Kommentar

Bilde: Parthenon, symbol på vestlig demokrati, og den frie tanke. 2.500 år gammelt. Men liksom de greske bystatene ødela hverandre i borgerkrig og innblanding utenfra, har heller ikke Vesten noen garanti for at våre nåværende liberale demokratier vil bestå. Spørsmålet er det samme som for 2.500 år siden: Hvordan løser vi konflikter? Foto: John Kolesides/Reuters/Scanpix.

For riktig mange år siden, rundt 1970, kom jeg over en bok av den tyske statsviteren Ralf Dahrendorf som beskrev konflikter som helt nødvendig del av et demokratisk samfunn. Der Karl Marx så krig mellom klasser, så Dahrendorf konflikt som demokratiets drivkraft. Demokratiets styrke er dets evne til å kanalisere konflikter slik at «måtte det beste argumentet vinne».

Demokratiet har en selvtillit som gjør at det ikke frykter konflikter, men tør å se dem i øynene.

Det er derfor et faretegn når samfunnstopper som Fritt Ords leder Knut Olav Åmås anklager navngitte FrP-politikere for «bevisst å undergrave tilliten til samfunnsinstitusjonene».

Denne mangel på toleranse for konflikter er et trekk ved norsk politisk kultur.( Og jeg kan ikke dy meg for å gi en stikkpille: Toleransen for intoleransen er mye større enn for en skarve FrP’r.)

Janteloven har fått en oppdatering: -Tror du ikke vi vet noe om deg?- er blitt til: – Tror du ikke vi vet at du innerst inne er en høyrepopulist? -Vi har nok sett hva du deler på Facebook – Document-artikler.

Man trenger minimalt med sans for fairness og common sense for å merke at mennesker med behov for slike merkelapper har lav demokrati-forståelse.

Det norske sosialdemokratiet har aldri likt konflikter «innenfor», men forsøkt å projisere dem til krefter «utenfor».  For å styrke samholdet. I dag forsøker man å kompensere for tap av tillit ved å omskrive dem til moralske spørsmål: Disse stereotype forestillingene går langt tilbake.  Rike var per definisjon rike pga utbytting. Kultur er overtatt av de røde og er derfor ikke tegn på overlegenhet og arroganse. Nå er hudfarge og tro kommet inn som negative markører.

De som snakket om freden i Westfalen som symbol på Europas fred med seg selv etter tredve års religionskrig, kan lure på om vi ikke er på vei lenger tilbake enn til 1930-årene, som er elitens foretrukne tiår.

Man kan ikke ta ut elementer av en samfunnsstruktur og erstatte dem med helt nye og tro at man kan smøre en glasur av fine ord utenpå.

Når et slikt samfunn historisk sett har mislikt konfrontasjon og konflikt, har man gitt seg selv et alvorlig handikap.

Snakk om å rette baker for smed: Konsensus-samfunnet gir FrP’ere og høyrepopulister skylden for noe de selv har stelt i stand. Når de nekter å ta debatten kan de gå løs på de som tør.

Verdens lykkeligste land?

Den angelsaksiske kulturen har mer sans for konflikt enn den germanske-protestantiske, som lett føler seg truet av konflikt. Tyskland fikk en utenomparlamentarisk student-opposisjon som utviklet seg til rød terror. Det gjorde aldri Storbritannia (IRA er en annen konstellasjon).

Sans for konflikt og sans for dissens henger sammen. I den angelsaksiske forståelsen er ikke dissens et spørsmål om noe man liker eller misliker, om man tåler oppsynet på den ene eller andre. Personliggjøringen av dissens er et faretegn. Når utdeling av offentlige og fondsmidler er så ensidige som også Fritt Ords utdelinger vitner om, er det uttrykk for at man lar seg styre av en slik antipati-holdning.

Document har tre ganger vært innom Fritt Ord-systemet og hver gang er det endt med avslag. Åmås’ forgjenger Erik Rudeng var bevisst på at norsk offentlighet har et alvorlig underskudd på høyresiden. Men Åmås velger i stedet å gå til krig mot høyrepopulismen som samfunnsundergravende. Tidspunktet han gjør dette på, er megetsigende. Det liberale samfunn, særlig det norske, har desperat behov for folk som forklarer konfliktene på en ikke-avvisende måte.

Hvem vet?

Mangelen på slike stemmer gjør at det lett å konstatere at det politiske rummet i Norge er smalt. Den unisone fordømmelsen av Trump – Norges viktigste allierte – er ikke noe sunnhetstegn.

Vi har få politikere som tør å trosse det vedtatte skjemaet. Behandlingen av Sylvi Listhaug er et alarmerende eksempel. Hvor mange politikere ville tålt det samme presset? Det er ingen overdrivelse å si at pressens fremstilling av Listhaug er hatefull.

Stort tydeligere kan ikke den politiske klassen demonstrere at den opererer ut fra at venn/fiende-skjema: Det er ikke noe som heter respekt for embete hvis man tilhører feil side: Enten det er USAs president eller en norsk statsråd: De er hostis – fiender og alle midler er tillatt for å felle dem.

Dette er et drama som utspiller seg, med USA som den fremste scene. I Norge har vi imidlertid nesten ingen som forklarer Trumps USA. Monticello Society som har hatt forståelse for USA som hovedformål, er foreslått nedlagt av president Jan Arild Snoen 28. mars. Forsøk på å la andre overta, vant ikke gehør.

Derimot har Åmås gitt Snoen 50.000 kroner for at han skal drive mediekritikk. Han bruker tiden på å angripe Document. Det er den nye medievirkeligheten i Norge: Den som har skal få og de som ikke har skal miste det lille de har.

Bortsett fra: Folks leserpreferanser tyder på at de ikke er enige. Vi ser en økende interesse for at noen forklarer verden på en annen måte. Vi hadde nesten sagt: Ellers blir den uforståelig. Åmås og Stanghelles verden er mer truende enn den Document skisserer.

Representasjon

Den verden vi forsøker å beskrive er transparent, den er preget av hukommelse og rasjonalitet. Den verden Åmås og Stanghelle beskriver er preget av fiendtlige krefter og undergravende virksomhet. Hvordan skal dette skape tillit?

Åmås og Stanghelle glemmer noe helt vesentlig, og det er ufattelig at alle disse mediefolkene som er vant til å håndtere store tall, ikke forstår at medier handler om representasjon.

Document handler ikke om redaksjonen selv om Blitzeren Stein Lillevolden forsøker å gjøre det til et spørsmål om personlig karakter.

Document handler om de nærmere 300.000 leserne som logger inn på Document. Det har vært en fenomenal vekst. Det handler om at folk har behov for å lese andre informasjoner og andre analyser enn det de venstreliberale mediene serverer, hver eneste dag.

Det handler ikke om å være «enig» i den messende og ja «populistiske» toneleiet vi gjenfinner i mediene. Det handler om å slippe å bli pådyttet meninger og konstante holdningskampanjer.

Folk forstår instinktivt at hvis britene vil ut av EU og Trump blir president i USA så er det av legitime grunner. Det er ikke fordi halvdelen av befolkningen i våre to viktigste allierte plutselig er blitt tatt av de onde kreftene.

I den grad vi klarer å forklare disse prosessene ser det ut som om folk strømmer til. De vil bli opplyst. Det er det medier handler om: Representasjon.

Det har ikke forandret seg siden agoraen – den åpne møteplassen i antikkens Athen.

Vi vil fortsette å slåss for denne retten. Uten den lever vi ikke i et fritt samfunn.

Man kan ikke delegere denne oppgaven til andre. Leserne må selv føle at de blir behandlet som voksne mennesker og vist tillit: At man tror de forstår.

Vår erfaring er at de gjør det.