Kommentar

Steve Bannon hadde etter måneders anmodninger gått med på å delta på et debattmøte i regi av New York-liberale New Yorker, under ledelse av David Remnick. Men da det ble kjent at Bannon skulle være med, steg det et brøl opp fra de andre deltakerne. Den ene etter den andre meldte avbud. Remnick valgte å krype til korset og melde avbud til Bannon. Det var et ydmykende nederlag for en New Yorker-redaktør. Han gjorde ikke skaden bedre ved å si at Bannon ikke hadde latt seg forbedre av et intervju på scenen.

Morgenbladet fornekter seg ikke og hevder på lederplass at Resett, Document og Rights er en viktig årsak til at debattklimaet rundt innvandringsspørsmål er blitt rått, brutalt og tidvis hatsk.

Undertegnede deltok ikke under Arendals-uken og har ikke hørt debatten der redaktør i Resett, Helge Lurås, deltok. Debatten som har kommet i etterkant er imidlertid interessant, også for Document.

Det var avisen Klassekampen som arrangerte selve debatten i Arendal og hadde invitert Lurås inn i panelet. Dette mener en del av Klassekampens lesere er uholdbart, og tidligere skribent i Klassekampen, Sumaya Jirde Ali har valgt å gå fra Klassekampen til Morgenbladet. Enkelte tar nå til orde for såkalt «no-platforming», noe som både Klassekampens nytilsatte redaktør Mari Skurdal og andre, som Fritt Ord direktør Knut Olav Åmås og Anine Kierulf ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, har tatt til motmæle mot. Støtten til Klassekampens valg av paneldeltakere er likevel ikke uten store forbehold; det er åpenbart for leserne at Resett og alternative medier generelt er å anse som svært ekstreme av både Skurdal, Åmås og Kierulf.

Forfatter Guro Sibeko går så langt at hun spør retorisk; «ville IS ha blitt invitert til debatt?», noe som indikerer at hun setter Resett og IS i samme bås – en smule hårreisende.

Smak på ordene: «rått, brutalt og hatsk», «hatefulle ytringer», «grov hets», «hetsende og sjikanerende». Alle disse adjektivene som Morgenbladet klarer å bake inn i en lederartikkel.

Nettstedene Resett, Document og Rights har på få år fått et stort publikum, påvirket dagsordenen i andre medier – og vært en viktig årsak til at debattklimaet rundt innvandringsspørsmål er blitt rått, brutalt og tidvis hatsk. Så brutalt at det fremstår direkte farlig for mange, spesielt unge kvinner med innvandringsbakgrunn, å delta i diskusjonene i det hele tatt. Eksemplene er mange.

Her må man spørre: Er det den eneste effekten av disse nettstedene, eller kan det tenkes at de også har tilført noe? Er det i så tilfelle mulig å oppfordre til korrigering av de dårlige sidene. Eller forholder det seg snarere slik at det er de gode sidene som er de Morgenbladets leder kaller «hatsk» eller «rått og brutalt»? Er det den brutale sannheten som Morgenbladets urbane lesere ikke tåler? I så fall har historien gjort en full sirkel, for slik var det også på 1800-tallet da Morgenbladet som for den gode smak og riktige tone.

Det var et illevarslende tegn for venstresiden at den gjorde tone til et adgangstegn. Hvis man i neste omgang lar hårsåre personer som Sumaya avgjøre hva som er sårende og krenkende, har man gitt bort nøklene til ytringsfriheten og åpningstiden vil bli begrenset.

Dette er åpenbart for den som kan se.

Derfor er også Morgenbladet ambivalent og tvetydig til om man vil sitte på samme scene.

Er det sjikanerende språk de reagerer på, eller innhold? Oppførsel burde det være mulig å bli enig om, men hva med innhold? Stadig flere mennesker har fått mistanke om at det er sannheten venstresiden ikke tåler.

Verden er snudd på hodet. Mennesker med en oppriktig bekymring for utviklingstrekk i vårt land, blir satt i bås med nazister, IS og de verste rasister. Mennesker som derimot støtter utsagn som at vold er en rimelig reaksjon på en tegning av en profet som levde på 600-tallet, som mener at kvinner er mindre verdt enn menn og går inn for sterk kjønnssegregering og som nekter å akseptere homofile; de skal behandles med silkehansker og nærmest ikke møtes med motargumenter. De som roper høyt om det flotte mangfoldet og den vellykkede integreringen- og snakker fiendtlig om de som klager på innvandringstakten-, bosetter seg i de såkalt «blendahvite» områdene og møtes med respekt og varme i media, i stedet for betimelige kritiske spørsmål.

Samfunnsinstitusjoner som SSB og politietaten holder bevisst tilbake fakta og informasjon for ikke å stigmatisere og skape uro. De som avkler institusjonene og får fram fakta, blir utsatt for hets og mistro.

Intet samfunn kan forbli et godt, liberalt og demokratisk samfunn, slik vi kjenner det, ved å bygge på løgner, tilbakeholdelse av fakta, sensur av ytringer og «smisking» for totalitære ideologier. En elite som rotter seg sammen mot folket – om man setter det litt på spissen – vil etter hvert ta vekk grunnsteinene for det samfunnet nåværende og tidligere generasjoner har bygget opp.