengene:  hvorfor har ikke regjeringen fraveket Stafford Act og gitt full støtte til gjenoppbyggingen av New Orleans,slik den har gjort med andre katastrofeområder?

<script src=»http://player.ooyala.com/player.js?embedCode=I0ZXEyNjpnfCdoMXulS8XIOcpzf13thD&video_pcode=k4Nmw6Cri746xA2OsoSlngyrIudg&width=640&height=360&deepLinkEmbedCode=I0ZXEyNjpnfCdoMXulS8XIOcpzf13thD»></script>

Dette var etter at han hadde begynt valgkampen. Noen måneder senere dropper han Wright. Hvor troverdig er denne avstandstaken nå?

Obama har seilt på at han er brobygger, at han står over motsetningene. Nå fremstår han – både på hjemmebane og i utenrikspolitikken – som en partisan figur: i utenrikspolitikken har han trodd at han kunne få en goodwill og et frikort som ingen andre. Han har trodd at han kunne gå på vannet – ved å være fremsynt og liberal. Derfor droppet han en gammel allierte, Hosni Mubarak, og ba ham trekke seg – fort. Obama ville være på parti med fremtiden. Men fremtiden viste seg å være Det muslimske brorskap, og hva dette betød kom som en total overraskelse på Obama. Han fikk Osama bin Laden drept, men denne seieren ble overskygget av ambassadør Christopher Stevens død.

Går man tettere på ser man at også bin Ladens død og dronekrigen er uttrykk for et liberalt hykleri: Obama bygget mye av valgkampen på at USA skulle legge Bush-æraen bak seg. Representert ved Guantanamo og waterboarding. Men Obamas preferanse for dronekrig viser en liberaler som sier en ting og gjør noe annet: han spiller den store forsoner på den offentlige scenen, som tar skarpt avstand fra forgjengeren, men praksis er ikke så forskjellig, rent bortsett fra at Obama foretrekker dronekrig. Obama går ikke offentlig ut og forsvarer krigen prinsipielt. Han renser språket og avskaffer de belastede ordene – war on terror – og renser politiets manualer for sensitive ord om feks. jihad og islamisme. Obama presenterer en sanitær virkelighet.

Men så viser det seg at de nye makthavere i Midøsten ikke bryr seg om Obamas forsoning og brobygging. De tramper rett over ham. Det ligger derfor et mye større oppgjør og venter, både utenrikspolitisk og økonomisk.

USA har et politisk kommentariat som overgår det man finner i Europa. De har nå oppdaget sprekkene i Obamas fasade. Han har en annen side. Også hans politikk har store svakheter. Det finnes en sammenheng mellom de to.

New York Times hadde for et par uker siden en lang bakgrunnsartikkel om Obama og den arabiske våren. Her fremgikk det at ikke bare sviktet Obama Mubarak. Det var måten han gjorde det på: droppet ham, just like that. Til tross for innstendige råd fra seniorrådgivere om å gå forsiktigere frem. Så står det noe annet interessant om Obama: han er sky og reservert, og har vanskeligheter for å etablere personlige relasjoner med statsledere. Det er et stort handikap i Midtøsten der personlig kjemi betyr mye. Obama does not connect. Det er en drepende kritikk, for Obama som brand name står for «connect», for den globale verden der alt og alle er koblet på til enhver tid. Så viser det seg at Obama ikke connects. Han liker ikke å komme tett på, han foretrekker avstand og kontroll.

Nå har han hatt kontroll, full kontroll, i fire år. Resultatene har begynt å vise seg, og han vil måtte svare for dem. Uten teleprompter, alene, på en scene.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også