Kommentar

Raphael: Madonna of the Cloth, detail.

Morgenbladets debattredaktør Marit K. Slotnæs har en artikkel fra årets Skjervheim-seminar som kunne stått i Document: Hun har lyttet til vitenskapsteoretiker Roger Strand som spurte om de hadde sett hele intervjuet med Kellyanne Conway der hun introduserte begrepet «alternative fakta». Som vi husker ble begrepet øyeblikkelig adoptert som beviset på at Trump-administrasjonen ikke respekterte fakta, men krevde «sine egne».

Men hvis man ser hele intervjuet med Conway kommer man frem til en helt annen konklusjon, sa Strand.

Kellyanne Conway måtte svare for Sean Spicers åpenbart feilaktige uttalelse om at mengden ved innsettelsen av Trump i januar var «den største noensinne». La oss se hele intervjuet:

Jeg tviler ikke på at bølla fra NBC har rett. Det er bare det at han og alle som ser på, vet det så altfor godt, på forhånd. Intervjueren kjører på med ett spørsmål: Hvorfor løy Sean Spicer den første dagen på jobb i Det hvite hus? Conway parerer saklig og får tydelig frem at det produseres sannheter på begge sider. Hun prøver å si at det ikke spiller noen rolle hvor mange som var til stede, og at det er synd å bruke så mye tid på en så liten sak. Men intervjueren presser helt til hun sier ordene: Vel, alternative fakta. En fulltreffer for journalisten og en klikkvinner i sosiale medier. Ingen kan forsvare en slik relativisering av sannheter, og klippet som alle har sett beviser at hun faktisk sa det.

Hvis man ser hele intervjuet vil man oppdage at hun sa mye annet også, som faktisk gir mening. Hele intervjuet er lite annet enn en bekreftelse på den spente situasjonen mellom oss og dem, mellom oss liberale som har det moralske overtaket så lenge at vi tar det for gitt, og den nye administrasjonen. Kanskje sannheten er en kvinne, skriver Nietzsche. I så fall ligner hun litt på Kellyanne Conway. Tricky.

Det siste avsnittet er faktisk en stor innrømmelse fra en debattredaktør i en avis som selv mener den har det moralske overtaket. Hvor går veien videre? Slotnæs påpeker noe viktig: Mediene er ikke interessert i sannheten. De er bare interessert i å finne ammunisjon til å nedkjempe motstanderen. Det er de samme mediene som jamrer over at motstanderen synker så lavt at mennesker inndeles i grupper og et «dem» og «oss». Selv er de høyt hevet over den slags nedrige tanker.

Kampen om sannheten står sentralt i kampanjen mot Trump. Det er nå vi fikk faktisk.no. Det satses store ressurser på avsløre at motparten jukser og bedrar.

Men som flere av sakene faktisk.no har tatt i viser: Sannhet er noe mangslungent. Det avhenger av ståsted. Den som påstår noe annet forsøker å befeste et herredømme.

Det er her Slotnæs’ artikkel blir farlig. Hun river vekk elitens legitimitet når hun piller fra hverandre deres rett til sannhet.

Det helt grunnleggende først: Sannheten er ikke noe som foreligger, som man kan peke på og dokumentere. Det er kamp om sannhetene. Hva som er sant i en gitt situasjon, innebærer også alltid et element av moralsk vurdering.

Hvis man skal tenke må man tenke «kosher», man må ha en vilje til selvinnsikt og en forpliktelse på å skille fenomenene fra hverandre. Vi er utstyrt med en logisk evne som gjør at vi reagerer når noen hopper fra et premiss til et annet og later som det er det samme. Eller avleder noe av et premiss som handler om noe helt annet. Vår offentlighet er full av slike feilkoblinger, og de er ikke tilfeldige, de er systematiske. Det er det som utgjør en ideologi.

Voltaires ord om at hvis man vil finne ut hvem som har makt skal man spørre hva det er man ikke får si, har aldri vært sannere.

Hvis en offentlighet lenge nok er fylt av mangel på logikk og stringens vil mørket komme sigende. Offentligheten fylles av tåke og folk klarer ikke lenger forstå hva motparten sier. I stedet slår de ham i hodet. Vi ser tegn til at ledende samfunnsaktører opptrer irrasjonelt. Da NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen møtte redaktør Vebjørn Selbekk til debatt om NRKs misbruk av klagene på Faten-programmet, sa Eriksen at han syntes Selbekk skyldte ham en unnskyldning. Det var Selbekk som hadde krenket ham!

Dette er et uttrykk for at man ikke lenger klarer å tenke klart. Vurderingsevnen er forstyrret. Av en ny sterk kraft: Islam. Islam har helt andre føringer for tanke og moral enn den kristne kulturen. Eriksen er anti-kristelig nok til at dette slår inn. NRK blir og har lenge vært, en døråpner.

I dette mørket som senker seg over oss er den klare tanke et lys:

I Platons sannhetshierarki befinner fakta seg lavere enn sannhet, sammen med meninger og følelser. Fakta er ikke «sanne», de kan være mer eller mindre korrekte. Korrekte fakta er byggestener i en sannferdig gjengivelse av virkeligheten, ved siden av og i samspill med følelser og meninger. I Platons verden var det enkelt. Bare filosofene hadde kunnskapen og oversikten som skulle til for å innkretse det sanne. Det er dette som er i dramatisk endring nå, ettersom fakta aldri er lenger enn et tastetrykk unna. Og fordi de tradisjonelle mediene taper terreng. Folk stoler ikke uten videre på forskere og journalister, hvorfor skulle de det?

Det Strand/Slotnæs sier er at vår offentlighet i dag er bygget på juks, systematisk juks. Eliten har vendt seg bort fra en altruistisk sannhetssøken og hengitt seg til doxa, meninger, systemer som tjener deres interesser. Det er bekvemt. Det har legitimert en enorm rikdom og et godt liv for de som har kunnet høste fordelene.

All denne rikdommen har gjort representantene arrogante. De forveksler rikdom og teknologi med makt. Men menneskene lar seg ikke styre. Det var det store sjokket de fikk med Brexit og Trump. Det skulle ikke kunne skje. Demokratisk revolt var blitt en Black Swan.

Det «de» nå sier, etter å ha oppsummert situasjonen og fått summet seg er: Det skal ikke skje igjen.

Om det så skal føre oss inn i et overvåkingssamfunn vi bare kjenner fra science fiction. So be it. For mye står på spill til at man kan la folk få bestemme  fritt en gang til.

Det «de» ikke regner med er at ideer har en «corrosive» effekt på løgnen. Hvordan skal de bekjempe ideer?

NRK-journalist Eirik Veum sa Vesten godt kunne vinne militært i Afghanistan hvis man var villig til å bruke sin militære overmakt. Men det ville ikke nedkjempe ideene, de dreper man ikke med teknologi.

Men det samme gjelder borgerne i Vesten. Heller ikke de kan man beseire ideologisk, hvis man ikke har ideer som appellerer. Så langt ser det ut til at mistillit og skepsis er voksende. Det er et dilemma de styrende ikke har noe svar på.

De alternative nye mediene løper mye fortere enn de gamle: Hvis jeg skal vite hva som skjer går jeg ikke til New York Times og Washington Post, men washingtonexaminer.com, dailycaller.com, dailywire.com, nationalreview.com, theweeklystandard.com, pjmedia.com, americaninterest.com, circa.com, gatewaypundit.com, silenceisconsent.com. De forfølger «bruddflatene» i nyhetsbildet: Konfliktlinjene, hvem som har gjort hva mot hvem, og hvorfor. De gamle mediene er mest opptatt av å være moralske og siden Trump entret scenen, stadig mer paranoide.

Steve Bannon sa noe interessant i det lange intervjuet med Charlie Rose: Internett har vekket en sans for og sult på det autentiske. Borgerne lukter når noe er fasade, svada, tomprat. De vil ha the real thing. Ekte vare. Det var det som ga Trump seieren.

Trump er fanget i den sumpen han gikk inn for å drenere. Derfor har hans mest lojale støttespiller gått ut av administrasjonen for å hjelpe ham fra utsiden.

Over årtier har det bygget seg opp et system som gjør det umulig å si sannheten hvis du befinner deg på innsiden. Barack Obama ga hykleriet et løft fordi han hadde en polert fasade. Det skjedde noe med amerikanske medier under Obama. De lot seg forføre og ble klakører.

Tapt tillit

Borgerne senser når institusjonene dreier og orienterer seg mot interesser som ikke er deres egne og heller ikke demokratiets. Derav tillitskrisen og den stikker dypt og omfatter våre universiteter og kirker.

Meningsmålinger viser at folk heller ikke stoler på vitenskapen. Kan det ha noe å gjøre med at den har gått i miljøkampens tjeneste, uten motforestillinger? Noe i menneskene blir irritert når de utsettes for vedvarende «misjonering».

Det Strand ville vise er at det mest aktivistiske forsvar for vitenskapen er en selvmotsigelse. Selvsagt skal man ikke stole på forskning! Vitenskap kan brukes til både gode og onde formål. Alternative fakta finnes alltid.

Dette er samme innsikt som Anders Ulstein bidro med under første møte i Tanke, Tvil & Tro: Rasjonaliteten er verdinøytral, den kan brukes av såvel nazister som humanister. Våre dagers hellige liker ikke å bli minnet på dette. De vil helst ha rasjonaliteten for seg selv.

Men da svikter de selve det kritiske element som kan beskytte oss mot misbruk og maktovergrep.

Å stille spørsmål ved etablert kunnskap og lete etter andre fakta enn dem man allerede sitter på – alternative fakta – er vitenskapens natur. Det som ofte blir glemt i iveren etter å «kunnskapsbasere» samfunnet, er at vitenskap er minst like mye kritikk som det er bevis. Er det et sted man alltid vil ha for mye tillit, er det i vitenskapen.

At vitenskapens vesen er skepsis til det man er helt sikker på, er et poeng som ikke kan børstes bort. Det er derfor vitenskapshistorie er en av de viktigste vitenskapelige disiplinene, fordi studentene der lærer hvor raskt etablerte sannheter blir til usannheter.

Men det vi ser er at de institusjonene som forvalter kunnskapen er blitt forsvarere av bestemte tanker og holdninger og motsetter seg kritikk, sogar med sanksjoner mot de som krenker. For første gang på svært lang tid gir det i dag mening å snakke om dissidenter i vestlige samfunn. De finnes av det sofistikerte slaget, men spørsmålet er om ikke også sjåføren eller lagerarbeideren som lar sine tanker og følelser få fritt løp på nettet, er en slags dissident.

Det vedtas nå lover som kriminaliserer deres tanker og det skjer under ledelse av fru Germania i allianse med tech-gigantene fra Silicon Valley. Merkel og Zuckerberg. Hvilken fremtidsroman!

Stefan Aust, den gamle raddisen, som nå er publisher for Die Welt, sa noe av uviljen mot Merkel fra de andre partiene er at hun har klart å stjele deres klær, hun tar sider av deres program og inkorporerer det i sitt eget. Dette er ikke vanlig partipolitikk. Det er en cooption, en overtagelse innenfra.

Diskusjonen om verdifrihet er grunnleggende vitenskapsteori og har rast siden Weber formulerte sin kritikk på begynnelsen av 1900-tallet. Men diskusjonen er minst like relevant for pressen. Journalister og redaktører formulerer sine spørsmål og velger svar fra en bestemt kant, på samme måte som forskere og vitenskapsfolk. Hvilke spørsmål man stiller, og hvilke svar man legger vekt på, er verdiavhengig. Nøytraliteten må i begge tilfeller sikres av metoden. Hvis forskeren er åpen om sine verdibestemte prioriteringer, er resultatene av forskningen likevel gyldige, eller legitime, i Webers mening.

Sannhet i politikken er uansett noe annet enn i vitenskapene.

Hvis politikken skal ha kontakt med «sannhet», må den søke å bevare et språk som dekker ulike oppfatninger:

Hvis vi godtar at sannhet også er noe som skapes i og gjennom språket, så er Sokrates en bedre referanse enn Platon.

Slotnæs er derfor ikke sikker på om hun hadde sans for Jonas Gahr Støres nye frekke stil i noen av livedebattene.

En motvekt til den stadig mer polariserte og oppspilte mediedebebatten er å oppsøke virkelige mennesker og snakke med dem. Hvordan ser verden ut fra den andres ståsted?

Vi som representerer et «annet ståsted» opplever at det er svært liten interesse for våre synspunkt hos kolleger. Når vi får en intervjuforespørsel spør vi alltid: – Leser deres oss? Svaret er nesten alltid negativt. Eller man stiller så dumme spørsmål at det er tydelig at man er ute i et ærend.

NRKs Agnes Moxnes spurt tirsdag sist uke i en sms:

Blir det riktig å sammenligne Nya Tider med document.no?

Nya tider? Det var de som skapte rabalder på bokmessen i Göteborg, hvis redaktør ikke vil svare på om Holocaust har funnet sted.

Jeg leser Nyheter idag, Fria tider og Avpixlat av alternative medier, men har aldri interessert meg for Nya tider. Svaret til Moxnes var derfor at «det blir helt feil».

Hva er den viktigste forskjellen? spør hun.

Som om hun ikke kan lese. Jeg går inn og finner en lang anmeldelse av Alexander Dugins bok om Eurasia. At den er oversatt til svensk er interessant. At den vies stor oppmerksomhet i Nya tider sier også sitt.

Hvorfor ønsker Moxnes å «sammenligne» Document med Nya tider? Finnes det i det hele tatt noen paralleller? Her får ordet «sammenligne» en ny vri: Det ligger et underliggende premiss i spørsmålet om at det finnes en likhet. I måten spørsmåleet stilles på ligger bekreftelsen, og uansett hva Document måtte svare så etableres en assosiasjon.

Dette er klassisk Trump-bashing. Etabler «sammenhenger» under dekke av å stille spørsmål.

I det landskap NRK ruver i blir ikke Document invitert på noe som helst. Slotnæs ville kanskje blitt ubehagelig til mote hvis hun visste hvor systematisk kritiske stemmer blir luket ut i det nye Norge.

Det er noe som heter negativ bekreftelse. Vi tar tausheten som en bekreftelse på at vi stiller de riktige spørsmålene.

Sannheten har en egentyngde.

Den får ikke de mektige gjort noe med.  Man skal bare lytte og følge.

 

 

Marit Slotnæs: Alternative fakta finnes alltid