Sakset/Fra hofta

Hva er egentlig en viktig nyhet? At hertuginnen av Cambridge har svinset toppløs rundt i det hun trodde var private omgivelser på ferie i Frankrike? Det skulle man tro, gitt dekningen. Dagbladets nettutgave hadde i går kveld som toppsak at fotografen befant seg på en kilometers avstand da han foreviget Kate Middletons utildekkede overkropp.

I en tid hvor enhver kan beskue de flotteste pupper fotografert på nært hold, er dette en opplysning som på noen som helst måte beriker mottageren? Burde ikke nyhetsmedier levere informasjon med relevans for lesernes liv?

For de aller fleste mennesker er det familien, skolen, jobben og lokalsamfunnet som er mest avgjørende for hvordan de har det. Og hvis det var mulig å forstå helhetsbildet som utgjøres av de mange millioner små historier knyttet til disse arenaer landet rundt, ville man oppnådd en unik innsikt i samfunnslivet.

Men disse nære, hverdagslige tingene av levd liv får sjelden noen fremtredende plass i nyhetsbildet. Det er naturligvis dels fordi det i mange tilfeller er tale om private ting som folk ikke ønsker noen offentlighet rundt, men også fordi det ofte kan være vanskelig å se historiene som mer enn det de umiddelbart fremstår som, altså som en del av en tegning man kan lykkes mer eller mindre godt med å forstå.

Noen ganger hører man ikke desto mindre om ting som befinner seg i et skjæringspunkt mellom det offentlige og private, dvs. selve nyheten er hentet fra den offentlige sfæren, samtidig som den har implikasjoner for den private også. Og man fornemmer at historien sier noe om hvordan samfunnet har endret seg, om hvor det er på vei. Ofte, men ikke alltid, er det lokale nyhetsmedier som er flinkest til å gripe fatt i disse historiene.

Et eksempel?

NRK Møre og Romsdal opplyste i går om at norske kokkeelever ifølge en restauranteier i Ålesund mister motivasjonen til å bli i yrket i løpet av utdannelsen. Resultatet er at bransjen tyr til utenlandsk arbeidskraft. Ingen ringere enn rektor ved en videregående skole i samme by bekrefter det restauratøren, og mener det skyldes at elevene har mindre fagkunnskap etter reformen som i sin tid ble lansert under det orwellske navnet «kunnskapsløftet».

På et plan er dette en fortelling om manglende evne til å føre sivilisasjonen videre, altså et arbeid som aldri tar slutt fordi det hele tiden fødes nye mennesker som må introduseres til den. Denne svikten kommer til uttrykk ved at man ikke gidder å stelle i stand ordentlig skoleundervisning.

La oss tenke oss at historien hadde dreid seg om manglende vedlikehold av broene på Vestlandet, f.eks. et etterslep på noen milliarder kroner. Det ville garantert vært interessant nyhetsstoff, og journalistene ville ha gått historien etter i sømmene, kanskje også for å finne ut hvem som har ansvaret for denne skjødesløse behandlingen av viktig infrastruktur.

Men at man ikke driver det fornødne «vedlikehold» av den viktigste infrastrukturen samfunnet har, altså det som sitter oppe i hodet på de unge, burde ikke det vært løftet frem vel så mye?

På et annet plan er det en fortelling om en rekke yngre personer som har brukt tid på opplæring som ikke bare er ute av stand til å konkurrere med utenlandsk sådan, men som på toppen av det hele var bortkastet, gitt at de det gjaldt ikke fikk noen fremtid i bransjen. Hva gjør det med vedkommendes selvrespekt?

Av de tingene som ikke fungerer, er mange knyttet til svikt i utdanningssystemet, altså til manglende oppdragelse. NRK Hordaland, distrikskontoret litt lenger nede på Vestlandet, opplyste i går at det er færre som velger realfag — så få at det ikke lover godt med tanke på ingeniørmangelen. Fra 2009 til 2011 har antall elever med full fordypning i matematikk gått ned med sjokkerende tolv prosent på landsbasis, fysikk med elleve. Og forklaringen er at elevene skyr fag som har rykte på seg for å være vanskelige.

Men suksess i disse fagene er samtidig en inngangsbillett til gode karrièrer. Så hvorfor i all verden er det ingen som med den nødvendige evne til overbevisning har fortalt noen flere av disse unge at minste motstands vei er et nokså dårlig prinsipp å leve etter på de fleste livsområder?

Det er fordi vi har en oppdragelsesmessig nødsituasjon. Og NRK Hordaland fortalte også i går om en annen manifestasjon av dette djevelske fenomenet: En barnehage i Bergen forlanges stengt fordi personalet ikke snakker norsk, ikke vasker rumpene godt nok, og tilsynelatende ikke går av veien for å irettesette barna med høy stemme eller gi dem en lusing.

Den umiddelbare årsaken til dette er selvsagt at det ikke er mange nok norske ungdommer som sikter seg inn mot yrker uten høy status, enda samfunnet har konstant behov for disse. Den dypereliggende at samtiden på tusenvis av mer eller mindre subtile måter har fortalt de unge at de må hige etter status.

Kombinasjonen av store forventninger og små anstrengelser gir de resultatene den gir. Det blir gjerne sagt at ethvert land har en hær, enten sin egen eller noen andres. Det spørs om vi ikke snart kan anvende det uttrykket i andre sammenhenger enn den militære. Ethvert land har en hær av barnehageassistenter også.

Eller en hær av drosjesjåfører som ikke vil frakte passasjerer med førerhund. I utgangspunktet er det lett å hisse seg opp over dette, tenke at man ikke lenger orker å benytte seg av tjenestene til en bransje som behandler en blind person til de grader råttent, omtrent som endel av prinsipp holder seg unna pornografi etter historier om overgrep.

Men saken er at vi ved å la være å tillegge også dette yrket verdighet, har overlatt scenen til noen andre. Et territorium preges av de personer som arbeider der. Når folk på egne eller barnas eller velgernes vegne erstatter det ekte arbeidet med trygd med eller uten kontor, i førstnevnte fall et liksomarbeid i det offentlige, har de samtidig gitt avkall på å prege sine egne omgivelser.

Om vi i det hele tatt skal gjøre et forsøk på å forstå det nye Norge, må vi begynne der, med å nøste opp trådene i historien om hvordan vi selv sviktet. Mediene gir uten å vite det selv en og annen ledetråd her og der. Og en vag fornemmelse trenger seg på om at det ikke er helt uten sammenheng med de kongelige puppene heller.