Sakset/Fra hofta

Damian Thompson i the Telegraph lurer på hvordan republikanerne kunne finne på å stille en idiot som Mitt Romney. Han mener videoen ovenfor vil gi Obama seieren. Er det så enkelt?

Just watch this, uncovered by Mother Jones. It’s self-explanatory. When was the last time a president fighting for re-election was handed such a gift? Remind me, someone: how did the GOP end up with this idiot as their candidate?

Valgstrategisk er det neppe smart å fremstille 47 prosent av befolkningen som avhengige av offentlig støtte. Mange har det ikke spesielt bra, og det lyder ufølsomt når det er en rik som sier det. Men status er ikke så innlysende som liberale medier vil ha det til. Det skjer en splittelse av befolkningen i de utviklede landene mellom de som klarer seg og de som ikke klarer seg. De sistnevnte er avhengige av de første. Men liberale medier har en tendens til å henge ut de som klarer seg, spesielt hvis de er hvite, konservative, og kristne. Det er en strategi som kan backfire. For det er disse doers som tross alt driver samfunnet og gjør det produktivt. De liberale tilhører selv denne klassen, som de altså «forråder». På et eller annet tidspunkt vil denne selvmotsigelsen bli så skrikende at den ikke lar seg skjule.

Norge har råd til å la showet fortsette en stund til (at velferdsstaten får preg av et spill er i seg selv avslørende). Men omstilling og oppgjør i andre land vil måtte påvirke Norge. Denne late som-solidariteten innfører et element av hykleri og kynisme i norsk politikk som vi ikke har hatt før. Den ligger og skvulper under et dekke av moralisme, som blir mer og mer syltynt.

Vi ser det i sykehuskrisen. Igår fortalte Siri Hatlen at hun forsøkte å advare Helse Øst og departementet om at 3.000 ville bli overtallige når fire sykehus i Oslo ble slått sammen til ett. Hun ville si dem opp slik at de kunne fylle nye stillinger ved Ahus, som skulle få 150.000 nye pasienter når Aker ble lagt ned. Men hun fikk ikke lov. De politiske føringene var at det var «umulig». Man sier ikke opp mennesker i staten.

Det lyder helt utrolig. På Ahus har det vært kaos i lang tid og det har gått ut over pasientene. Den høyre hånden vet ikke hva den venstre gjør. Samtidig nekter politisk ledelse at overtallige i Oslo blir sagt opp.

I USA kalles dette Big Government — det offentlige eser ut, og prosessen er irreversibel. Den minner om en naturkraft. En stilling som er opprettet kan ikke fjernes. Et gode som er gitt kan ikke tas tilbake. Dette skaper en egen mentalitet. Gruppen av mennesker som lever på overføringer vokser, det samme gjør offentlige ansatte. Det var denne kombinasjonen Romney forsøkte å ta fatt i.

Skikk og bruk

Temaet er overmodent for politisk debatt: hvor skal pengene komme fra? hvem skaper vediene? hvem er produktive i samfunnet, og hvem tar ut mer enn de gir? Disse spørsmålene  melder seg økende styrke.

Tall viser at 46,4 % av amerikanerne ikke betalte inntektsskatt i 2011. Tallet rommer mye sosial misære. Men man kan ikke bevilge seg til sosiale goder. De må skapes.

Mr. Romney’s figure of 47 percent comes from the Tax Policy Center, which found that 46.4 percent of households paid no federal income tax in 2011.

Den liberale klassen tror politikk er et simsalabim der ordet rettferdighet i seg selv skaper rettferdighet. Men hvis politikken ikke er forankret i sunn økonomisk politikk blir resultatet noe helt annet.

Det vil den liberale klassen helst ikke snakke om. Den portretterer de som vil snakke om økonomi som fiender av rettferdighet.

De har mandat fra Oven til å benytte de metoder de måtte finne passende til å ramme motstanderen. De er jo riddere på vegne av de svake.

Dette spillet inne i spillet skriver ikke liberale medier om. Men mange borgere har likevel oppdaget det. Hvis Romney-bashingen blir for sterk kan det gi en backlash. For svært mange av de 47 prosent stemmer ikke. Men det gjør den andre halvdelen. Spørsmålet er om man skal drive symbolsk ofring av et ondt symbol, eller forholde seg til reelle problemer som bare vil vokse.

Faren ved symbolpolitikken er at den omgjør politikken til voodoo, til et symbol-rituale. Da er det ikke lenger politikk, men magi. For spin doctors/heksedoktorer.