Sakset/Fra hofta

Den nylige kunngjøringen av samarbeidet mellom NRK, VG og Dagbladet med sikte på å avdekke falske nyheter, avføder umiddelbart visse refleksjoner – ikke minst fordi trioen skal arbeide under navnet «Faktisk».

Kampanje, som er et nettmagasin om kommunikasjons­bransjen, kaller i en overskrift den nye organisasjonen for en «spesialenhet» mot falske nyheter – et ord som gjerne assosieres med kriminalitets­bekjempelse, og dessuten er navn på organet som etterforsker straffbare handlinger begått av politifolk.

I sammenheng med kriminalitet er det lett å tenke seg behovet for spesial­enheter, hva enten det er mot terror, våpensmugling, hvitvasking, barneporno eller annet. Det som er uomtvistelig, er at problemene med slik kriminalitet er høyst reelle og grundig dokumenterte.

Når en i egne øyne ghostbuster som «Faktisk» går høyt på banen mot falske nyheter, kunne man derfor kanskje forvente at den pekte på konkrete tilfeller av det den ønsker å bekjempe – altså noen fakta om uvesenet den vil til livs. Det er således med visse forventninger man leser f.eks. Dagbladets forholdsvis grundige dekning av lanseringen. Ordet går umiddelbart til avisen selv:

– Vi tar på alvor det faktum at vi lever i en tid med falske nyheter og veldig mange forhold som preger samfunns­debatten på negative måter, sier sjefredaktør i Dagbladet, John Arne Markussen.

Det tas altså for gitt at samfunns­debatten er blitt preget på negative måter, men det redegjøres ikke hvor hvordan. Hvilke falske nyheter har preget hvilke debatter på hvilke måter?

Den ene tredjedelen av «Faktisk» omtaler det den mener er et reelt fenomen, uten å oppgi noe faktagrunnlag:

Den nye tjenesten har fått navnet «Faktisk» og hovedmålet er å bekjempe et voksende problem i det globale informasjonssamfunnet: Falske nyheter og såkalte alternative fakta.

Ikke sånn å forstå at artikkelen ikke inneholder data. Bransjen har nemlig selv snakket mye om falske nyheter i det siste, og sånt kan man måle:

Som Dagbladet tidligere har omtalt så ble begrepet «falske nyheter», ifølge medieovervåkingsverktøyet Retriever, brukt 24 ganger i norske medier i 2014. I 2015 bare ni ganger, men i 2016, og ikke overraskende i takt med Brexit og innsettelsen av USAs nye president, Donald Trump, eksploderte bruken. 169 ganger nevnes falske nyheter i fjor, og bare hittil i år langt over 200 ganger.

Her burde det kanskje ringe noen bjeller. Et bestemt uttrykk får plutselig en voldsom spredning blant aktørene i en bransje. Man snakker om det de andre snakker om. Vi er etter alt å dømme vitner til en kvasi-intellektuell motebølge, som avstedkommer massiv gruppe­tenkning. Og ikke på noe tidspunkt ser man tegn til kritisk distanse til eget ståsted: Hva om dette samfunns­problemet mest av alt er spinn oppe i våre egne hoder?

Initiativet kan virke edelt, men det handler mer om en bransje som vil beskytte seg selv mot forstyrrende aktører. Kring­kastings­sjef Thor Gjermund Eriksen vil gjerne at bransjens tradisjonelt dominerende aktører skal få beholde definisjons­makten:

Han forteller at han er blitt sjokkert over hvordan «fake news»-begrepet blir kastet mellom menings­motstandere i USA, også om vinklinger eller meninger som folk ikke liker. Nå håper han at mediehusene sammen vil gå til kamp mot en lignende utvikling i Norge.

Det er neppe særlig lurt å innta den sjokkerte posisjonen. Forventer Eriksen at verden innretter seg etter hans følelses­messige behov?

Falske nyheter påvirker neppe samfunns­debatten negativt i noen større grad i dag enn tidligere i historien. Enkelt­stående saker som er dårlig underbygget, gjør forholdsvis liten skade på den offentlige samtalen. Ofte er de lette å avsløre, eller i det minste vanskelig å feste lit til.

En systematisk vinkling i tråd med bestemte ideologiske føringer, er derimot mye vanskeligere å sette fingeren på, men den påvirker i mye større grad enn enkeltsaker. Om man leser de store medienes saker, er det sjelden at man finner rykende pistoler i form av direkte usannheter. De fleste saker er håndverks­messig forsvarlig utført.

Det er derimot systematikken i det man velger å belyse og la være å belyse, som i lengden lurer en. Visse deler av virkeligheten settes under lupe, mens man helst ikke vil se for nøye på andre deler av den.

Aftenposten har i dag en sak av Per Annar Holm om nettverk som driver med organisert skatte­unndragelse, og med tanke på den skånselsløse avdekkingen av taxi-svindelen i Oslo for noen år siden, blir man sittende igjen med en rekke ubesvarte spørsmål som artikkel­forfatteren ganske sikkert kan finne svarene på.

Man kan ikke peke på denne saken og si at Holm er en fæling, men når man har lest hundre saker hvor man sitter med følelsen av at politisk ubekvemme ting blir utelatt, oppstår det et formidabelt troverdighets­problem som er langt alvorligere enn de skrøner som eventuelle cowboyer i mediebransjen måtte spre.

Men dette er altfor smertefullt for bransjen å innrømme. Det gjør gjerne litt vondt å bli et bedre menneske, for man må drive selvransakelse for å klare det.

Mest lest