Kommentar

Bildet: Det skal ikke rare flokken til før byråene er på plass og gir markeringen et helt annet nedslagsfelt enn den fortjener. Plakatene er ferdigtrykt, for ikke å si ferdigtygd. Demoen er kanskje finansiert av George Soros og hans Open Society Foundation. Nå er det ikke bare penger inn i valgkamp, nå er det også store penger som går inn i alle mulige NGO’er. Mediene anlegger ikke et kritisk blikk, for de er politisk på linje med demonstrantene. Bildet er tatt utenfor Det hvite hus 11. juli. Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix

 

Hvis man ser på dekningen av Trump & Russland er svaret til Hillarys visepresident Tim Kaine beskrivende:

– Ingenting er bevist ennå. Men vi er forbi motarbeidelse av rettsvesenet med tanke på hva vi etterforsker, sier Kaine.

Anti-Trump-kreftene har hele tiden hatt svaret: De hater Trump og alt hans vesen og vil ha ham fjernet, uansett middel. Inklusive lek med tanken om vold.

Hver eneste gang det dukker opp informasjon som de mener passer inn i deres hypotese om at Trump sto i ledtog med russerne, later de som om de stiller spørsmål og venter på svaret. Men de har hatt svaret hele tiden. Tim Kaine var og er en slugger: Han går rett på sak: Selvfølgelig er Trump jr skyldig. Nå handler dette om forræderi.

All hans snakk om at man må vente til etterforskningen foreligger, er bare svada. Konklusjonen har foreligget helt siden valgresultatet:

– Å møte en motstander for å prøve å få informasjon er å kapre demokratiet. Denne etterforskningen er nå mer enn bare om motarbeidelse av rettsvesenet. Det er mer enn bare en etterforskning om falsk forklaring. Det er en forræderi-etterforskning, sier Kaine.

– Vi vet ikke hva svaret på spørsmålet er enda. En etterforskning er ikke det samme som at det til slutt fører til tiltale, men det er hva en etterforskning gjør, sier han.

Premisser man ikke vedkjenner seg

Trump & russerne handler derfor om noe mer enn selve saken. Den har premisser som de liberale og venstreorienterte nekter å vedkjenne seg, men som de pusher ubønnhørlig. Heldigvis har USA andre medier som avslører dem, men disse må også gjøre noe annet, hvis de skal bevare troverdigheten: De må bevare en viss distanse mellom seg selv og fakta, de må forsøke å bevare en smule objektivitet. Hvis ikke mister de troverdighet hos leserne. Hvis ikke blir de bare en heia-gjeng, som i neste omgang blir en mobb.

Innkalling

På amerikansk heter dette dog whistle politics. Tradisjonelt har de liberale brukt det om motstandere på høyre fløy. Hillary Clinton brukte det mot Donald Trump. Hun sa han drev dog whistle politics ved sitt frieri til velgere med «lavere instinkter»:  Litt senere kom hun med den kraftige diagnostikken av halvparten av Trumps velgere, intet mindre: De var rasister, homofobe, kvinnehatere, islamofobe. Det utbruddet kan ha kostet henne valget, for den var rettet mot vanlige mennesker, som visste alt om hennes korrupsjon og alt hun og mannen har sluppet unna med. Her tillot hun seg å oppkaste seg til moralsk dommer, hun som har skodd seg på systemet. Det blir rett og slett too much. Hillary viste at hun ikke hadde noen hemninger, ingen moralske sperrer. Det kan være Trump har en forhistorie og har oppført seg ufint mot kvinner, men ikke mer enn dusinvis av amerikanske kjendiser. Amerikanere skulle ikke velge en pave, men en president.

Igjen handler dette om å ha svaret før spørsmålet stilles. De liberale trenger ikke stille spørsmål. De har alle svarene. Men dermed beveger de seg bort fra kjernen i det liberale, som nettopp er å stille seg åpen og være åpen: Den som har alle svarene er ideolog, og det er det de liberale er blitt. Derfor er de forhatt av stadig flere vanlige mennesker som ser deres hykleri og selvgodhet, og nå, etter sjokk-valget av Trump, er villig til å bruke alle midler for å bli kvitt ham.

Sensur av adekvate spørsmål de selv ikke stiller

De liberale har ikke bare alle svarene, de går også aktivt ut og hindrer at andre stiller de spørsmålene som opplagt må stilles. Dette er like alvorlig. Det forvandler den offentlige samtalen til et bittert oppgjør. Hver eneste dag. Amerikansk offentlighet er polarisert på en måte som norske medier ikke er i nærheten av å få frem. Ikke rart. For norsk medier er «liberale» på samme måte: De har svarene og vil forhindre andre i å stille de relevante spørsålene. Det gjør at offentligheten blir full av store hull der spørsmålene skulle vært. Men folk lukter hvor «hullene» er og hver gang noen stiller de relevante spørsmål sier det «pling» og folk nikker anerkjennende. Det var dette de også hadde tenkt på!

Når Document.no og rights.no flyr høyt på storyboards liste over de mest delte sakene på sosiale medier så handler det ofte om saker som publikum etterspør, men mediene legger lokk på. Storyboards liste forteller mediene hver eneste dag om hvordan de svikter leserne.

Faretegn

Mange amerikanere har for lengst trukket den konklusjon at systemet er råttent. Alt avgjøres av folk på innsiden. Selv er de på utsiden. Trump klarte å mobilisere mange av dem, få dem til å tro på seg. For dem er medienes konstante kjør mot presidenten et tegn på at de som kontrollerer systemet aldri vil anerkjenne dem. De oppfatter det som et angrep på seg selv.

Det de liberale driver er en form for klassekamp og klassekamp er et annet ord for civil war. USA har lenge hatt cultural wars. Uttrykket ble særlig vanlig på 90-tallet. Nå er det blitt en «åpen krig», dvs den har beveget seg ut av kulturfeltet, synet på abort eller moral, og omfatter hele politikken.

I norske medier vil man ikke finne noen omtale av at krigen mot Trump er en krig mot hans velgere. Da ville tampen brenne, for norske medier driver samme politikk: De fører også krig mot halve folket ved konsekvent å unngå å nevne det alle normale mennesker vet.

Dyd

Mediene opptrer med en påtatt «dyd»: De forsvarer demokratiet mot en president som vil ødelegge det hvis han får holde på. Men denne «dyden» er det mange som ikke tror på. Er den et uttrykk for maktarroganse, er den et overgrep? Slik de kondisjonerte tidligere så ned på allmuen og ved store og små tegn viste at de var bedre, slik viser de liberale at de er overlegne. Men arroganse provoserer alltid, og hvis man samtidig konsekvent mener man har svarene og lukker muligheten for at andre kan stille spørsmål, vil man over tid undergrave sin egen stilling. Når «svarene» de serverer er dogmer om toleranse som alle kan se ender i intoleranse, og man importerer millioner av intolerante til Europa, skjer utviklingen i rasende fart.

De liberales politikk er derfor «selfdefeating». De nedkaller Ragnarok. Trafikken over Middelhavet er en disaster waiting to happen. Enten det er elever uten norsk bakgrunn eller migranter  – når det blir for mange ett sted heter det at de må fordeles. Men hvis de blir mange nok vil det bare utsette et sluttpunkt hvor ikke-europeere overtar. Dette faktum har mange etter hvert fått med seg.

Den liberale mobben

Det vi så under Hillarys valgkamp var på den ene siden at demokratene beveget seg mot venstre. Det var der vitaliteten fantes, særlig blant de unge. Hillary representerte makten og establishment som skulle vinne ved å ha den største krigskassen ever. Hillary skulle vinne ved alle tricks in the book, også de skitne. Men hun fikk en motstander som forsto å spille dirty på en annen måte; Han visste hva folk ville høre og det gikk hjem. Uansett hva de kastet mot ham.

Det som da skjer er at de liberale blir en mobb. Det samme skjer i Europa: Når grasrota våkner blir de liberale en mobb. Denne tendensen har pågått lenge, men blir synlig i hat-kampanjen mot Trump. Selv ikke dødelige skudd får dem til å ta rev i seilene.

Hvis Hodgkinson, mannen som skjøt Steve Scalise og flere politifolk, hadde vært høyreekstrem ville hans navn blitt lagt ved Trumps føtter og vi ville fått høre om Trumps dog whistle politics – nemlig at han plystrer og at bikkjer som Hodgkinson kommer løpende. En klar skyldfordeling. Norsk venstreside brukte Anders Behring Breivik på samme måte: Kritikk av islam og det flerkulturelle hadde produsert Breivik. Det var Documents skyld.

Da blir debatt et lukket system hvor den som sitter med definisjonsmakten kan vippe ut den eller de det vil. Hvis volden kommer fra venstresiden blir den parkert.

Det er viktig å forstå mekanismen for ikke å falle i de liberales felle: Å bli som oksen som ser rødt.

Forræderi

Ordet forræderi eller forræder er et ord mange vil bruke om politikere som bevisst fører en politikk som gjør at mennesker med en helt annen kultur likestilles og nyter rettigheter de ikke har gjort seg fortjent til. Særlig når konsekvensene er blitt overtydelige, uten at politikken legges om. Da mener mange at det kvalifiserer til betegnelsen.

Documents redaksjon liker ikke ordet forræder, fordi det hos noen forbindes med ønske om hevn.

Men hva når en fremstående demokratisk politiker drar forræderi-kortet? Tim Kaines ordbruk forteller at de liberale kan tillate seg alt. De kan kalle USAs president en forræder. Da er det ok.

Men hvis liberale flytter grensene for hva man kan si og gjøre, er det da ikke grunn til å anta at deres motstandere vil dra konklusjonen at reglene er endret? Da vil de gjøre det samme.

Illegitim seier

De liberale har mobbet Trump siden han lanserte sitt kandidatur. De har aldri godtatt resultatet av et demokratisk valg, og forsøker å gjøre det til et spørsmål om russisk medvirkning. Hvis de kan bevise «collusion», dvs samarbeid, vil de ha påskuddet til at Trumps seier er illegitim. Han sitter der p.g.a. russisk medvirkning. Kjenner vi ikke til russisk hacking kanskje? Det har vi e-tjenestens ord for. Hvis det også kan bevises «collusion» – samarbeid – vil Trumps seier være diskreditert og hans styre illegitim.

Når man ser planen er den opplagt. Det er den mediene og demokratene har styrt etter hele tiden. Spørsmålet republikanerne må stille seg: Hvis de liberale har hatt svarene hele tiden, har de også produsert fakta? Er de avsløringene de har bombardert offentligheten med et resultat av at de har brukt sin journalistiske kunnskap til å produsere «saker» som får biter av informasjon til å inngå i et mønster som det krever inngående studier å avsløre?

Folk flest har ikke tid til å nedlegge så mye arbeid. De stoler på sin «hunch», de lukter motiv og reagerer med ressentiment, med motvilje.

Motvilje i gift for demokratiet. Det forgifter atmosfæren, gjør den full av mistillit.

Det er der vi er nå. Både i USA og Europa.

Derfor er «gjennomlysning» så viktig. Bearbeidelse, refleksjon.

Det at det nå er mulig å se de liberale for hva de er, er et tegn på at deres makt glipper.

«Gjennomlysing», forståelse, gjennomskuing forhindrer at  ikke vi blir mobb. Det kan være at det er det en del av dem vil.