Kommentar

Bilde: Jonathan Ernst er en dyktig fotograf. Her har han fanget Angela Merkels blikk på Trump, preget av vantro og forskrekkelse. Merkel er som store deler av det liberale Europa: De forstår overhodet ingenting av fenomenet Trump. De forstår ikke den halvdelen av USA som valgte ham. De forstår bare folk som er som dem selv. I tillegg mener de at de andre er ikke er verdige, de har dømt seg selv ut ved ikke å være som dem. Leder av Fritt Ord, Knut Olav Åmås, gir uttrykk for denne fradømmelse av moralsk legitimitet i omtalen av Fremskrittspartiets mest artikulerte politikere Per-Willy Amundsen og Mazyar Keshvari, fordi de har våget å ta igjen mot pressen. Åmås kritiserer dem ikke, han sier de bevisst undergraver pressen. Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix.

Det sier noe om ytringsfrihetsklimaet i Norge at leder av Fritt Ord, Knut Olav Åmås, går til angrep på profilerte Fremskrittsparti-politikere og anklager dem for å true samfunnsinstitusjonene.

Angrepet reflekterer en polarisering som foregår over hele den vestlige verden der etablerte medier føler seg trengt av krefter som de nekter å forstå. I stedet går de til angrep og forsøker å fraskrive motstanderen enhver legitimitet.

At presssen selv gjør det er ikke noe nytt. Men når leder av den mektigste stiftelsen med nesten 3 milliarder på bok, hvis formål er forsvar av det frie ord, går  til angrep på et parti og anklager det for å undergrave tilliten til mediene, er det et et uttrykk for at eliten lukker seg om seg selv.

Åmås angrep på FrP i Aftenposten 20. februar: Angrepene på mediene er en farlig undergraving av tilliten til samfunnsinstitusjonene er et tegn på at Åmås med alle sine reiser og alle sine kontakter likevel ikke forstår hva som foregår i den vestlige verden.

Åmås blander hummer og kanari. Putin har bare sett sitt snitt til å spekulere i motsetningene i vestlige samfunn. Mediene har selv gitt ham denne muligheten ved å unnlate å rapportere samfunnsmotsetninger på en ærlig, sannferdig måte.

Når det vokser frem partier som gjør disse underdekkede konfliktene til sitt tema, sier Åmås at det er FrP’ere som undergraver tilliten.

Dermed går han til angrep på selve den offentlige samtalen. Han sier at disse politikerne ikke har noen rett til å si det de gjør.

Men hva hvis det er institusjonene selv som har sviktet sin oppgave? Åmås ser helt bort fra det, og spiller forurettet og krenket på vegne av mediene.

Åmås går konkret løs på Per-Willy Amundesen og Mazyar Keshvari. Settingen er en parallell til USA: Amundsen er justisminister, men han undergraver ifølge Åmås demokratiet. Keshvari er parlamentariker.

Det er en alvorlig og farlig tendens de to mektige rikspolitikerne kaster seg på. De undergraver faktisk en viktig del av tilliten i det norske samfunnet.

Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Denne uviljen, antipatien mot å betrakte strid med distanse er et svakhetstegn. Suspended judgement er det første bud i politikken som i filosofi og kultur overhodet. Åmås feller raske, lettvinte og harde dommer.

Fra mektige, rå populister i Europa og USA, inkludert USAs president – og fra autoritære og ny-autoritære regimer i det østlige Europa, Midtøsten og Asia.

Han signaliserer dermed at den institusjonen han representerer heller ikke er til å stole på. Man må formode at den vil betrakte samfunnsstemmer som betrakter mediene på samme måte som Amundsen og Keshvari som undergravende, og ufortjent til støtte.

Åmås signaliserer at medieutvalg og Fritt Ord vil hive sin økonomiske tyngde inn for å «redde den seriøse journalistikken».

En tommelfingerregel er at når folk har svært ulike oppfatninger av en sak skal man være forsiktig med å dømme dem ut fra ens egne premisser. Det gjør Åmås med dunder og brak.

Et ord som «bevisst» blir følgelig misvisende og metodisk feilaktig.

De prøver å styrke sin egen posisjon ved bevisst å svekke folks tillit til mediene (mer enn mediene greier selv …)

Det vi derimot kan si om Åmås er han er ureflektert. Han klarer ikke erkjenne at med de store motsetningene som manifesterer seg i vestlige samfunn, skal man forsøke å se saken med motpartens briller. Hvis ikke går man inn som en slugger. Alt blir et spørsmål om makt og evnen til å ødelegge den andre.

Dessverre – og utrolig nok – er det den rollen Åmås inntar. Han burde vite at Frp har spilt en viktig rolle som garantist for at den norske politiske debatten har beveget seg i noe annet enn sosialdemokratiske rammer. Norsk politikk har allerede sterke trekk av å være selvforklarende: Hvis du ikke deler våre verdier og prinsipper er du en samfunnsfiende.

Det er en slik holdning Åmås fyrer opp under.

Han forlanger definisjonsmakten på begrepet fake news:

De snur det nå så viktige, kritiske begrepet falske nyheter på hodet og tømmer det for mening, ved å misbruke det om mediesaker de ganske enkelt er politisk misfornøyd med.

Åmås har ikke forstått at det foregår en politisk kamp, der outsiderne har ett våpen – ordets makt – som de kan bruke. Når det virker kaller han det «undergraving».

Det Åmås gjør er å undergrave den demokratiske samtalen.

Hvis man bruker prinsippet om gjensidighet kan man snu det rundt og si: Hvis du anklager oss for undergraving, hvorfor kan vi ikke si det samme om deg? Er det ikke du som forsøker å undergrave tilliten til oss som samfunnsengasjerte? Forstår du hvor alvorlig det er å si at noen «bevisst undergraver» tilliten til samfunnsinstitusjonene? Du gjør det til en personlig feil. Hvorfor ikke straffbart?

Vi ser at ute i Europa, Merkels Tyskland, er det slike forslag som ligger på bordet: Økonomisk straffeansvar for å publisere fake news.

Mediene og slike som Åmås skal selvsagt definere hva som er fake news.

Vi tar et stort skritt mot et autoritært samfunn. Hvis disse samfunnsinstitusjonene virkelig tok ansvar ville de se på sin egen rolle.

Åmås har likt rollen som den kloke samfunnsobservatør, men her er hemningene borte og erstattet av voldsom fordømmelse og mangel på besinnelse.

Åmås ignorerer elementære politiske lover: Alle søker å styrke sin posisjon, det er politikkens vesen. Hvis man gjør det på bekostning av Åmås oppsatte mål går man inn for «bevisst å svekke folks tillit». Dette er rent vrøvl.

Ordet tillitssamfunnet er blitt et honnørd som øker i hyppighet i takt med at tilliten mellom mennesker og mellom staten og individet, forsvinner.

De prøver å styrke sin egen posisjon ved bevisst å svekke folks tillit til mediene (mer enn mediene greier selv …)

De svekker samtidig «tillitssamfunnet» Norge, som stortingspresident Olemic Thommessen kalte det i en artikkel i Syn og Segn 3/16. Den tilliten er en forutsetning for folkestyret, og så selvsagt at vi tar den for gitt. Men den er ikke gitt, den er særs sårbar.

Man trenger ikke være spesielt politisk oppvakt for å lukte at Åmås forsøker å stanse blødningen – tillitstapet – ved å utpeke noen skyldige. FrP’ere har alltid fylt rollen.

Men nå har det kommet noe iltert og hysterisk. Opinionsdannerne har vanskelig for å kontrollere seg.

Når Åmås skriver at «løgnene borer seg inn», gir det ubehagelige assosiasjoner:

og løgnene borer seg inn der et fritt, rasjonelt samfunn er mest sårbart:

Allegorier om den sårbare samfunnskroppen som gjennombores av bevisst løgner er tegn på at man føler seg i en eksistenskamp.

Åmås gir en typisk elitær definisjon på hvorfor alternative medier vokser:

Hva kommer det av at det populistiske fenomenet falske nyheter sprer seg så kraftig akkurat nå?

Det enkle svaret: Fordi det er så uhyre lett og dessuten gratis å spre dem. Det mindre enkle svaret: Fordi folk flest vil forstå og bli forstått.

Åmås gjør det lett for seg selv. Han sier problemet er «kløften mellom virkeligheten folk erfarer og det de ser i mediene».

en kløft mellom den virkelighet disse institusjonene fremstiller og den virkelighet borgerne selv erfarer. Denne kløften er problemet.

Kløften er problemet. Men hvordan har den oppstått? Hvordan kan det ha seg at mediene, som skulle beskrive og forklare virkeligheten, etterlater borgerne en følelse av frustrasjon og oppgitthet? Det går ikke Åmås inn på. Istedet sier han at det er populistene som utnytter kløften ved å undergrave tilliten til institusjonene.

Derfor vil Åmås hive enda mer penger inn i journalistikken. Det lyder som en kvalitetssikring som skal sørge for at journalister blir flinkere til å «ta» populistene og flinkere til å finne forklaringer som skaper en følelse av rasjonalitet.

Vi ser allerede tendens til at slike myter får selvforklarende status, som tillitssamfunn. Snart kan man bli straffeforfulgt for å ha ødelagt tilliten til institusjonene og mytene.

I et samfunn som utsettes for enorme forandringer vil det være høyst forskjellige oppfatninger av hva som utgjør virkeligheten. Åmås og hans folk har gitt seg selv mandatet til å fortolke virkeligheten og de ønsker sanksjonsmuligheter mot de som gjør motstand og nekter å bøye seg for deres virkelighet.

 

Les også

Tydelige fotefar -
Ikke helt -
Document opp i Spørretimen -
Metafysikk og frihet -
Hvem kan man stole på? -